I vår gikk det siste kullet ut av Høyskolen Kristiania med dansepedagogikk som en del av sin danseutdanning. Kull 30 ble det siste kullet Marit Skreiberg fulgte før hun gikk av med velfortjent pensjon. Da hun selv startet på Ballettinstituttet i 1973, i kull 4, var det startskuddet for hele 5 decennier med tilknytning til institusjonen som hun har vært en ivrig og aktiv bidragsyter i utviklingen av.
Vi tok en prat med dansepedagogikkens forkjemper for å høre mer om hennes fantastiske dansereise.
Ballettinstituttet, Den Norske Balletthøgskole, Norges Dansehøyskole og nå Høyskolen Kristiania – du har vært en viktig brikke i en institusjon som har utdannet dansepedagoger i over 50 år, vil du fortelle om din tid der?
Ballettinstituttet ble etablert i 1966 av Jorunn Kirkenær m.fl., og fra starten var det opptak av et nytt kull hvert tredje år. Jeg begynte på Ballettinstituttet i 1973, i kull 4, og var student der i tre år. Etter det dro jeg til London, og allerede i 1978 var jeg tilbake på Ballettinstituttet – da som ansatt på kontoret og som timelærer i flere ulike fag. Jazzdans var mitt hovedfag, jeg underviste i det, og i tillegg hadde jeg nærmest alt mulig! Etniske folkedanser, rytmikk, pilates – det var en god del fysiske fag i starten, men deretter ble det mer og mer undervisningsmetodikk. Dansepedagogikk, dansedidaktikk og de faglige begrepene kom etterhvert, den gangen var det metodikk vi snakket om i forbindelse med undervisning av dans.
Fra 1997 ble jeg fast ansatt på heltid på Den Norske Balletthøyskole som skolen het da. På det tidspunktet var vi tre ansatte – rektor, sekretær og meg, som fungerte som faglig leder. I denne rollen hadde jeg ansvar for det meste: kontor, organisering, hente inn pedagoger, lage timeplaner, følge budsjett, lage avtaler, kontrakter – i tillegg til å undervise flere fag. Det var viktig å følge med på alt som rørte seg innenfor dansekunsten, hvilke kunstneriske dansestiler, former og uttrykk som fantes, men også innenfor forståelsen og utviklingen av pedagogikken. Det var også viktig å holde seg oppdatert på hva departementet forlangte og nye direktiver. Vi var jo en liten skole, så vi var nødt til å kunne gå fra gulvvask til departementsmøter. Heldigvis for meg opplevde jeg denne tiden som svært givende – jeg er veldig nysgjerrig, undrende og kunnskapssøkende. Det å jobbe så mye, og med så mange ulike ansvarsoppgaver, var veldig tilfredsstillende. Og det er ingen tvil om at jeg kjenner skolen godt fra mange ulike vinkler. Opp igjennom har jeg sittet i ledergrupper, vært rektors stedfortreder og høyre hånd. Det var et solid stykke arbeid som krevdes for å både holde skolen i gang og stadig utvikle den videre.
Da skolen gikk fra å ta opp studenter hvert tredje år til å ta inn et nytt kull hvert år, ble det naturligvis behov for flere ansatte. Da ble også oppgavene våre mer fordelt på fagkretser. Vi ansatte folk som fikk ansvar for samtidsdans og jazzdans, og jeg ble i all hovedsak ansvarlig for det pedagogiske i utdanningen.
I alle disse årene har det vært en ting som har vært viktig for meg. Det har vært den friheten og tilliten jeg fikk til å utføre mitt arbeid. Hva som skulle gjøres og leveres var klart, men hvordan var opp til meg. Jeg tror at dette har vært fundamentalt viktig for at jeg i alle år har klart å holde på nysgjerrigheten og vitebegjæret.
Vil du fortelle om din pedagogiske reise?
Jeg har nok alltid hatt en spesiell drivkraft for å undervise. Jeg har aldri vært så opptatt av å skulle stå på scenen selv og danse, har aldri kjent på en «drive» for å måtte det. Jeg har derimot alltid hatt en «drive» for å undervise, det har bare alltid ligget der.
På 80- og 90-tallet jobbet jeg også ved Fagerborg videregående (i dag Edvard Munch VGS) og var med på oppstarten av danselinja der. Jeg jobbet ved Fagerborg i 20 år og underviste både jazz og pilates. Da jeg var rundt 40 år og hadde født fire barn, var det omtrent på samme tid som hiphop og breakdansen kom. Jeg kjente litt på at denne «gamle mammaen» nok ikke skulle drive med hiphop og breakdans og fant ut at nå var det et bra tidspunkt å endre kurs. Så da begynte jeg på spesialpedagogikk-studiet ved universitetet og tenkte at det kunne være en fin måte å gå videre med dansen på.
På universitetet fikk jeg mitt første møte med all teorien. Teorier for læring og ikke minst den didaktiske relasjonsmodell – det var et «Sesam, lukk deg opp»-øyeblikk å møte denne modellen. Endelig var det et verktøy som gjorde det enklere å organisere og systematisere alt stoffet. Etter et år som student, i 1997, ble jeg oppringt av Ann Kristin Norum (rektor ved Den Norske Balletthøyskole) som lurte på om jeg var interessert i en fast stilling, så da fant jeg min plass i dansen igjen, og denne gang med en enda større interesse og forståelse for undervisning og pedagogikk og med et ønske om å videreutvikle dansepedagogikken.
For meg har det vært veldig spennende å undervise dansepedagogikk og didaktikk nettopp fordi at min bakgrunn er fra dansen. Jeg kjenner feltet godt, og i samtaler med studenter har vi det samme utgangspunktet. Det har vært veldig viktig for meg å bruke praktiske eksempler fra dansen i den teoretiske undervisningen, og etter et helt liv med å undervise dans har jeg også et hav av eksempler.
Som jeg ser det har veien mellom meg og studenten alltid vært kort på grunn av vår felles forankring i dansen – noe jeg har opplevd som svært verdifullt for meg som pedagog, og som forhåpentligvis også studentene har satt pris på.
I 2007 skrev jeg min master i yrkespedagogikk, og før det studerte jeg pedagogisk veiledning på universitetet. Det at jeg har studert og undervist parallelt har gitt muligheten til å stadig utvikle studiet ved skolen. Gjennom å studere pedagogisk veiledning var det naturlig å utvikle en veiledningsmodell for studentene som var ute i praksis. Masteren min omhandlet prosjektarbeid som læringsmetode i en danseutdanning – og dette var på bakgrunn av at jeg hadde introdusert prosjektarbeid som en del av pedagogikken ved skolen. Det å lære om utviklingen av et prosjekt omhandler så mange elementer som kan være svært viktige når du er ferdigutdannet dansekunstner – alt fra planlegging, konflikthåndtering, kommunikasjon og ikke minst gjennomføring av prosjekter.
Jorunn Kirkenær startet studiet ved Ballettinstituttet fordi hun mente at dansere måtte ha flere bein å stå på for å kunne leve av dansen også etter at tiden som danser var over. Hun la derfor metodikk inn i studiet. Dette har vært utgangspunktet for skolen, samtidig som skolen alltid har fått midler fra departementet for å drive en kunstnerutdanning og ikke en pedagogisk utdanning. Jeg ser svært stor verdi i å ha pedagogikk som del av studieløpet, blant annet fordi det å lære å undervise også handler om evnen til å analysere, kommunisere, undersøke, sette ord på – ferdigheter som dansere i stor grad trenger også i et utøvende og skapende kunstnerskap. Selv om det er litt trist at denne verdien nå er borte, fordi Bachelorstudiet er blitt en ren danseutdanning, er det også naturlig at dansen trengte mer plass og at et eget PPU-studium ble utviklet for skolen, som nå ligger under Høyskolen Kristiania.
Hva har vært viktig for deg når du har undervist dansepedagogikk? Hvordan har dette utviklet seg i den tiden du har jobbet?
Jeg brukte mye tid i starten på å systematisere fagstoffet. Den didaktiske relasjonsmodell ble et veldig viktig analyse- og planleggingsverktøy i arbeidet med undervisning. Etterhvert ble fokuset mer innsnevret på ulike tema, også litt basert på «trender» innenfor pedagogikken, som eksempelvis klasseledelse. I lærerutdanningen har det vært lagt vekt på å utdanne lærere også som ledere. En ting er jo å kunne dansen og metodikken – noe annet er å lede en gruppe og være en formidler som inspirerer, samler, får elevene til å lytte, sørger for at elevene opplever å bli sett og anerkjent – det å kunne stå stødig der ute i virkeligheten når utfordringene oppstår.
Et annet viktig tema som jeg har vært opptatt av, spesielt de siste årene, og som egentlig har ligget der hele tiden, er dette med etikken i faget vårt. Det å skjønne at valgene du tar får konsekvenser for de menneskene du underviser. Det å oppøve og utøve en bevissthet rundt hva man tar valg på grunnlag av – handler det om fag eller om det mellommenneskelige? Skjønner du hva du har valgt og hvorfor? Og har du tenkt på konsekvensene valgene dine vil ha for elevene? Å undervise er en kunst – det er utfordrende og tøft og et stort ansvar. Denne bevisstgjøringen tenker jeg løfter faget vårt, fordi vi som pedagoger blir mer bevisste på menneskene vi møter.
Skal du bli en god pedagog må du kjenne til sider ved din personlighet som kan bidra positivt eller utfordrende i møte med elever. Her ligger jobben. Jeg pleier å si at det er i praksis, virkeligheten, man møter seg selv. Det er der ute i virkeligheten dine personlige sider kommer for en dag. Både hva du er trygg på, i tillegg til hva du synes er vanskelig og skummelt. Å faktisk erkjenne ovenfor seg selv hva man synes er utfordrende, kan være åpningen til egen utvikling.
Når jeg nå ser i retrospektiv på det hele, er det et gjennomgående element som er og har vært spesielt viktig for meg, og det er gleden over å møte studentene. Å utfordre og inspirere dem til nysgjerrighet. Få dem til å forstå verdien av en åpen og undrende innstilling mer enn en lukket og konkluderende. Ta plass. Tørre. Utvikle det kritiske blikket og inspirere dem til å undre seg og utfordre seg. Spørsmålene er viktige, ikke bare svarene.
Jeg har vært opptatt av hvem studentene mine er som mennesker. Utover at de er glad i og flinke til å danse – hvem er de, hva er de opptatte av og hvordan kan jeg bidra? Hvordan kan jeg forme innholdet slik at det skal være verdifullt for studentene basert på deres utgangspunkt? Det har nok vært med på å utvikle hva som har vært viktig innenfor dansepedagogikken for min del.
Når, hvor og hvorfor begynte du å danse? Og hvorfor valgte du å jobbe med dansekunst som uttrykk?
Mine første dansetrinn ble tatt lenge før jeg begynte på noe dans, tror jeg. Hjemme hos oss har vi alltid danset på kjøkkengulvet. Jeg begynte på ballett da jeg var seks år, men det ble ikke mer enn et år eller to fordi læreren sluttet og kurset ble avlyst. Igjen sto jeg, svært trist og lei meg, som nå ikke fikk muligheten til å danse mer. Jeg følte at jeg hadde vært med på noe som satte spor og hadde stor verdi for meg.
Så det var først som ungdom at jeg igjen ble med på noe organisert dans. I ukebladet «Det Nye» hadde de en serie om jazzballett med Jorunn Kirkenær der hun viste øvelser og trinn man kunne gjøre. På denne tiden var det også masse dans på tv, og jeg var helt oppslukt av jazzballett! Jeg skrev et brev til «Det Nye» og spurte om hvor jeg kunne danse jazzballett, og i svarbrevet jeg fikk stod det at det var flere steder som hadde kurs i jazzballett, men den mest kjente var Jorunn Kirkenær. Jeg tok kontakt med kveldsskolen hennes og begynte der. Fra da av ble dansen det viktigste for meg. Jeg kunne ikke leve uten. Jeg elsket å danse! Faktisk så mye at jeg en dag gikk til rektor på ungdomsskolen hvor jeg gikk og sa at jeg måtte få låne et lokale gratis fordi jeg skulle starte et kurs i jazzballett for medelever på skolen. Det fikk jeg, og kanskje allerede der startet min interesse for dansepedagogikk og undervisning?
Det var egentlig ikke snakk om et valg, for det fantes ingen andre alternativer for meg. Dansen ble min vei. Jeg fortsatte å danse fordi jeg måtte. Og den fikk jeg levd ut gjennom undervisningen. Gleden over å dele og inspirere andre ble min vei.
Hvis du fikk oppfylt et ønske på vegne av danseopplæring og utdanning, hva ville det vært?
Studiet ved skolen har alltid vært en utøvende danseutdanning med dansepedagogikken i tillegg. Slik har det vært helt fra starten i 1966. Dansepedagogikken ble tatt ut av studiet i den nye studieplanen som nå er gjeldende. PPU skal erstatte dette. Men, og her kommer et stort men: PPU er rettet mot både kulturskolen, ungdomsskoletrinnet og videregående. Det betyr at det pr. i dag, så langt jeg kjenner til, ikke finnes en formell utdanning for dansepedagoger som i all hovedsak ønsker å undervise de yngste barna. Dette mener jeg kan få store konsekvenser for rekrutteringen til dansen på sikt. Når de som nå underviser etterhvert gir seg, vil det ikke være noen til å overta.
Det er viktig å ikke undervurdere undervisning av yngre barn. Det å forstå og sette seg inn i hvordan barn tenker, fungerer kognitivt og sosialt – å motivere dem og få dem engasjert i og for dansen. Dette er avgjørende for rekrutteringen til dansekunstfeltet generelt. Dersom vi ikke husker på å ivareta opplæringen av gode dansepedagoger for barn, vil dette bli problematisk for hele bransjen vår, tenker jeg.
Jeg har ingen konkrete tanker om hvordan dette skal ivaretas, det må andre overta, men jeg roper et varsko om at det må holdes et årvåkent blikk på dette, og at feltet må se på hva som kan gjøres for å ivareta det.
Et annet hjertesukk jeg har er på vegne av institusjonen jeg har vært en del av i så mange år. Det jeg synes er litt trist er at en del av studentene som har gått hos oss ikke står for at de faktisk er utdannet hos oss. Jeg synes det er viktig at vi som dansere i Norge står sammen og støtter hverandre, og da kan det ikke være slik at man ikke skal tørre å si at man er utdannet fra her eller der. Dette føles nesten farlig å si høyt – men det har brent inne i meg lenge, og jeg tenker at man må stå for de valg man har tatt og være stolt av det man har gjort. Det er gjennom det du gjør at du kan vise hva du kan og hva du duger til, og da hjelper det ikke å fornekte sin bakgrunn. Din fortid vil alltid være en del av din fremtid.
For meg ble det 50 år fra jeg selv startet som student ved skolen til jeg gikk av med pensjon i år. Min nysgjerrighet etter stadig ny kunnskap har vært motoren i mitt liv og virke. Og med det har også gleden over å dele min nysgjerrighet og kunnskap vært en fantastisk drivkraft.
For meg leves livet her og nå og fremover – og her ligger også mulighetene. Det som har vært, er forbi. Det som er og kommer, gir rom for stadig nye utfordringer og muligheter.
Intervjuet er skrevet av Thea Ericson Aarnes
