For 25 år siden, i 1992, etablerte hun Ingun Bjørnsgaard Prosjekt og kompaniet slo gjennom med forestillingen Jomfruer i norsk landskap da de vant ”Nordic choreographer competition of contemporary dance” i København samme år.
Gratulerer med jubileet! Hvordan har det vært å jobbe som koreograf i flere tiår?
– Jeg er heldig som har kunnet være koreograf i så mange år. Tiden går fort, det er 30 år siden jeg debuterte i frigruppen Zakraz da jeg kom hjem fra New York i 1987. På en måte føles det ikke så annerledes i dag. Arbeidet oppleves som like nytt hver gang, selv om det kommer fra en helt annen erfaring. En urpremiere er en like krevende og hard prosess nå som da.
Ingun Bjørnsgaard Prosjekt har gjennomgående knyttet til seg dansere med sterke personligheter som har satt preg på verkene. I de aller første produksjonene jobbet hun særlig med dansekunstnerne Gry Kipperberg, Sigrid Edvardsson, Halldís Ólafsdóttir, Torunn Robstad, Runa Rebne og Caroline Wahlström Nesse. Bjørnsgaard jobber gjerne i tett og kreativ dialog med danserne, og deler av arbeidsprosessen er ofte basert på improvisasjon.
Har den koreografiske arbeidsprosessen din endret seg mye i disse årene, og i så fall hvordan?
– Arbeidsprosessen er både lik og ulik. Da jeg startet med Ingun Bjørnsgaard Prosjekt i 1992, var jeg mye mer med fysisk, og lagde stort sett bevegelsene selv. Jeg begynte tidlig å jobbe med improvisasjon og oppgaver for danserne, men åpner nok mer opp for bevegelsene danserne skaper i prosessen i dag. Likevel er det fortsatt mye «skulpturell» bevegelse i arbeidet som jeg lager, og som danserne gjør varianter av.
I IBP har vi tid til å diskutere og utforske og komme frem til ting sammen slik at dansernes kreativitet får stor innflytelse. Som gjestekoreograf ved repertoarkompanier må jeg komme frem til resultatet mye raskere. Jeg opplever at jeg har et personlig språk som etter hvert har blitt min signatur.
På hvilken måte har arbeids- og produksjonsvilkårene for koreografer i Norge forandret seg, sammenlignet med da du startet?
– De har forandret seg radikalt. Da jeg startet var vilkårene betydelig vanskeligere med svært knappe prosjektmidler. Selv om dansen hele veien har vært mitt hovedyrke, jobbet jeg lenge med minimale midler. Basisfinansieringsstøtteordningen ble jeg en del av først da jeg var 48 år. Dette gir avgjørende muligheter til kunstnerisk kontinuitet og utvikling, og det er svært viktig at denne tilskuddsordningen videreføres for det frie scenekunstfeltet.
Ingun Bjørnsgaards forestillinger kjennetegnes ved at de ofte befinner seg i skjæringspunktet mellom klassisk ballett og samtidsdans. Sårbarheten med moderne identitet og det komplekse forholdet mellom det feminine og det maskuline, både hos kvinner og menn, er et tema som går igjen i hennes verk.
Et gjennomgangstema i ditt kunstnerskap har blant annet vært kompleksiteten i kvinneligheten, og dette gjelder også din siste forestilling Notes on Frailty. Kan du si noe om forestillingen og hvorfor akkurat dette temaet er viktig for deg?
– Jeg har alltid vært opptatt av spørsmål om kjønn, identitet og menneskelige relasjoner, og gjennom alle år har jeg hatt intensjoner om å arbeide kun med kvinnelige dansere igjen, slik jeg gjorde i IBPs første produksjoner. Men jeg har lenge skjøvet det til side. Det har vært overveldende interessant å kunne studere tematikken så nøye også ved å se kvinneperspektivet historisk. I prosessen har vi gått inn i det feministiske tankegodset, som Simone de Beauvoirs Det annet kjønn, og stilt spørsmålstegn ved begreper som skjønnhet og skrøpelighet.
Mer informasjon om Ingun Bjørnsgaard Prosjekt finner du her.
Ingun Bjørnsgaard er intervjuet av Marianne Albers/Danseinformasjonen.
Her kan du også lese intervjuet 10 spørsmål til Ingun Bjørnsgaard.
Forestillingen Notes on Frailty spilles i Bærum Kulturhus 19. og 20. oktober kl 1930 under CODA – Oslo International Dance Festival. Mer informasjon her
I tillegg blir det performance og utstilling fra tidligere verk av Ingun Bjørnsgaard Prosjekt på foajescenen kl 1845 begge dager.
Koreografen Ingun Bjørnsgaard er utdannet ved Statens Balletthøgskole (nå Kunsthøgskolen i Oslo – Avdeling Dans) og Martha Graham School of Contemporary Dance i New York. Hun debuterte som koreograf i 1987 og har skapt en lang rekke helaftens forestillinger siden den gang, som har blitt vist både i inn- og utland. I begynnelsen arbeidet hun som koreograf og danser i frigruppen Zakraz, sammen med Øyvind Jørgensen og Karen Sofie Foss, etter hvert i eget kompani. Hun har vunnet flere priser for sine forestillinger, blant annet Kritikerprisen i 1995 og 2010, samt The Ludwig Forum Innovationspreis for forestillingen The solitary shame announced by a piano i 1998.
