Hva har Noda gjort i denne saken?
Det har gått varmt i telefonen de siste ukene, og det er bra og viktig at folk kontakter oss. Man skal bruke den kanalen et kunstnerforbund er, når man som individ har behov for å være systemkritisk eller etterprøve om kritiske stemmer kan ha rett. Både medlemmer, aktører i dansefeltet, samarbeidsorganisasjoner og andre aktører har kontaktet oss om denne saken.
En del av arbeidet har bestått i å få et så nyansert og riktig bilde som mulig om hva som står på spill, hva som bør undersøkes og hva eventuelle forbedringer kunne være.
Å være en stemme for mange fordrer at man får med seg hele perspektivet. Det tar tid, men er verdifullt for kunnskapsgrunnlaget. Rent praktisk har styret vært involvert for å sikre forankring i medlemsmassen og vi har benyttet advokat i deler av prosessen, forteller Live Rosenvinge.
Hvordan har dere gått frem for å undersøke saken?
Vi har undersøkt om det kan ha skjedd en feil i habilitetshåndteringen i behandlingen av søknadene denne aktuelle runden. Vi har fått innsyn i utkast til referat fra utvalgsmøtet etter å ha bedt om dette. Habilitetsreglementet, slik det ligger beskrevet på Kulturdirektoratets side, er fulgt. Referatet leses som at det har vært en grundig gjennomgang og vi har også fått advokat til å se på dette og konklusjonen er at det ser ut til å være behandlet på en god måte.
Vi opplever at vi får raske svar og godt innsyn i møte med direktoratet. Vi opplever at noe av uroen rundt nøyaktig hvordan behandlingen var gjort, kunne vært unngått dersom direktoratet hadde vært i forkant med informasjon før tildelingene ble offentlig. Med forståelse for at det er kort frist fra utvalgsmøte til det skal offentliggjøres, ville informasjon om hvordan habilitet var håndtert i praksis hatt betydning. Dette har vi meldt fra om, og bedt de om å ta en mer aktivt informerende rolle. At Kulturdirektoratet ikke er i forkant med informasjon setter både ordningen, men også individene i utvalgene og administrasjonen i en krevende situasjon. Det gagner ingen, aller minst vår viktigste finansieringsordning.
Vi har også undersøkt om det er gjeldende regelverk at man skal kunne søke ordninger selv når man sitter i utvalg eller råd. Vi har fått skriftlig beskjed fra Kulturdirektoratet som viser at retningslinjene deres er at dette er lov, og det har vært slik siden 2012. Bakgrunnen for dette er kompleks, men kort sagt begrunnes det med to ting:
Det skal og bør være aktive kunstnere som sitter i utvalgene. Det er bred enighet om dette på kryss av kunstnerorganisasjoner og det er et viktig prinsipp innen kunsten, men også for eksempel innen akademia i vurdering av ph.d. søknader.
Vurderingen bak at man skal kunne søke selv om man sitter i kulturrådets utvalg er, slik vi forstår det, tuftet på at for at ordningen skal fungere må det være åpent for at man ikke skal sette hele sitt kunstneriske virke på hold for å ta dette viktige vervet. For dansekunsten er jo nettopp disse ordningene en hovedfinansieringskilde, i og med at dansen i hovedsak produseres i det frie feltet. Om det er beste praksis i et videre arbeid med å ivareta soliditeten i ordningen, er verd å sjekke ut.
Det andre momentet er at tilskudd til prosjekt skiller seg fra stipendier for eksempel, der man ikke kan søke selv (ref. komiteen til statens kunstnerstipend som forbundet er sekretariat for), da prosjektets finansiering ikke er tilskudd i form av lønn til den enkelte person slik et stipend er, men er til et prosjekt der flere kunstnere inngår, drift, produksjonskostnader m.m. Igjen en greit forståelig praksis pr nå, men verd å undersøke om er beste praksis.
Videre har vi undersøkt om utvalget er habilt hvis leder er inhabil. Dette har kulturministeren svart Høyres representant Tage Pettersen på. Der avklarte hun at utvalgets medlemmer ikke er under instruksjonsmyndighet av leder for utvalget eller rådet. Også her tenker vi at det er verd at man ser på om det likevel er beste praksis på sikt.
Har det vært noen endring i gjeldende praksis, altså om man kan søke selv når man sitter i utvalg/råd?
Dette var et spørsmål vi var opptatt av og som vi har undersøkt. Retningslinjene for dette er som nevnt ikke endret siden 2012, ifølge Kulturdirektoratet. Vi har fått noen henvendelser som indikerer at praksis har vært annerledes på dette om man har kunnet søke selv, men vi har ikke lyktes i å få noe skriftlig på dette.
Kulturrådet var også hos oss og redegjorde for denne praksisen i et møte våren 2024. Kulturdirektoratet informerte i den prosessen at de har et aktivt forhold til retningslinjene og at de senest gjorde en grundig gjennomgang av dem i Kulturrådet for noen år siden. Vi har bedt om innsyn i referat fra den vurderingen, til det vi håper blir et felles arbeid om å sikre beste praksis fremover.
Hva tenker forbundet om denne saken?
Med bakgrunn i det vi har fått av informasjon, kulturministerens svar og vurdering fra vår advokat, er det konkludert med at habilitet er ivaretatt i denne saken og ikke noe mer vi gjør med denne spesifikke tildelingen fra vår side. Dermed oppstår det langt mer viktige spørsmålet: Er dagens praksis rundt habilitet beste praksis?
Når det er noe som skurrer for mange og det oppleves at eksisterende praksis ikke bidrar til å styrke tillit, selv om det er innenfor loven, da er det mest sannsynlig noe som kan bli mye bedre. Og det jobber vi nå videre med!
Praksisen om at tilskudd skal gis via fagfellevurdering henger høyt i kulturpolitikken i Norge. I de senere årene har sammenliknbare ordninger falt i andre land. I USA er det for eksempel stadig vanskeligere å sikre at doktorgradstipender skal tildeles på fritt, fagfellevurdert grunnlag og ikke begrenses gjennom føringer fra politisk hold. Våre kollegaer i kunstnerorganisasjoner i andre land melder at deres fond med fagfellevurdering er under press. Med dette som bakteppe, er det svært viktig at vi har fond som forvaltes på absolutt beste måte. Den må stå stødig og godt forklart under et kritisk blikk. Denne prosessen har vist at det er forbedringspotensial og det oppleves som svært viktig at det tas tak i, sier Rosenvinge.
Vi vil sende en henvendelse til Kulturdepartementet om en gjennomgang av fondsforvaltning og habilitet generelt. Før vi gjør det, vil saken diskuteres i Kunstnernettverket og vi håper vi kan sende inn en samlet henvendelse som 19 organisasjoner med dette viktige nettverket med oss. Her står vi best samlet, om mulig, og fondsforvaltning er aktuelt for alle kunstfelt.
Vi vet ikke nå hva en slik gjennomgang, sammen med kulturdepartementet ender med, men vi håper at det vil lede til en felles, kunnskapsbasert forståelse av hva som er beste praksis. Gjerne med en felles sjekkliste eller felles retningslinje på kryss av forskjellige type fond. En slik prosess kan ende opp i endringer, men det kan også hende den ender opp med at dagens praksis er den beste. Å ha gått gjennom det samlet er uansett viktig og bør gjøres med jevne mellomrom, mener vi. Det viktige her er at man sikrer at man har beste metode for å bevare tillit til beslutningene i slike utvalg.
Noen av kunstnerorganisasjonene i Kunstnernettverket ønsker også å samarbeide om arrangementer og kunnskapsarenaer for diskusjon og informasjon om hvordan disse ordningene fungerer, kompleksiteten bak hvorfor praksis er som det er, hva det betyr for demokratiet og friheten i kunstnerskap, akademia og presse for eksempel. Det tror vi er av verdi og vil gjerne bidra inn i. Alt skal tåle dagens lys og et kritisk blikk i offentlig forvaltning. Også der det krever noe kompleksitet i forklaring og innsikt for å forstå hvorfor det er som det er eller hvorfor det må endres for fremtiden.
Hva gjør man som kunstner dersom man kjenner på mistillit til systemet, men synes det er vanskelig å ta kampen som enkeltkunstner?
Omtrent alle kunstnerne som har vært i kontakt med oss har uttrykt noe langs linjene av «… jeg vil gjøre oppmerksom på at jeg ikke kan si dette selv, da jeg søker midler derfra». Å være systemkritisk til en ordning man selv er helt avhengig av, eller til sin leder i arbeidslivet for den saks skyld, er vanskelig som enkeltperson. Det oppleves risikabelt. Det er nettopp derfor vi har forbund! Nettopp derfor har vi fagorganisering, som har bred støtte over de politiske skillelinjene. Det ligger til paragraf 100 i Grunnloven vår å sikre ytringsfrihet og det er ikke uten grunn at paragraf 101 handler om rett til fagorganisering. Samlet kan man være systemkritisk, alene vil de aller fleste kjenne at man ikke kan tale helt åpent, men bør være litt strategisk overfor det systemet som bærer en. Så takk til alle som bruker fellesskapet i forbundet til å si fra – det er en av grunnene til at vi eksisterer!
