Inés Belli i samtale med Linda Blomqvist: Om kunstnerisk praksis basert på omsorg

I den anledning har Inés tatt en prat med Linda om temaer som: felles ønsker og verdier for alternative og nye produksjonsmodeller, praksis basert på omsorg, hva håndverk vil si i kontekst av dans og koreografi, alternative verdisystemer, prosjektet Selma, det usynlige omsorgsarbeidet – og ønske om en annen tidsregning.

Sted:
Linda er på turné. Hun sitter i et hotellrom.
Linda forteller at det har vært hektisk med prøver til turné, oppstart av turné og frister som nærmer seg. Som vanlig kommer alt på en gang. Men hun sier også at kroppen tilpasser seg. Nå er det er “roligt” å gjøre forestillingen og ting begynner å lande.

Jeg har første uke tilbake på jobb etter over 7 måneder med permisjon. Jeg sitter på kjøkkenet.
Jeg kan fortelle at det har vært omveltende og hektisk. Det føles som om hodet og kroppen så vidt henger sammen. Det går treigt og det er seigt. En annen kropp har behov for å bli holdt og alt skjer på en gang.

En samtale:
Jeg snakker med Linda via videosamtale i ca en time, skribler fire sider med notater og sier til henne at jeg tror jeg har nok informasjon. Jeg kjenner at mer er jeg ikke i stand til å prosessere på dette tidspunktet. Jeg er likevel inspirert etter samtalen, kjenner at jeg har underskudd på faglig prat. Jeg kjenner på et plutselig overskudd, lyst til å skrive, lyst til å tenke. Jeg setter i gang med å skrive.

Men dette blir avbrutt ti minutter etter samtalen med Linda. En annen kropp har behov for å bli holdt og notatene må legges vekk.

Alt på en gang:
Når jeg kommer tilbake til notatene ser jeg ikke lenger for meg teksten slik jeg så klart så den for meg de ti minuttene etter samtalen med Linda. Livet vever seg inn i arbeidet og arbeidet i livet – ikke alltid like sømløst. Det er mye å forholde seg til og alt skjer på en gang. Og det er jo nettopp dette jeg har snakket med Linda om. Hvordan jobbe på en måte som ivaretar både livet, arbeidet, oss selv og alt der i mellom. Her følger altså fragmenter av og refleksjoner over samtalen med Linda Blomqvist fra dypet av ammetåke og søvnmangel.

Kroppen holder:
Linda sier noe fint: Kroppen holder.
Kroppen tar inn bevegelsene, rutinene og rytmene. Når noe kjennes fremmed, tar vi tiden til hjelp. Vi tilpasser oss, runder av kantene, gjør oss myke. Kroppen er en beholder. Den holder erfaringer, bevegelser – på godt og vondt. Slik holder kroppen oss (oppe?).

Apropos å holde: jeg kom til å tenke på The Carrier Bag Theory of Fiction. Det er en tekst av Ursula Le Guin. Hun skriver om hvordan fortellingen om jegeren, om helten, har vært dominerende, og får oss til å tenke på hvordan vi kan forskyve oppmerksomheten mot sankingen, mot kurven, beholderen, som det viktigste redskapet i menneskehetens historie. Ikke spydet, det harde våpenet. Det er ikke det som er livsgrunnlaget. Livsgrunnlaget er å samle, å holde sammen. Til det er en beholder mer egnet enn et spyd.

Å artikulere omsorg:
Linda forteller at det var under arbeidet med stykket Cosmos On The Beach, at hun virkelig begynte å artikulere omsorg som grunnlaget for den kunstneriske praksisen. Hun forteller at det var i denne prosessen at hun så med mer klarhet viktigheten av å føle seg hørt og forstått og av å forholde seg til verket med åpenhet og mykhet. Hun begynte å forholde seg til arbeidet som en egen entitet, som selv også har behov for å bli sett og forstått. Dette til forskjell fra å forholde seg til arbeid på en mer instrumentell måte, med et mål for øye: å skape verket – å jakte verket?

Feministisk praksis:
Linda snakker om å jobbe i en reseptiv tilstand, å ta i mot, å gi plass til det som oppstår. Hun tenker på dette i et feministisk perspektiv: å gi plass til, å se og artikulerer det usynliggjorte: det emosjonelle, det relasjonelle. Prosessen. Prosessen som noe som strekker seg også utover verket, utover timene på prøveplanen, tiden i studio.

For når vi dukker opp på jobb har vi med oss en hel verden, og når vi jobber bygger vi verden.  Vi skaper et språk, en sjargong, normer i gruppen, etablerer relasjoner til objekter, steder, rom publikum. En hel mikrokosmos. Og dette skjer også all den tiden vi ikke regner som arbeid:  i pausene, i oppvarmingen, i “fika”-tiden, når vi drar hjem, når vi sover. All den tiden vi er med verket og verket er med oss. All den tid vi bruker på å “ta vare”.

Å være og virke:
Overordnet handler det kanskje om finne strategier for å være og virke i verden. Det handler kanskje om å anerkjenne at det er porøst: kroppene, arbeidet og livet. For det er et mylder av ting, tid, tanker, personer, situasjoner – et mylder av liv – som vikler seg inn og ut av det vi jobber med, inn og ut av oss. Alt på en gang. Hvordan tar vi vare på denne helheten?

Dypest sett handler det om at kunsten ikke skal eksistere eller oppstå på vår bekostning. En praksis basert på omsorg er en prosess mot en alternativ måte å arbeide og virke. Det er en forsyning av narrativet om kunstneren og verket – jegeren og byttet. En praksis basert på omsorg er en prosess mot et alternativ som ivaretar livsgrunnlaget. Hvordan ønsker vi å være og virke i verden? 

Tid:
I månedene med permisjon har det slått meg hvor mye relasjoner faktisk krever. At en baby trenger mye pleie og omsorg er én ting, men jeg tenker på hvor mye tid vi bruker på hverandre når vi pleier våre forhold generelt. Jeg tenker på hvordan denne tiden unnslipper “tidsregnskapet”, verdisystemet vi opererer med når vi gjør opp regnskapet. Det er usynlige timer med omsorgsarbeid som ofte blir tatt for gitt. Tiden vi bruker på å bygge og pleie våre relasjoner er liksom “fritid”, og fritid er liksom ikke effektiv tid – ikke verdifull tid?

Å være der for en annen krever en annen tidsregning, et alternativt verdisystem. Jeg tenker mye på dette, leser mye om dette: omsorg og kunst i kapitalismen.

Selma:
Jeg spurte Linda om Selma. Det var gjennom brevene Linda har skrevet til Selma at jeg først ble kjent med Linda sitt arbeid. Under dette prosjektet krystalliserte dette med omsorg seg ytterligere – ikke bare verket, men i prosessen.

I prosjektet Selma nærmer Linda seg arbeidet som subjekt. Selma er et vennskap, det er kjærligheten og samholdet mellom forfatteren og verket. Arbeidet er en relasjonsskildring som viser hvordan utøver og arbeid skaper hverandre i gjensidighet. Selma og Linda blir til gjennom tekst, bevegelse og samvær.

Linda beskriver hvordan det å investere tid i et verk, et arbeid, et håndverk, er nært knyttet til engasjementet vi investerer i relasjoner. Ordet investering oppleves feil i denne konteksten. For jeg vil ikke assosiere dette relasjonelle med en handel, med ønske eller forventning om avkastning. Jeg tenker mye på dette, leser mye om dette: omsorg og kunst i kapitalismen. Vi trenger en annen tidsregning, et alternativt verdisystem, et annet språk. For språket vårt strekker ikke alltid til.

Gjensidighet:
En stor del av den kreative prosessen innebærer gjensidighet, omsorg og kultivering. Selma utforsker nettopp dette. Selma er et soloarbeid som Linda aldri var alene om. Det er en dialog, en relasjon, et samvær. De lærer hverandre å kjenne, holder hverandre med selskap. Sammen utvikler de en dynamikk, en ømhet og oppmerksomhet for hverandre og hverandres behov. Jeg tenker på hvordan jeg også opplever det slik når jeg jobber med noe. Det er som om arbeidet har en egen vilje, egne behov. Arbeidet er en entitet.

Alt på en gang:
Linda sier at Selma også var en refleksjonsprosess som kom fra et sårbart sted.
“Hvordan fortsette å jobbe på en måte der jeg kan ha det bra?”
Det har jeg også tenkt mye på. For er det virkelig for mye å be, at kunsten ikke skal oppstå på vår bekostning? Hvilke strukturer trenger vi da? En alternativ tidsregning, et annet verdisystem.

Et håndverk:
Til slutt snakket vi om håndverk, som også er noe jeg har tenkt mye på.
Håndverk krever tid og omsorg – omsorg for materialer, tålmodighet ovenfor prosess. Håndverk assosieres med akkumulerende kunnskap, tradisjoner, nettverk og relasjoner gjennom tid og sted. Litt billedlig kan man kanskje tenke seg at håndverk legemliggjør en annen tidsregning, et annet verdisystem, et annet språk?

Vi snakker om hva håndverk vil si i kontekst av dans og koreografi. Hva er håndverket?
Vi snakker om en genuin interesse for bevegelse og dans, for alt vi sysler med når vi jobber med dans: strategiene, strukturene, materialene, kroppen. Kanskje er håndverket det å navigere vevet med oppmerksomhet og intensjonelle handlinger. Troen om at omsorgen vi har for det vi driver med, og ikke minst hvordan vi driver med det, gir seg til uttrykk i kunsten. Slik synliggjøres det usynlige og vi skaper en ny verden, et mikrokosmos, et annet verdisystem.

Fødselshjelperen:
Linda praktiserer også som fødselshjelper, og selvsagt er dette veldig relevant. Dette skulle jeg gjerne både snakket mer med henne om og skrevet veldig mye mer om her. For alt henger sammen, praksisene og erfaringene vever seg inn i hverandre. Jeg tenker på hvordan jeg i retrospekt gjerne skulle ønske jeg hadde en fødselshjelper, noen som kunne tatt vare på meg når jeg var mest opptatt av å ta vare på en annen. Og det får meg til å tenke på fødsel- og barselomsorgen generelt, og kvinnehelse og den usynliggjorte verdien av omsorgsarbeid enda mer generelt. Ønske om en annen tidsregning, et annet verdisystem. Men det er en annen tekst.

Nå har en annen kropp behov for å bli holdt. Denne usammenhengende tankerekken ender her. Jeg trekker pusten og forsvinner igjen ned i dypet av søvnmangel og ammetåke.

————————————————————————————————————————————————————–

Teksten er initiert av PRODA og produsert av Danseinformasjonen.