«I do my part, and I let this universe serve me» – Intervju med Gry Kipperberg, Ingrid Haakstad og Geir Hytten om deres deltakelse i Deborah Hays trio-prosjekt, juni 2024.

Av Venke Marie Sortland

Jeg møter Gry Kipperberg, Ingrid Haakstad og Geir Hytten for å snakke om deres deltakelse i Hays trio-prosjekt, en varm dag seint i juni. De er tydelig midt i prosessen med finne sin måte å forvalte verket Hay har gitt dem, videre på. Jeg ber dem spole tilbake og fortelle meg om hvordan det hele startet:

Dere må nesten starte med å fortelle om reisen dere har vært igjennom – fra det at dere deltok på en workshop med Hay her i Oslo, til at dere ble invitert til å være med i et av hennes arbeider, og videre til arbeidsperioden dere hadde hos henne i Austin, Texas.

Ingrid Haakstad (IH): Det begynte jo med denne fem dager lange workshopen i Oslo i mai i fjor (2023), som vi deltok på alle tre. Workshopen, som ble arrangert av Skuespiller- og danseralliansen, PRODA profesjonell dansetrening og Kunsthøgskolen i Oslo, samlet en god gjeng dansekunstnere, spredt i erfaring og alder, fra feltet her i Norge.

Gry Kipperberg (GK): På det tidspunktet hadde jeg ingen forventninger om at workshopen skulle lede til videre samarbeid med Deborah.

IH: Slik jeg har forstått det hadde heller ikke Deborah forventet å finne noen hun ønsket å jobbe med på denne workshopen.

Geir Hytten (GH): Deborah gav heller ikke noe signal underveis i uken om at hun var mer interessert i noen av deltakerne enn andre – jeg opplevde det ikke som en audition. Derfor var det skikkelig «out of the blue» å få en mail fra henne, bare noen dager etterpå, der vi tre ble forespurt å være med i et prosjekt.

Ja, det var virkelig utrolig overraskende – jeg trodde nesten ikke på det som stod der. – Ingrid Haakstad

GK: Sammen med forespørselen fikk vi et skriv der konseptet for trioene ble beskrevet. Der står det blant annet at hun vil undersøke «trioens praktiske magi», og at prosjektet bygger på hennes mangeårige arbeid med solo-adapsjoner. Sånn som vi har skjønt det hadde hun bare planlagt å jobbe frem tre trio-arbeider. Prosjektet hun ønsket å gjøre med oss, den fjerde trioen, kom altså som et ekstraspor. Trioene skulle dessuten opprinnelig gjøres utelukkende av dansere hun hadde jobbet med før.

IH: Men det var jo ikke tilfelle med oss. Så der tok hun en liten sjanse.

Hva gjorde dere etter at dere hadde mottatt mailen fra Deborah med invitasjon om å være med i prosjektet hennes?

GK: Vi ble fort ganske entusiastiske (ler).

IH: Jeg svarte ja med en gang jeg! Det første vi gjorde var å møtes til en zoom med Janne-Camilla Lyster, som kjenner Deborah fra tidligere prosjekter, og som fungerte som mellomledd mellom oss og Deborah i startfasen av prosjektet. Janne-Camilla forklarte oss mer om prosjektet og premissene rundt samarbeidet: Vi måtte søke midler som kunne finansiere Deborahs honorar for en to uker lang prøveperiode. Etter det ville vi tre eie produksjonen selv. Vi begynte umiddelbart å planlegge søknaden til Kulturrådet og sende ut mailer til mulige spillesteder her i Norge.

GK: Vi er jo alle godt vant med å måtte dra i gang prosjekter selv. Det at Deborah hadde invitert oss, og lagt premissene for arbeidet, og at ikke én av oss har lederansvaret eller er koreograf, opplevde jeg som motiverende. Vi lekte dessuten tidlig med tanken om at vi ville gå videre med prosjektet og reise til USA for å jobbe med henne, uavhengig av om vi fikk støtte eller ikke.

Vi var vel også enige om at prosjektet kom på riktig tidspunkt i våre karrierer – det var liksom dette vi alle sammen trengte akkurat nå! – Geir Hytten

GK: Det er som Deborah sier: «what if where I am is what I need» (alle ler).

Konsentrert og fokusert

Trioen forteller at de samme høst (2023) fikk innvilget støtte til prosjektet, og at de ganske kjapt landet på at de ville dra til Austin i april året etter (2024). Jeg ber dem fortelle om reisen til Austin:

IH: Vi bodde jo hos noen venner av Deborah, som hadde jobbet med henne på 90-tallet en gang. Jeg føler virkelig dette var med på å gjøre oppholdet i Austin til noe ut over det vanlige. Det utvidet perspektivet på arbeidet vi gjorde i studio og fikk oss til å oppleve at vi var en del av noe større.

GK: Paret vi bodde hos (Eric og Janna Bear) hadde faktisk møttes på en av Deborahs workshoper. Og seinere hadde Deborah viet dem. De bodde forøvrig i et veldig fint område av Austin, med gåavstand til studioet der vi skulle jobbe. Dette gav en veldig fin konsentrasjon rundt arbeidet.

IH: Og det var et helt magisk studio! Det var ganske lite, med vinduer på tre sider og nydelig utsikt, og vi disponerte det fritt under hele oppholdet. Studioet ble lånt til oss av Lucy, en kjær venn av Deborah. Hennes enorme kjærlighet til dans kom til uttrykk gjennom hvordan studioet var innredet og tatt vare på. Hele denne settingen tror jeg forøvrig var en bra inngang til det å skulle jobbe sammen som gruppe for første gang.

GK: Det at arbeidet ble så konsentrert må også tilskrives Deborahs måte å være på – hun er veldig fokusert. Hun startet prosessen allerede før vi reiste til Austin, ved å sende oss flere oppgaver og skisser på et «score» (oppskrift eller partitur) for koreografien, og ved å diskutere tittel på verket med oss. Og idet vi hadde ankommet USA ivret hun tydelig etter å komme i gang med arbeidet. Selv om hun er blitt 84 år, så er hun veldig ambisiøs, og vil gjerne jobbe lange dager. Noen ganger måtte hun avslutte tidligere enn planlagt for å hvile, men da oppfordret hun oss gjerne til å jobbe mer og ta notater. Det er en dedikasjon og grundighet i alt hun gjør.

GH: Ja, hun er veldig presis. Arbeidet sklir liksom aldri ut, hun mister ikke tråden, og ordene hun bruker er velvalgte. Dessuten setter hun seg liksom ikke tilbake og leder innstuderingen av scoret – hun er med og praktiserer, som utøver, på gulvet sammen med oss.

Samtidig er det jo som en slags tidsreise å jobbe med henne, for den praksisen hun var med å utvikle (den amerikanske post-moderne dansen), er jo i stor grad grunnlaget for samtidsdansen vi jobber med i dag. Vi får liksom etablert et nytt forhold til våre røtter. – Geir Hytten

Men det må vel også ha vært litt nervepirrende å jobbe med henne?

GK: Ja, jeg må jo si at jeg kjente på litt ærefrykt, for hun har jo en aura rundt seg.

IH: På et tidspunkt tror jeg hun innså utfordringen i det at vi tre ikke kjenner hverandre så godt fra før, og at ingen av oss hadde jobbet med henne tidligere. Hun følte nok at hun måtte «coache» oss litt mer enn hun hadde gjort med utøverne i de andre trioene.

GK: Det var tydelig at hun prøvde å gi oss så mange verktøy som mulig, og finne måter å hjelpe oss på sånn at vi skulle være i stand til å ta arbeidet videre på egen hånd. Men det er jo også det som gjør det så spennende å jobbe med henne. For, som hun sier, vil hun jo være i arbeidet sammen oss, og hun revurderer sin egen metode hele tiden. Du merker at hun er i en kontinuerlig utvikling.

GH: Det at hun ville gi oss mye «coaching» og verktøy, kom nok dessuten av et skift som har skjedd i henne. Hun har jo vært kjent for å ville forvirre utøverne ved å sette dem i en situasjon der de får mange spørsmål. Men hun fortalte oss at hun ikke lengre hadde behov for å stille spørsmål. Nå var hun mer interessert i å tenke på at svarene allerede fins i kroppen.

Tar inn hele universet

Hytten forteller videre at Hay har byttet ut spørsmålene med mantraer, «som hun gjentar igjen og igjen mens vi arbeider». Mantraene er tenkt som utgangspunkter for refleksjon over valgene man tar som utøver – ikke nødvendigvis som gruppe, men som individer sammen.

Kan dere si et mantra?

IH: Et vi hørte mye var; «I can’t possibly know how this universe is affecting my body from one moment to another».

GK: … og «I do my part, and I let this universe serve me».

GH: Et mantra som var forløsende for meg var «I’ll never get it, and there is nothing to get».

IH: «And remember to turn your fucking head». Den kom titt og ofte.

GK: Da vi var i Austin snakket hun litt om at de ulike mantraene kom fra erfaringer i livet hennes – erfaringer som hadde gjort henne oppmerksom på noe. Jeg synes det er interessant hvordan hun stadig bringer inn hele universet og setter oss i relasjon til det. Som hun sier; «I wouldn’t be here without it». Det handler om å stå opp for ditt eget syn på ting, samtidig som du går i møte med det som foregår i rommet og det de andre gjør. Det er her sam-koreograferingen oppstår. Det er noe med det at vi trenger hverandre i denne trioen.

GH: Det handler om det relasjonelle. Du er alltid i en sammenheng. For meg er mantraet «depth is on the surface» frigjørende. Det gir meg et annet perspektiv på det å skulle forvalte et materiale. Det er et spørsmål relatert til ansvar som jeg syntes det er interessant å stå i.

GK: For meg handler det mantraet også om at det jeg ser, det jeg tar inn, får lov til å påvirke meg – og umiddelbart komme til uttrykk i kroppen – at dybden alltid allerede er der.

One, two, three – go!

Jeg spør videre hvordan arbeidsdagene var lagt opp og Haakstad forteller at prøvene var ganske intense og effektive; en typisk dag startet med at de gikk til studio og varmet opp der. Så kom Deborah, og de praktiserte sammen med henne.

GH: Vi hadde jo allerede litt erfaring med denne praksisen fra workshopen hun holdt i Oslo. Når vi praktiserte danset hun med oss. Etter det gikk vi rett inn i arbeidet med scoret.

GK: Da sa hun sånn; «I think we are ready to start». «One, two, three – go», og da var det rett på gjennomgang av scoret (alle ler). Hun var opptatt av at vi ikke skulle dvele, planlegge eller tenke så mye før vi gjorde scoret, derfor satte hun gjerne i gang en gjennomgang mens en av oss fremdeles var på do eller noe sånn. Med dette satte hun oss i en situasjon – både kroppslig og mentalt – hvor valgene vi tok kanskje kom fra et litt annet sted. Du må fremdeles ta koreografiske valg, men uten at du rekker å navngi at det er det du gjør, eller bevisst reflekterer over hvordan du jobber med rommet.

GH: Den første dagen leste vi én av scorets tre sider og allerede neste dag gjorde vi hele scoret. Etter det varte hver gjennomgang mellom 45 og 60 minutter.

IH: Det skjedde utrolig mye fra dag til dag – de to ukene føltes som en «speedy» versjon av en prøveperiode, med både nedturer og oppturer.

Trioen forteller at scoret består av tretten ulike tekstlige deler, som leses før hver gjennomgang. De satt gjerne satt i ring mens de leste, og byttet på å lese delene.

Og så starter improvisasjonen uten at Deborah setter noen ytterligere rammer for denne?

IH: Hverken i tid, rom, eller på noen annen måte. Det er oss – i møte med Deborahs praksis – i dialog med scoret. Praksisen og scoret informerer hverandre frem og tilbake. Deborah brukte forresten aldri ordet improvisasjon med oss.

GK: Hun begynte å sende oss titler og de første utkastene til scoret allerede i februar, så vi hadde lest det før vi kom til Austin. Vi hadde også fått beskjed om at vi burde lese det uten å stoppe, dvele eller se for oss hva det kan være.

IH: Lesningen var mer med tanke på å få scoret inn i systemet. Vi må jo lære oss det utenat. Og så var det bare å gå rett på gulvet.

Møttes dere og øvde på deler av scoret før dere dro?

IH: Nei, vi hadde bare lest det. Første gang vi danset det, satt hun og så på.

Det var kanskje litt heftig?

Ja. Vi var jo smigret over å bli spurt om å være med på prosjektet, og forventningene til arbeidet i Austin hadde bygget seg opp. Deborah hadde jo bare sett oss en uke på workshop i Oslo, kanskje ville hun bli skuffet? Kanskje vi ville bli skuffet? – Ingrid Haakstad

GK: Ja, det var jo litt overveldende, for hun hadde gitt oss en veldig tillit, uten at vi visste hva hun forventet av oss. Ingen av oss hadde jobbet med henne før, og personlig har jeg ikke sett så mange av arbeidene hennes live. Det er vanskelig å forberede seg når man ikke vet hva slags uttrykk hun ser for seg, og hvordan hun tenker at vi skal «tolke» scoret.

IH: Men så sier hun mantraet: «There is no way it looks» – det er ganske befriende for meg. Når jeg tenker på det opplever jeg at hun legger opp til at man skal føle seg fri til å prøve ut ting.

Kan dere lese noe av scoret?

IH: «Travel without creating a landscape, but notice it wherever you are».

GK: De ulike delene har ulik «farge». Noe er mer filosofisk, noe er mer konkret, noe er mer romlig, og noe sier mer om bevegelsene. I løpet av arbeidsperioden i Austin konkretiserte hun scoret mer og mer.

IH: Noe som er gøy å nevne er noten som står i scoret: «Within each performance of dancing (tittelen på scoret), casting is selfdetermined when necessary». Det innebærer at noen av tingene som står beskrevet i scoret på en måte er «up for grabs», altså at vi ikke på forhånd skal planlegge eller avtale hvem av oss som skal gjøre dette på forhånd. Det at rollebesetningen er fri, gjør scoret spennende å danse – det gir en tilstand av forhandling og risiko i situasjonen. Som utøver må man være på alerten. Jeg håper vi greier å beholde denne åpenheten i forestillingssituasjonen.

Konfronterende omtanke

Trioen forteller at Hay gjerne kom med tilbakemeldinger underveis i gjennomgangen:

IH: Ofte var det veldig personlig feedback. Det er en intens situasjon å være i – vi var ganske slitne på slutten av dagen.

GH: Ja, gjennom mantraene hun «kaster» ut, gir hun litt «coaching» underveis; som «remember to turn your fucking head». Men hun er kjempegod på å ikke dømme bra eller dårlig, hun sier ikke «nei», eller «ikke gjør sånn», men hun ler heller aldri – hun er liksom bare med oss.

GK: Samtidig kan hun komme med ganske spesifikke kommentarer til oss etter gjennomgangen, både i relasjon til tidsbruk, eller måten vi gjør noe på – ting hun ser som vesentlige for arbeidet. «Gry, watch your timing», kunne hun for eksempel si. Jeg fikk en opplevelse av at hun virkelig så meg – noen ganger følte jeg meg litt gjennomskuet. Hun konfronterer deg. Intensjonen hennes er å hjelpe oss og bli mer bevisst, så vi kan legge merke til disse tingene selv mens vi gjør scoret. Men når det er sagt, var hun også veldig opptatt av å høre hva vi hadde opplevd fra innsiden av «gjøringen». Samtalene etter gjennomgangene var en utveksling der vi alle delte litt, noe hun oppfordret oss til å fortsette med i den videre prosessen med trioen.

GH: Ja, hun var opptatt av hver og en av oss; hvordan vi ser verden og hvordan vi lar dette komme til uttrykk gjennom dans.

Men hun er ikke så veldig opptatt av materialet, altså hvilke bevegelser vi gjør. Hun er mer opptatt av hvordan vi ser og hva det har å si for hva vi velger å gjøre. – Gry Kipperberg

Hva legger Deborah i det å se?

IH: Det handler om hvordan man tar inn omgivelsene, og hvordan man tar stilling til dette.

GK: Hun var opptatt av at vi skulle ha et ikke-diskriminerende blikk, der vi tar inn både det som er nært og det som er fjernt.

Ble materialet mer og mer satt etter hvert som dere gjorde flere gjennomganger?

GH: Ikke materialet i seg selv, men tendenser. Når vi har gjort en gjennomgang snakker vi for eksempel om hvordan vi kan differensiere delene enda mer. Det betyr ikke at vi skal repetere det vi gjorde, men heller hvordan vi kan fortsette å utvide «bagen» av ting vi kan hente fra, og utfordre vår forståelse av scoret.

GK: Deborah snakket om «letting go of behavior», for selv om scoret definerer en del ting, var hun opptatt av at vi ikke skulle binde oss til noe, eller bli for knyttet til det vi har gjort. Som hun sier: «turn your head». Slik jeg tolker det er det en beskjed om at vi hele tiden skal ta inn nye perspektiver, nye måter å se noe på, og nye muligheter. Jeg for min del er nysgjerrig på om det er noe ved scoret som vi ikke har vært borti enda.

Med Hays stemme i hodet

Trioen forteller at de nå har startet å jobbe for seg selv i Oslo, og at for øyeblikket driver og finner ut av hvordan de kan ta avgjørelser sammen, med Hays stemme i hodet:

GH: Vi har allerede jobbet sammen i tre uker, og vi har fem uker til i høst hvor vi skal på residens hos DansiT og Dans i Trøndelag. Senere skal vi til RIMI/IMIR i Stavanger – så vi kommer virkelig til å få scoret under huden. Det er nå vi må finne ut hvem vi, både som individ og gruppe, er i møte med scoret.

IH: Men vi har også en del valg vi må ta fremover, med tanke på om vi skal ha musikk, og hvilke kostymer vi skal ha – hittil har det bare handlet om bevegelse.

Det er jo en interessant grenseoppgang da, mellom det som er Deborahs valg og premisser for arbeidet, og det som nå blir deres valg – kan dere si noe mer om dette? Har Deborah for eksempel en slags vetorett; skal hun se stykket før dere viser det?

IH: For oss virker det egentlig veldig avklart hvem som har ansvar for hva – etter de to ukene i Austin er det vårt ansvar å fortsette og utvikle arbeidet frem til visning. I all hovedsak er det vi som bestemmer form og format på visningen, men Deborah hintet jo litt til at vi burde lage en ramme rundt arbeidet, og gjøre det til noe mer enn en studiovisning. Hun sa for eksempel, med et lurt smil; «I think costumes are great».

Hun gav oss følelsen av at vi har et stort spillerom i forhold til hvordan vi vil ta arbeidet videre – det er jo en adapsjon. – Gry Kipperberg

Kommer Deborah på premieren?

GH: Det vet vi ikke enda.

IH: Hun er fortsatt veldig aktiv og har tett med jobb fremover. I oktober skal hun for eksempel til Los Angeles for å jobbe på Getty museet, for å ta opp igjen et av sine arbeider fra 60-tallet.

Dere har jo satt opp en lang prøveperiode, på åtte uker, hvor dere skal jobbe med scoret uten Deborah. Var dette et premiss for arbeidet?

GK: Det er vi selv som har ønsket å jobbe med det i åtte uker til før vi viser det. I tillegg har Deborah pålagt oss å jobbe med scoret tre dager i strekk før hver gang det skal vises.

GH: Utøverne i de andre trioene har jo erfaring fra å delta i Deborahs 90 dager lange soloarbeider, så det virker naturlig at vi har en lengre prøveperiode for å «veie opp» for dette. Det virker dessuten som Deborah er interessert i prosesser som strekker seg ut i tid. For eksempel jobbet hun med en gruppe i kortere perioder gjennom et helt år. Og da hun nettopp hadde flyttet til Austin, arbeidet hun med flere store gruppestykker – med både proffe og ikke-profesjonelle utøvere – hvor prøveperioden ofte strakte seg over flere måneder.

GK: Vi kjenner allerede nå at det er fint å holde praksisen gående, også utover de prøveukene vi har satt opp. Det oppleves som om vi er i gang med et arbeid som strekker seg utover selve forestillingen.

Hytten nikker og presiserer at de ikke har noe hast med å ha premiere; vi ønsker å praktisere lenge for å finne det spesifikke i arbeidet og inngangene våre.

Engasjementet reflekteres i kroppsarbeidet

Dere må fortelle litt mer om hvordan Deborah jobber. Slik jeg forstår det har det skjedd et skift i arbeidet hennes, fra et fokus på koreografi som struktur, til en større interesse for den dansende kroppen og hva den kan si i seg selv?

GK: Hun sier jo at det å fokusere på den dansende kroppen, er hennes politiske holdning.

GH: Og det virker som om hun tenker at vårt engasjement i verden, reflekteres i det kroppsarbeidet vi gjør. Jeg er jo for eksempel opptatt av hvordan vi forholder oss til det urovekkende eller uoppnåelige. Jeg snakket en del med Deborah om dette på workshopen i Oslo, hvordan det å stå i en uoversiktlig situasjon og ikke vite, kan relateres til mitt engasjement i klimakampen. Det kan godt hende at det er en av grunnene til at jeg har fått være med i prosjektet, for det resonnerer jo med deler av hennes praksis.

Slik jeg forstår det er hun altså ikke interessert i å lese et narrativ eller et politisk budskap inn i det dere gjør på gulvet, men snakker heller om tanker som ligger til grunn for det fysiske arbeidet. Nå må vi hoppe litt, for jeg vil avslutningsvis også høre litt om hvem dere er som gruppe!

GK: Jeg synes det er morsomt å tenke på hvordan hun har fått ideen om å sette oss tre sammen.

IH: Ja, det oppleves så tilfeldig – vi er nok en konstellasjon som kanskje ikke hadde funnet sammen uten henne. Jeg kjenner jo ikke dere (ser på Gry og Geir) så godt fra før, så det var jo litt som å begynne i en ny klasse. Når det er sagt, har jeg det veldig gøy sammen med dere.

GK: Det er noe konfronterende og utfordrende ved åpenheten i arbeidet til Deborah, som inviterer til refleksjon rundt egne standpunkter og verdier. Og det er interessant å gjøre det sammen med noen, å være i en kollektiv prosess, samtidig. Jeg blir kjent med dere (ser på Geir og Ingrid), samtidig som jeg må utfordre meg selv.

GH: Ja, i dette prosjektet utvikles det kollektive ved at vi, individuelt, møter oss selv i døra, mens vi er sammen. Hvis jeg skal få skryte litt, så tenker jeg at Deborah har gjort et veldig godt valg. For det er jo ingen av oss som «prakker» en estetikk på de andre. Og det er ingen av oss som har behov for å si «nå gjør vi sånn her».

GK: Det hadde også vært annerledes hvis en av oss hadde jobbet mye med Deborah tidligere. Det er fint at vi har felles utgangspunkt.

Hytten kommenterer at de i begynnelsen var litt strenge med seg selv, og litt seriøse i møte med hverandre. Da sa Deborah «get rid of the serious artist». Hun liker godt at det er litt varme oss imellom, og at vi ser på hverandre – vi må gjerne kommentere våre egne valg og bruke følelser.

IH: Vi må kunne le av oss selv.

GK: For, som hun sier, er situasjonen i seg selv absurd – hun ber oss jo om å løse en umulig oppgave.

IH: Jeg blir ofte flau over det jeg velger å gjøre (ler). Det er spesielt én del – jeg svettet som bare det hver gang jeg gjorde den. Men jeg stod i det. På en måte er det jo litt spennende å tillate seg å kjenne på sånne følelser i en performativ setting, kjenne at noe står på spill.

Tillit eller transaksjon?

Prosjektet virker jo, fra Deborahs side, som en utrolig generøs forespørsel. Men det er jo samtidig noe amerikansk over det at utøverne blir forespurt, men selv må skaffe finansiering til arbeidet. Og selv om det er et demokratisk prosjekt, så er det jo hennes navn (og arv) dere er med å forvalte. Har dere noen tanker rundt dette?

GK: Jeg skjønner at man kan tenke at dette er en måte hun kan tjene penger på. Men fra innsiden av arbeidet oppleves tilliten hun gir oss viktigere enn transaksjonen. Det må jo også kommenteres at de har et helt annet system for finansiering av kunst i USA.

IH: Premissene for prosjektet ble lagt frem og tydeliggjort for oss fra start – det var et gjennomsiktig og helt avklart tilbud uten skjult agenda. Vi hadde jo også mulighet til å respondere på de rammene som ble foreslått for oss. Det å få være så tett på Deborah og ta del i hennes innflytelsesrike arbeid, er jo også skikkelig stas!

GK: Hun er selvfølgelig opptatt av at vi skal forvalte prosjektet på en god måte – det er jo navnet hennes – men jeg opplevde at fokuset var på prosessen, det kunstneriske arbeidet og en gjensidig avhengighet. Hun utviklet og omarbeidet scoret fra dag til dag i respons på vårt arbeid i studio. 

GH: Hun er en aktiv og relevant dame: Hun var nylig i Slovenia og skapte et verk der, og det er heller ikke så lenge siden hun skapte verk for Cullbergballetten i Sverige. Jeg oppfattet det sånn at hun, med trioprosjektet, utforsker hvordan hun kan fortsette å utvikle sitt eget kunstnerskap. Hun er fortsatt i bevegelse.