Historiedanserne – 10 spørsmål til Kristin Ryg Helgebostad, Ingeleiv Berstad og Eivind Seljeseth

Samtalen fant sted på kafé en uke før premiere, mens teltet for anledningen befant seg inne i institusjonen og signalbygget KHiO/Nye Seilduken på Grünerløkka i Oslo, der de tre koreografene møttes og studerte sammen for få år siden.

K for Kristin, I for Ingeleiv, E for Eivind og S for Snelle.

1. Hva arbeider dere med for tiden?

E: Nå for tiden jobber vi med et prosjekt som heter Av Historisk Grunn, som skal ha premiere 12. august på Operaen i Bjørvika.
K: Idéen kommer helt tilbake fra 2011. Vi gikk sammen på masterstudiet i koreografi ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) og fikk en oppgave av studieleder Anne-Grete Eriksen om å holde et foredrag om én koreograf hver på CODA-festivalen. I stedet smelte vi sammen en forestilling der vi iscenesatte en arkeologisk utgraving av norsk dansehistorie – i et partytelt utenfor Dansens Hus.
E: Vi fylte det med jord og gravde frem vår immaterielle kulturarv. Og et soppnettverk, der hver sopp representerte en dansekunstner.
I: Indra Lorentsen kom opp av jorda, dansende en koreografi av Kjersti Alveberg…
E: …og alle fikk smake på soppsuppen…
K: …og vi hadde quiz og greier.
I: Av Historisk Grunn tar utgangspunkt i en lang rekke norske koreografers urealiserte prosjekter.
E: Vi innledet prosjektet med et opphold på PAF i Frankrike og var nok inspirert av foredrag og tanker om immaterialitet og potensialitet, som svirret i luften der.
K: Men vi tenkte også rundt hvordan man arkiverer dansekunst, som av natur er så immateriell.
E: Sist gang hadde vi jobbet med norske forestillinger fra en annen periode. Nå begynte vi å tenkte på forestillinger som faktisk aldri har eksistert og kom frem til at etter en del år er det ikke lenger så stor forskjell på de forestillingene som ble realisert og de som ikke ble det. Ingen av de finnes lenger, men alle er kanskje blitt tenkt på og husket i ettertid. Hvor lenge er et verk virksomt, eller en idé?
I: Vi lekte med tanken om at idéer som har eksistert, eller oppstått, for lenge siden, kanskje svirrer rundt og at de ”lastes ned” i hjernen når man tenker og snakker sammen. Samtidig har dette en parallell til kulturhusene vi rigger oss til utenfor.
E: Byggene er de få forslagene som faktisk ble bygget, og så kommer vi med…
I: …våre ikke-realiserte forestillinger, som står utenfor og ved siden av. Det å være utenfor relaterer også til at våre verk vanligvis ikke passer helt inn i denne typen kulturhus. De har sjelden mulighet til å ta inn prosjekter som ikke lønner seg kommersielt, siden det ikke har vært tilsvarende fokus på å legge opp til drift og innhold, som det har vært på å få husene oppført.
E: Tilknytningen til kulturhusene var ikke viktig for oss fra starten. Vi ønsket oss et eget midlertidig scenerom, som vi kunne plassere på en litt stilig eller passelig plass.
K: Det var da det kom en sak i Aftenposten om boomen av nye og planlagte kulturhus, at vi også ville lage vårt eget signalbygg.
I: For hva er et signalbygg, og hva er det egentlig et signalbygg står der og signaliserer? Hva var de gode intensjonene?
E: Gjennom denne prosessen og gjennom folk vi har møtt og snakket med har vi også lært om Richard Florida sine teorier om urbanisme, kultur og verdiskaping, og har forstått at dette er del av en stor diskusjon. Men vi var ikke så langt inne i den diskusjonen da vi begynte. Det har ballet på seg.

S: I invitasjonen snakker dere om ”små sorte hull som fyker rundt rett utenfor vår kollektive bevissthet som potensialiteter”?

K: Jeg husker at Ingeleiv sa en gang; ”Luften er fyllt til randen av potensielle forestillinger”.
E: Vi har latt oss inspirere av tanker om at en idé fortsetter å eksistere, og så har det tatt oss videre til en interesse for parallelle dimensjoner og universet og sorte hull og sånne ting. Kristin dumpet nylig borti en teori rundt hvite hull – inne i de sorte hullene igjen – som et slags vrengepunkt.
K: Vi har også funnet mer gøyale og suspekte teorier, blant annet en som heter ”stone tape theory”. Den går ut på at hendelser kan feste seg til en gjenstand som om den var en båndopptaker, sånn at ting kan ligge lagret på forskjellige steder.
I: Vi begynte også å tenke at teltet vårt, som er dekket av speilfolie, kunne kommunisere med verdensrommet. At vi ikke bare står utenfor kulturhuset, men også signaliserer ut.
—
E: I Av Historisk Grunn er vi ansvarlig for hele produksjonen selv. Vi gjør alt! Nå en uke før premiere står vi på med å lage videotrailer, lyd, musikk – vi spiller selv…
I: …bassgitarer…
E: …og lysforløpet må vi lage i dag. Valget å gjøre alt selv kommer fra intervjuene; veldig mange av koreografene snakket om at de hadde gjort alt selv, eller veldig mye selv. Det gjør ofte vi også, men samtidig jobber vi ofte også med lysdesignere, andre dansere, scenografer, komponister, produsenter og så videre. Nå ville vi påta oss alt sammen.
I: Samtidig har vi også tidligere likt det å være amatører på noen felt og den estetikken som kommer ut av det.
E: Og at vi kan bruke vårt koreografiske blikk på de praktiske tingene; på lyset og lyden og alt sammen.

2: Kristin og Ingeleiv, dere har nylig koreografert for Carte Blanche, mens du, Eivind har vært danser i Heine Avdal og Yukiko Shinozakis siste forestilling, distant voices, det siste året. Hvordan skiller dette seg fra deres tidligere arbeid?

K: Jeg synes det er veldig gøy å dykke inn i det som er oss tre, for det blir som regel noe helt annet enn det jeg ellers ville gjort.
E: Vi jobber helt likestilt og lar oppgavene fordele seg naturlig etter interesser og kunnskap. Det at alle er koreografer, som også jobber både med egne prosjekter og i andre konstellasjoner, gir oss et bredt erfaringsgrunnlag som gir rom og mulighet til å ta flere aspekter ved verket inn i arbeidet.
I: Det er første gang, i hvert fall i denne konstellasjonen, at vi selv står for alle deler av produksjonen; musikk, lys, scenografi, koreografi, teknikk, rigging, markedsføring og salg.
E: Vi har tatt tilhengersertifikat også. Så nå skal vi kjøre landet rundt med stor tilhenger og noen pinner på taket. Det er heftig. Men vi har konsulenter; lyddesigner Erik Hedin, lysdesigner Martin Myrvold og scenograf Gunhild Mathea Olaussen bidrar med kunnskap og råd.
I: Og så er det flere som har skrevet tekster til programbladet vårt. Ingri Fiksdal har skrevet om potensialitet og Ine Therese Berg om kulturhus. Og professor i teoretisk fysikk fra NTNU, Kåre Olaussen, har skrevet en tekst som foreløpig ikke finnes.
K: Kun i det potensielle…

3. Når, hvordan og hvorfor begynte dere å jobbe sammen?

I: Vi søkte samtidig på masterstudiet i koreografi på KHiO. Jeg hadde gått to år over Kristin på danseutdanningen på KHiO, så jeg visste hvem Kristin var, men jeg kjente ikke Eivind, som hadde gått på Skolen for Samtidsdans.
K: Allerede under opptaksprøven endte vi tre flere ganger opp med å gå ut, spise og snakke sammen.
E: Vi tenkte at, jøss, det hadde vært gøy om vi tre skulle gå sammen. Og sånn ble det.
I: På KHiO hadde vi selvfølgelig en del undervisning sammen, men det som virkelig bandt oss sammen, var det samarbeidet vi hadde på kontoret, der vi kunne hjelpe hverandre med ting og diskutere ting.
K: Vi hadde også mange sammenfallende interesser. For eksempel ønsket vi alle å være del av workshopserien Expanding Matter, som Richard Borgström organiserte med blant andre Heine Avdal og Yukiko Shinozaki, Brynjar Bandlien og Robert Steijn (nederlandsk koreograf, kritiker og kurator, red. anm). Den fikk vi inn som del av studiet vårt.
I: Det første vi gjorde sammen, på  «++» på Black Box Teater, var vel mest en innskytelse om å lage noe sammen, og så meldte vi oss bare på.
E: Da hadde vi nylig hatt en workshop med Baktruppen, som ga oss mange tanker om hvordan det går an å jobbe.
I: Da vi avsluttet studiene, hadde vi allerede mottatt støtte til et prosjekt som vi gjorde i Hammerfest og Harare, så vi visste at vi ønsket å fortsette et samarbeid.
E: Vi har også jobbet som utøvere sammen, blant annet i Ingri Fiksdals Hoods.
K: Og skal jobbe videre sammen i det allerede påbegynte prosjektet Lulleli for Furuholmen fyr i 2016. Tormod Carlsen, som også er med i Lulleli, skal være med oss som tekniker og med-sjåfør denne høsten, så vi skal planlegge litt Lulleli på bilturen og lage radiosendinger underveis – det blir også noe nytt.

S: Er det ingen friksjon?
E: Vi er flinke til å akseptere litt friksjon.
I: Og stort sett er vi ganske enige om de viktige tingene.

4. Hva håper dere å utrette gjennom deres virksomhet innen dansekunst? Har dere en plan, noen bestemte mål eller ambisjoner for framtiden?

I: Først og fremst å kunne fortsette å utforske ting.
K: Det er jo så gøy å få holde på. For meg er det ikke noe behov for en fem- eller tiårsplan. Det er mer spennende å se hva som skjer.
E: Jeg tenker også at det med undersøkelsen blir viktigere og viktigere for meg; muligheten til å undersøke ulike ting i verden gjennom dans og koreografi. Og jeg synes det er viktig at det holdes på med – at ting undersøkes gjennom ulike praksiser.

5. Kan dere beskrive deres arbeidsprosess, følger dere en bestemt metode?

I: Prosessen og metoden følger de ulike verkene. I Carte Blanche startet vi for eksempel med det fysiske, men i dette prosjektet har det vært veldig annerledes.
E: Sånn er det for meg også. Utgangspunktet for ulike prosjekter fordrer forskjellige prosesser og metoder, og enkelte ting presser seg på av nødvendighet og kan få strukturelle konsekvenser. Som da vi fant ut at vi måtte intervjue tjuetre koreografer om prosjekter de av ulike grunner ikke hadde realisert – det ble jo en tydelig del av prosessen.
K: Vi brukte mye tid på å finne ut hvordan vi skulle bruke og bearbeide materialet. Hvordan vi skulle forholde oss til idéene uten å ødelegge de, på en måte…
I: …uten å forenkle de…
E: …eller ende opp med å lage en sjablong av de. Spørsmål om hvordan vi kunne forholde oss med våre kropper til dette materialet, kom tidlig opp. Vi har vært interessert i å bruke informasjonen inn i vår måte å jobbe på, og siterer ikke prosjektene direkte.
I: Enkelte vil nok likevel gjenkjenne noen fragmenter. Å snakke med alle som lot seg intervjue, har vært både fint og utrolig generøst. Vi startet også tidlig med å lære å spille bass, for det innså vi at ville ta litt tid.
E: I dette prosjektet har det vært tydelig at selve prosessen har vært viktig og at denne innebar langt mer enn koreografi i vanlig forstand. Prosjektet er i stor grad prosessen.
K: Vi jobber som utøvende koreografer og blikket utenfra og innenfra snur og vrir på seg ganske mye, og denne vekslingen av perspektiv er viktig å holde på.

6. Hvordan vil dere beskrive det norske dansekunstfeltet i dag?

E: Jeg innså gjennom disse intervjuene (Danseinformasjonens 10 spørsmål, red. anm) at det er veldig bredt, at det er mangefasettert og at det rommer mange ulike stemmer. Det synes jeg er positivt. Det lille inntrykket man får over en bolle og en kaffe, er at det både har vært og er veldig mange ulike måter å jobbe på.
I: Uttrykk som har blitt foredlet over tid tilbake fra 90- eller 80-tallet, kan eksistere side om side med det som yngre folk er opptatt av…
K: …og fremdeles være levende og inderlig fra hver enkelt person.
E: Jeg opplever feltet som mer inkluderende og delende, enn det jeg ofte hørte at det var før jeg selv begynte. I nye initiativ, som spleis og festivalene på Scenehuset, får idéer og meninger mulighet til å deles og sirkulere.
I: Det kjennetegner festivaler andre steder i landet også, og noen av de regionale kompetansesentrene, som RAS.
E: Vi er et lite land, så selv om det er mange stemmer, er det ikke så store grupperinger i hver stemme.
I: Kanskje det er en fin ting? At det blir lettere å snakke litt mer på tvers? Jeg opplever feltet som friskt og generøst og levende.
K: Det bobler litt for tiden, det er mange spennende folk som jobber, og flere nye stemmer.

7. Er det noen forestillinger eller kunstnere som har betydd særlig mye for dere, og hvilke andre kunstnere finner dere spesielt interessante i dag?

I: Vi må nevne noen som har vært viktige for alle tre, for vårt felles arbeid.
K: Vi har allerede nevnt workshopen med Baktruppen, med Worm Winther og Jørgen Knudsen.
I: Etter hvert har vi mange felles referanser og vi har sett og diskutert mange forestillinger sammen – i Berlin, i Brüssel og i Trondheim.
K: Walid Raad som vi så på Kunsten Festival i Brüssel. Han hadde en lecture performance som balanserte så utrolig bra det å holde foredrag og så plutselig skli over i noe veldig poetisk.
I: Sannhet og løgn side om side.
K: Og René Pollesch, det var også en fantastisk forestilling.
E: Og Gob Squad i Berlin.
I: Og Rimini Protokoll på Bastard.
E: Når vi først begynner, er det jo så mange!
K: Kunstnerne fra Expanding Matter må også nevnes; Brynjar Bandlien, Heine Avdal og Robert Steijn.
I: Og også de andre som var med på workshopen; Ingri Fiksdal, Pernille Holden og Venke Sortland.
K: Og Hooman Sharifi, som vi har hatt mye kontakt med både under studiene og senere.
I: Av kunstnere som inspirerer akkurat nå, vil jeg trekke frem Miguel Gutierrez. Mårten Spångberg har også vært en inspirasjonskilde.

8. Har teori vært viktig i deres kunstneriske utvikling og er det noen teoretikere dere lar dere inspirere av?

E: I prosessen med Av Historisk Grunn har teori hatt en plass. Vi snakket allerede litt om ”stone tape theory” og om Deleuze og Guattari. Det eksisterer en diskurs rundt filosofiske begreper som potensialitet og aktualitet, som vi har vært innom og plukket litt fra og latt oss inspirere av.
I: Uten å nødvendigvis forstå alt. Vi bruker det på vår måte og det finner jeg interessant.
E: Vi har også hatt en dialog med Knut-Ove Arntzen, professor i teatervitenskap, og generelt har teori i noen tilfeller gitt oss et bedre grunnlag for å ta valg og åpnet for å se noen sammenhenger.
K: Knut-Ove presiserte en gang forskjellen på en kunstfaglig og akademisk tilnærming til teori, og det var befriende.
K: Nøkkeltekster som Jaques Rencières ”The Emancipated Epectator” og Susan Sontags ”Against Interpretation” har også hatt betydning for oss.

9. Hvordan kan dansekunsten få et større publikum uten å miste sin kunstneriske integritet og eventuelle samfunnskritiske rolle?

K: Uten å skryte på meg for mye, er det et spørsmål jeg opplever at vi forholder oss til i Av Historisk Grunn. Vi reiser rundt til de kulturhusene som normalt ikke ikke ville programmert oss, samtidig som vi er i vårt eget ”bygg”, og ivaretar fullt ut vår egen forestilling.
I: Vi har ikke tenkt at vår egen forestilling må tilpasses fordi den skal vises i den konteksten.
E: Jeg tror ikke at kunsten kan fire for å få et bredere publikum. Jeg tror det er bra å spisse og så får man heller bygge opp gode nettverk rundt formidling.
I: Vi må heller forsøke å spre ordet så folk kan vite at tilbudet finnes, og sjekke det ut om de vil.
E: Og så må vi som dansekunstnere også være opptatt av vår egen relevans i verden og hva vi står i forhold til. Også når vi lager ting, men uten å gå på kompromiss kunstnerisk.
K: Det finnes flere bra initiativ og regionale festivaler som samler folk og skaper både lokal forankring og engasjement. Ravnedans (i Kristiansand, red. anm.), Teaterfestivalen i Fjaler, Stamsund Internasjonale Teaterfestival, DanseFestival Barents og flere.
E: Det arbeidet som gjøres i fora som disse, kan være veldig viktige. Nå er det plutselig et dansepublikum i Kristiansand! Det viser at det går an å skape et engasjement når arrangørene er virkelig engasjerte.

10. Hvis dere fikk oppfylt et ønske på vegne av dansekunsten, hva ville det vært?

I: Kanskje at ting kan fortsette å bli enda mer mangfoldig.
K: Og at vilkårene for å holde på fremdeles kan være tilstede.
I: Det ville vært bra med lettere tilgang på produksjonslokaler og rom.
E: Gode betingelser for å eksistere…
K: …hva enn det måtte være, om det er lokaler eller økonomi eller visningssteder.
E: Og et godt faglig miljø rundt aktivitetene.
I: Bare det å vite at man kan leve av det og være aktiv. Ting har jo alltid en praktisk og prosaisk side.

Av Historisk Grunn legger ut på en omfattende turné i etterkant av spillingene på Operaen, 13. – 16. august, og igjen til våren 2016. Prosjektet kan følges på facebooksiden facebook.com/avhistoriskgrunn.

Forestillingstrailer: vimeo.com/135708753

Les også 10 spørsmål-intervjuet med Kristin Ryg Helgebostad, Ingeleiv Berstad og Eivind Seljeseth fra 2012, da de ble uteksaminert fra KHiO her.