I kunstens tjeneste – intervju med Landing

Vi ønsket å snakke med Landing om motivasjonen bak RUVE, opplevelsen av å insistere på et verk i offentlig rom over tid og hvordan dansekunsten (og de som skaper og utøver den) kan møte verden rundt seg. Landing er intervjuet av Minda Marie Kalfoss for Danseinformasjonen, som så RUVE på Tøyen torg, en kald vintermorgen i desember. Mens vi sitter og snakker sammen i kantina, skjer det flere ganger at elever går forbi og hilser blidt på de tre Huskunstnerne. Noen stopper også for å slå av en prat.

Kan dere fortelle om RUVE? Hva var bakgrunnen for prosjektet, og hvordan har arbeids- og visningsprosessen vært? 

Ideen bak RUVE var ønsket om å etablere noe bestandig; å være en statue i det offentlige rom, men på dansens premisser. Når en statue er ny ser man den, men etter hvert blir den «borte» og verket har blitt en naturlig del av noens hverdag. Vi ville komme dit med RUVE. Men fordi det er ekte mennesker som danser; de må hjem for å spise, dusje, skifte og hvile, kan ikke verket være kontinuerlig og sammenhengende i 30 år. Hvordan kan forestillingen allikevel oppleves som bestandig? Dette ønsket vi å finne ut. I forprosjektet som utgjorde 30 visninger på tre uker i 2022, gikk vi veldig mange runder med hvordan dette kunne gjøres.

En overordnet ambisjon med RUVE, og flere av prosjektene til Landing, er at vi vil legge til rette for at folk kan få en kunsterfaring. Denne gangen var det en felles enighet i gruppa om at vi ville lage noe som er lett gjenkjennelig som dansekunst. Vi ønsket også å unngå noen av misforståelsene som kan oppstå med live kunst i offentlig rom. Bare der var det ganske mange føringer for hva materialet måtte gjøre og være: Vi må ha ordentlige kostymer og det må se ut som vi har øvd. Vi ville ikke bare ligge henslengt over en benk. Det kan fungere noen ganger, men med RUVE ville vi prøve å gå vekk fra mange av de mest opplagte tingene, samt ting vi har gjort tidligere, og sørge for at det vi gjør ikke tolkes som for eksempel improteater eller psykiatri. Det ble viktig for oss at de som blir vårt publikum først og fremst får erfare verket i omgivelsene, uten å føle seg invadert eller at de blir redde for å bli dratt inn i det som foregår. Nettopp for å kunne si: Det her er dansekunst.

Vi lurte først på om vi måtte lage koreografien til det spesifikke stedet for å få den bestandigheten vi var ute etter, men vi oppdaget at vi var interessert i å finne ut på hvilken måte verket kan knytte seg til stedet, uten at det må være på ett spesifikt sted. Vi testet ut ulike typer bevegelsesmateriale for å finne ut hvordan det får forskjellig effekt i bybildet. Mye av det vi testet, som slowmotion, rulling på bakken – og noe vi kalte «fra måling til sving», ble for improvisert og for tørt. Vi var på jakt etter noe som svingte mer. 

Vi hadde en utprøving hvor Harald Lunde Helgesen, som lager kostymene våre, observerte. Han var tydelig: For han fungerte det godt med et chassé-materiale vi gjorde rundt omkring i gruppe. Vi hadde en interessant diskusjon rundt hva det skapte, og vi ble klar over at rytmen er viktig; at den blir en konkret måte å knytte bevegelsene til stedet. Når stegene lager lyd og det smeller i veggene på Tøyen Torg, virker bevegelsesmaterialet også utover å kun skulle sees. Dette er og et typisk kjennetegn ved dans, som kan gi en inngang for den som opplever verket: Dans har musikalitet og dynamikk og kan være rytmisk. Det tok altså lang tid å finne ut at det var akkurat chasséen vi skulle bygge RUVE på, men når vi etter hvert fant grunnenheten vår/signaturtrinnet vårt, da gikk det plutselig fort. 

Valget av bevegelsesmaterialet er også motivert av at vi ville ha noe som holder oss interessert nok i gjennomføringen, og som ville oppleves spennende å gjøre over tid.

Landing

Vi har elementer som er såpass krevende, at man ikke bare kan haike seg med. Når toget går, så går toget, og da må man ha hodet der på telling nummer én. Samtidig må det ikke ta over for mye, med for avanserte plasseringer i rommet og for mange tellinger. Vi hadde på et tidspunkt noen veldig kompliserte armbevegelser, men da fikk vi ikke med oss noe av det som skjedde rundt oss, og valgte derfor å fjerne disse. Koreografien er nesten helt satt, med noen løsere elementer som er improvisert hver gang. Vi begynner i en rekke og det er en som leder de første ti-femten minuttene. Lederen må velge plasseringene av elementene i starten, så det er en form for instant composistion og et ekstra ansvar på den som leder. Etterhvert løses dette opp, spesielt på en del i midten som vi kaller «jammen». Denne er litt mer score basert, men også med chassé som grunnelement.

I forprosjektet spilte vi forestillingen tre ganger hver dag i tre uker, på til sammen 30 ulike steder. Selv om stedene varierte, hadde vi samme koreografi og samme type score på alle plassene. Scoret til RUVE handler om retningslinjer for bruken av rom. Det er helt samme dans vi gjorde da, som vi gjør nå, og som vi lærte bort til danserne Hanne Elisabeth Svenning, Sebastian Biong, Mathias Stoltenberg, Emilie Østby og Stine Gjestvang, som siden 4. januar 2023 har gjort RUVE sammen med oss. Forestillingen varer ca. 25 minutter hver gang, selv om opplevelsen av tiden kan være veldig forskjellig innenfra.

Gjennom utprøvingene i forprosjektet, fant vi også de ulike kriteriene for endelig valg av sted: Det er et poeng å ikke være for nærme en institusjon; da vi ikke ønsker å leses i direkte sammenheng med den, eller at man føler at man danser for et spesifikt publikum. Det er gøy å være på et sted som ikke er for homogent og at ikke alle som oppholder seg der gjør det samme. Stedet bør ha en gjennomstrømning, men også mulighet for å sitte ned. Ut fra disse kriteriene valgte vi Tøyen Torg og Annette Thommessens plass.

Vi hadde tenkt at Tøyen Torg ville fungere, men var mer usikre på Annette Thommesens plass. Det som har vært ekstra gøy der, og som vi ikke ante kom til å skje, er at vår dans har vært konstant, mens plassen hele tiden har endret seg på grunn av byggearbeidet som har foregått. Brakkene, gravemaskinene og anleggsarbeiderne; alt er blitt koordinert, som en del av koreografien. Vi og anleggsarbeiderne har hatt en felles forståelse for hvordan det skal foregå og ikke hatt noen problemer underveis.

Hvilke reaksjoner har dere fått fra publikum?
RUVE føles som en solskinnshistorie! Det er så mange som roper hyggelig ting til oss mens vi danser: «Dere gjør dagen så bra!» «Fine kostymer!» Rett og slett bare gode vibber. En yndlingsrespons er når noen tar et hinkehopp. Vi har også hatt noen faste publikummere, som hilser og sier: «Der er dere». Dette skjer på begge steder. Det er veldig gøy når man møter mennesker som har fått et forhold til verket. Å kjenne på akkurat det, er en spesiell følelse, og noe som ikke skjer så ofte i dansen, annet enn blant kollegaer. Mange arkitekter og byutviklingsmennesker har kicket på RUVE.

På Annette Thommesens plass er det en arkitekt som har sett oss mange ganger, og som stadig tar med seg nye kollegaer. Vi ser på henne som vår innkaster. 

Landing

Men det er fortsatt et flertall som ser oss for aller første gang. Det er veldig mange mennesker som jobber ved Annette Thommesens plass, og så seint som i mars i år snakket vi med noen som jobbet i et av byggene som har utsikt ned mot plassen, som ikke hadde lagt merke til oss. Så det viser at det tar utrolig lang tid å etablere noe bestandig. Vi vet at det finnes spor etter prosjektet både her og der, men vi har jo ikke kontroll på hva det informeres og snakkes om, fordi dette ikke nødvendigvis kommer tilbake til oss. Vi har hørt rykter om at det finnes videoer av oss på intranettet hos Gjensidige, hvor man ser at de ansatte filmer forestillingen. For folk lurer og kommer springende mens vi holder på, helt tydelig utsendte fra kontoret sitt: «Nå må vi ha et svar: Hvem er dere?» 

Det har vært et bevisst valg å ikke markedsføre RUVE, og vi har heller ikke lagt opp til å være veldig kontaktsøkende mens vi danser. Det har provosert noen som gjerne ville hatt en plakat eller flyer som kunne forklare, fordi det oppleves umulig å få vite hva dette er. Vi har derimot ønsket å legge vekt på opplevelsen her og nå, og at dansen er det den er. Dette valget skiller seg fra ting vi har gjort tidligere, hvor det å prate masse med publikum underveis har vært en del av verket. Som for eksempel i prosjektet Flytende Landskap. Vi har diskutert det mange ganger, men landet på at vi ikke ville ha noe ekstern info til RUVE. Publikum må leve i undringen!

Kan dere si litt om opplevelsen av å gjøre RUVE ukentlig, over så lang tid?
For oss har RUVE vært en del av arbeidshverdagen, uavhengig av hva annet som har skjedd. Vi avlyste kun én eneste gang i vinter når det var et enormt væromslag. Ellers har teamet på åtte dansere rullert og gjennomført alle mandager og onsdager som planlagt, inkludert 17. mai, første juledag og første nyttårsdag.

Venke: Det er spennende å gjøre det hver gang, for når vi gjør verket i møte med folk, da er det alltid noe som skjer. Små kommentarer, utveksling av blikk eller måten man passerer folk på. Iblant når jeg skal på jobb tidlig mandag morgen, kan jeg tenke: Hvorfor fant vi på det her? Men idet jeg er i gang med dansen, så er det nytt og givende hver gang, selv om vi har gjort det over hundre ganger. 

Sigrid: Dansenerden i meg elsker at det er akkurat det samme hver gang. Å få lov til å få et materiale som du skal gjøre så mange ganger, det føles som en gave. Å gjøre det hver uke, hundrevis av ganger, den kultiveringen av materialet – det er kjempespennende! Det har også vært fint å være en del av noe som strekker seg over lengre tid; å få være et crew som varer lenger enn 6-8 uker. Gjennom 2023 hadde vi kvartalsmøter, med samtaler hvor vi reflekterte over hva som har skjedd siden sist: «Hvordan er det nå?» Vi har ingen faste team, så sammensetningen av utøvere varierer fra gang til gang, og opplevelsen blir alltid litt forskjellig fra gruppe til gruppe. Folk leder på forskjellige måter, og det gir en opplevelse av både kontinuitet og variasjon.

Ida: Å gjøre RUVE er en helt spesifikk utøvererfaring. Å være utøver i dette verket gir ikke samme følelse som å stå på en scene, hvor jeg har jobbet seks uker frem mot det konkrete punktet hvor det skal vises og gjøres perfekt.

På grunn av det passerende publikummet, er jeg litt fri i meg selv, samtidig som jeg blir sett på, så jeg øver heller ikke. Det er en slags mellomposisjon, som er deilig.

Ida Gubrandsen

Ida: Jeg er veldig på og veldig konsentrert, men fri fra det blikket utenfra på meg sjøl, som jeg noen ganger kan få på en scene, som virkelig ikke hjelper for det man skal gjøre. Jeg slipper liksom litt unna, men er samtidig inne i den opplevelsen der tiden og konsentrasjonen er annerledes. Det er en fin tilstand. 

Vi er jo veldig opptatt av publikum; og det er der hovedmotivasjonen vår ligger. Men RUVE er også delvis motivert av å ha en utøvererfaring over tid og at vi er interessert i en annen type form og en annen struktur, enn den man vanligvis har (i et frilans arbeid), og som ingen av oss har hatt før. Etter de første tre ukene med forprosjektet kjente vi at vi ikke hadde etablert noen ting, og når vi først hadde gjort det hele 2023, klarte vi heller ikke slutte. Det hadde vært veldig kult og holdt det gående i mange år. Vi drømmer om å gjøre dette til vi er 60. Hvordan vil verket være da, når folk har 20 års erfaring med det? Og hvordan vil det være for publikum å se 60-åringer danse, de kroppene og de erfaringene? Hele gruppa er interesserte i dette. 

Hvordan blir veien videre for RUVE?
Det var altså foreløpig siste gang på mandag. Vi har ikke mer penger, ettersom det å gjøre RUVE på kontinuerlig basis ikke lå inne som en del av søknaden vår om kunstnerskapsstøtte (Landing mottar kunstnerskapsstøtte i perioden 2022-2025). Det føles trist at det har stoppet, men også streit, for vi har holdt på så lenge pengene rakk. Å drive profesjonelt betyr jo selvsagt at folk skal ha lønn. Nå jobber vi med å finne ut av hvordan et arbeid som RUVE kan finansieres. Vi mener egentlig at Oslo kommune burde støtte det, og vi har en ambisjon om å bli en del av kunstsamlingen til Oslo kommune. Vi tenker altså ikke at vi har slutta med RUVE, vi starter opp igjen når midlene er der, så en pause, er vel kanskje det riktige ordet.

Fotograf Fin Serck-Hanssen fulgte oss gjennom hele 2023, så vi har mange fine bilder, og vurderer å lage en bok eller en form for publikasjon, men dette er foreløpig bare en løs idé.  

Kan dere fortelle litt om historien til Landing og hvordan dere jobber? 

Venke: Under tiden min på Skolen for samtidsdans holdt vi til på Frysja. Vi hadde begrenset med tid i studio hver dag, så vi måtte jobbe mye utendørs og stedsspesifikt. Halve klassen ønsket å fortsette med stedspesifikt arbeid etter skolen, og fikk støtte til å gjøre Landing2006:Frogner, som bestod av fire stedsspesifikke forestillinger på Frogner i Oslo, i september 2006. Som kollektiv produserte Landing et prosjekt til. I juni 2008 ble Landing08: St.Olavs Hospital // Trondheim gjennomført. Til dette prosjektet fikk vi to millioner i prosjektstøtte. Driften ble gjort kollektivt, med individuelle prosjekt innunder der. Vi søkte om å gjøre et tredje prosjekt på Hamar, men fikk bare forprosjektstøtte til dette. 

I 2010 omorganiserte vi oss litt, og Ina Coll Kjølmoen og jeg tok over Landing DA. Først hadde vi en tanke om å produsere både egne og andres stedsspesifikke prosjekter, men vi valgte å fokusere mer på egne arbeid, med skolen som arena. Sigrid Kopperdal kom inn i Landing i 2014. Ida Gudbrandsen kom gradvis inn fra 2016. Fra 2018 har det vært Ida og jeg som har drevet Landing. 

Sigrid: Mens jeg er med som assosiated artist!

Andre arenaer og møter med motstand
Venke: Landing har hatt lite støtte til drift, men har samtidig fått jevnlig med forespørsler fra ulike hold, så på den måten har vi hatt en opplevelse av å drive en virksomhet på mer kontinuerlig basis enn bare fra prosjekt til prosjekt. Arbeidet vårt dreier seg, i tillegg til de kunstneriske prosjektene, også om foredrag og workshops, pedagogiske prosjekter, publisering av artikler og ulike enkeltprosjekt. Av prosjekter som strekker seg over tid, er det blant annet flere runder med SKUP – skoleprosjekt i Oslo Kommune, samt et samarbeid med MUNCH museet, der vi siden 2017 har utviklet fem ulike danseomvisninger for barn. 

For meg oppleves Landing som mange tråder. Som flere parallelle pågående prosesser som løper ved siden av hverandre.

Sigrid Hirsch Kopperdal

Ida: Vi er ikke på Dansens Hus eller Black Box Teater, men finnes på andre arenaer og i andre sammenhenger, noe som føles veldig fint. Det kommer forespørsler inn fra andre hold, for eksempel om å holde et innlegg på en konferanse, som deretter kan bli en artikkel og eller kanskje en bok. Vi har hatt et pågående arbeid helt fra 2018, og arbeidet var strukturert ganske likt som nå også før kunstnerskapsstøtten kom, bare at vi nå gjøre samme jobben med en stabil økonomi i bunn.

Vi føler noen ganger at Landing er litt skjult i danseverden. Vi er heller ikke så synlige i sosiale medier. Sånn som nå; vi er her på Ullern VGS og publikummet vårt er de som er her, altså ikke et kunstpublikum. Vi inviterer heller ingen hit, fordi Huskunstnerprosjektet ikke handler om det. Å ha hele arbeidsprosessen her er vanskeligere enn å arbeide i studio, men vi er interessert i denne motstanden! Vi tenker at vi driver folkeopplysning. Elevene her spør oss om ressurser, penger og lønn, og de fleste er ikke frekke. Vi forstår at måten vi jobber på er annerledes og at de synes det vi holder på med er rart. «Hvorfor krabber dere, når dere sier at det er dans?» Dette er helt legitime spørsmål, og disse tingene er det jo mange i samfunnet forøvrig som lurer på! Det er veldig villet å møte andre mennesker; andre enn de som veit at dans finnes, som har kjøpt billett og satt seg ned i et mørkt rom for å oppleve en forestilling. Vi er oppriktig opptatt av å møte andre publikummere, noe som blir synlig både gjennom Huskunstnerprosjektene våre og RUVE. 

Venke: Jeg tror ikke helt på den holdningen om at folk bare skal forstå kunsten sjøl. Kan vi ikke bare snakke litt med dem da? Gi dem noen lesenøkler? Det går an å smile til dem, være imøtekommende og greie. Vi kan vise dem at man ikke bare driver med kunst, men også er en person.

Sigrid: Jeg opplever å ha forstått dette i enda større grad nå enn i de to forrige rundene som huskunstnere. Alle de misforståelsene man blir stående i: Her kommer vi som noen dråper olje i et kar med vann. Hvis ikke vi skal anerkjenne at vi er noe helt annet, da blir det rart. Og i hvert fall når vi ønsker at de skal få oppleve at kunst kan være viktig for dem. Vi er og må være interessert i de samtalene. Vi må tweake våre ting litt, sånn at det åpner seg litt mer for dem. 

Venke: Vi ser på det pedagogiske som en måte å komme inn i det kunstneriske på.

Med pedagogiske virkemiddel og en pedagogisk forståelse, kan man både skape noen spesifikke møter og finne ulike måter å komme seg inn i situasjoner på.

Venke Sortland

Venke: Den pedagogiske tankegangen er veldig integrert i hvordan vi jobber, men målet er ikke å drive med undervisning. Pedagogikken er et middel for å gi elevene en kunsterfaring. Det har definitivt skjedd noe i relasjonen mellom oss og Ullern-elevene siden første dagen vi kom. Da ville de ikke se på oss, selv om vi veit at de fikk med seg at vi var her. De filmet oss på avstand. Det er helt annerledes å snakke med dem nå, etter at vi har delt rom i et par uker.

Som huskunstnere på Ullern VGS har vi kommet inn på timeplanen og undervist samtlige elever i samtidsdans i gymmen. Dette har gitt oss en tydelig pedagogisk inngang hvor elevene har fått møte oss og se hvem vi er, og hva vi jobber med. Da vi var huskunstnere på Kuben VGS i 2021, var inngangen vår å gjøre vår greie i kantina, uten en konkret introduksjon. Da dukket det opp spørsmål som: «Hvem er de rare folka?» Nå ønsket vi å undersøke hva som skjer hvis vi unngår den luringa: «Hei, vi jobber med samtidsdans og da holder vi på sånn og sånn». Gjennom gymtimene får de erfare noe selv, som et resultat av den pedagogiske oppbygningen. 

Alle dansekunstnere er åpenbart ikke interessert i å jobbe slik som vi gjør. Når vi skal finne utøvere, ser vi etter noe annet enn det dansetekniske. Utøverne må blant annet tåle å være litt utsatt sosialt og å bli sett på som «rar». Vi glemmer nesten å forklare dette til nye utøvere, fordi det er så integrert i arbeidet vårt.

Hvordan virker Huskunstnerprosjektet?
Det er ikke viktig for oss at elevene skal begynne på samtidsdans etter å ha tatt del i dette Huskunstnerprosjektet. Men kanskje de er blitt litt mer åpne for nye erfaringer, som gjør at de kan få noe ut av den kunsten de eventuelt opplever seinere? Og det trenger ikke nødvendigvis være samtidsdans, men annen type kunst, eller bare mennesker og ting i verden som skiller seg ut fra det de forventer. De har kanskje fått en bitteliten referanse å henge det på, som kan ha stor påvirkning, og som på sikt kan gi et rikere liv. For mange av elevene tar det kanskje ti år før erfaringen får verdi. Håpet vårt er at det skal skje på et eller annet tidspunkt. Det er en annerledes tankegang enn hos institusjoner som jobber med formidling fordi de skal ha gjenbesøk. Vi har en annen måte å bruke pedagogikk og åpenhet på: Vi er i kunstens tjeneste.

Sigrid: Når vi har hele arbeidsdagen her, og elevene på den måten får se hele arbeidsprosessen vår, sier vi også noe om hva det vil si å jobbe med kunst. Ved at vi bruker humor, viser at vi er hyggelige, tilsnakkende og kan le, prøver vi å formidle at kunst ikke trenger å være opphøyd og ugjennomtrengelig, og forhåpentligvis vise at det er noe som kan angå dem. Selv om vi i feltet er enige om at kunst er viktig, finnes det mange som tenker at det ikke er det. Og de «andre» er jo ikke dumme, de har kanskje bare ikke blitt eksponert for samtidsdans eller hatt lignende erfaringer. Hvordan kan vi få dem til å se andre verdier? Jeg synes Inga Sætre (tegner og illustratør som også er Huskunstner sammen med oss på Ullern VGS) sier det fint når hun snakker med elevene om hvorfor hun driver med kunst eller synes det er viktig:

Jeg vil ikke tenke de samme tankene hver dag. Jeg vil at noe skal pushe meg ut. 

Inga Sætre

Mens vi snakker sammen har kantina begynt å fylles opp av elever, som skravler og scroller. En ny gruppe elever passerer oss her vi sitter, også denne gjengen smiler bredt og utveksler noen ord med Huskunstnerne, før de går videre.

Spørsmål til hver enkelt: Når, hvor og hvorfor begynte du å danse? Og hvorfor valgte du å jobbe med dansekunst som uttrykk?

Sigrid: Jeg spilte fotball, men hadde en venninne som drev med streetjazz på Kjelsås. Etter at jeg også startet der på ungdomsskolen, ble jeg bitt av basillen! Det var som om noe skjedde inni meg, som er vanskelig å forklare. En flamme ble tent og jeg ble fast bestemt på å komme inn på Fagerborg VGS. Jeg kom ikke inn på første forsøk, men så kom jeg inn og har elsket det siden.

Venke: Jeg gikk på barneballett, så dansen var nesten en vane fra tidlig alder. Jeg prøvde håndball én gang, men det var ikke noe for meg. Jeg danset hos Inger Synnøve Kilås ved Turids ballettskole først. Det ballet på seg, og etter hvert begynte jeg på danselinja på Katta, mens jeg danset hos Jane Oakley på kvelden og på Trondheim kulturskole i helgene. Jeg skjønte etter hvert at klassisk og jazzballett ikke er min gate, og på Katta møtte jeg lærere som introduserte oss for andre måter å danse på. En av dem, Sidsel, hang opp en plakat for Skolen for samtidsdans. Det var noe med den plakaten på ubleiket papir, og at det var akkurat hun som hang den opp. Det føltes som om noe lokket. 

Ida: Jeg startet også med barneballett, hos Hilde Hovde på Sætre i Hurum, der jeg er fra. Så begynte jeg på Reiduns jazzballett. Jeg ble venner med Ole Martin Meland (danser i Carte Blanche) på basketballbanen i 5. klasse, et vennskap jeg tenker på som veldig viktig for veien videre. Vi startet og drev Blackout showkompani med jevnaldrende venner, hvor Ole Martin var koreograf. Vi lagde forestillinger, søkte om penger, sydde kostymer og laget plakater. Kompaniet peaka da vi gikk på videregående og leide hovedscenen på Drammens Teater og satte opp forestillingen «3», med tretti utøvere involvert; sangere, dansere og et band. Det å være her på Ullern har minnet meg på hvordan vi gikk bort til folk i kantina og tvang dem til å kjøpe billetter til den tre timer lange forestillingen, slik at vi hadde råd til leien av teatret. 

Sigrid: Dette sier virkelig noe om dine organisasjonsskills!

Ida: Jeg var litt i tvil om hva jeg skulle gjøre etter SpinOff. Jeg har alltid hatt lett for mye på skolen, men i dansen har det vært en motstand. Jeg har ikke hatt alle de nødvendige fysiske forutsetningene for å danse. Men jeg tror det er noe med denne motstanden – å ikke være den flinkeste, som også har vært en drivkraft. Og så er det selvsagt følelsen av å danse til musikk og det sosiale aspektet. Det er så jæskla gøy! Som gjør at jeg blir værende. Jeg føler jeg får brukt mange sider av meg sjøl, i dette. 

Venke: Det å møte noen voksne som tror på deg i ganske ung alder – det er så viktig! Når jeg tenker tilbake var jeg veldig bevisst på hvilke lærere jeg syns var interessante å være sammen med. De ble viktige folk i livet. At de investerte tid i undervisningen, og deres hengivenhet til elevene. Man ble sett, på ordentlig, og det hadde sykt mye å si. Uten det, ville det vært mye vanskeligere å velge denne yrkesveien.

Alle tre er enige om at det er gøy med alle disse tilfeldighetene. Nå sitter de plutselig her som huskunstnere på Ullern VGS: «Livet altså!»

Hvis dere fikk oppfylt et ønske på vegne av dansekunsten, hva ville det vært?

De tre ser på hverandre og spør om de skal gå for et felles ønske fra Landing, eller et hver? «Vi må si det i kor, som en amøbe!» sier de og ler. 

Venke: Jeg tenker kanskje enda mer fleksibilitet i forhold til hva slags type prosjekter man kan få støtte til. Jeg har ikke troen på at alle skal inn på Dansens Hus. Jeg tror vi må jobbe mye mer … Her kommer talen min om paradigmeskiftet …

Sigrid: Venke spår at det er rett rundt hjørnet! 

Venke: Nei – paradigmeskiftet har allerede skjedd! Det er bare ikke alle som har fått det med seg! Altså, å bare holde på innenfor institusjonene våre i feltet, det holder ikke. Det følger ikke opp dette skiftet. Vi må tenke helt annerledes på hvordan og hvor man jobber med kunst. Dette har dessverre ikke støtteordningene tatt opp i seg. Selv om det at vi har fått kunstnerskapsstøtte, viser at det kan skje og at det er forståelse for denne type arbeid. Men jeg mener det kunne blitt pushet lengre. 

Ida: Jeg føler at det er vi som må pushe for å endre dette! Vi må søke med de rareste prosjektene og oppsettene. «Alle» har en idé om hva og hvordan man må skrive for å få støtte, som gjør at man søker på safere måter: «Hvis jeg søker sånn jeg tenker de vil at vi skal søke, så får jeg midler.» Dette tror jeg kan utfordres ganske mye mer.

I stedet for å tilpasse seg ordningene, må vi gjøre motsatt. Vi må søke motivert av at det er nettopp dette prosjektet jeg vil gjøre, og det må være utformet akkurat sånn her. 

Landing

Sigrid: Som igjen, litt kjedelig sagt, henger sammen med at man MÅ ha noen stipender (les lønn). Man må se på den generelle kunstnerøkonomien; når du søker på alle de rare, drøye prosjektene du egentlig vil gjøre, som du tenker at du ikke får støtte på, må du ha noe økonomi i bunn til å finansiere disse sjansene. 

Så ja – vi ønsker også selvsagt mer penger i alle støtteordninger, men det sier jo alle.

Når intervjuet er over tar Landing med seg kaffekanne og kaffekopper og beveger seg blant elevene i retning lærerværelset. På ryggene deres kan man skimte at det står «Huskunstner», og man kan ikke annet enn å tenke at huskunstneri er noe alle institusjoner burde få oppleve!