Intervju med Nina Lill Svendsen: Det er nå det begynner!

Nina Lill er 68 år og har gått av med pensjon fra Edvard Munch vgs., men har ingen planer om å trappe ned – hun har flere store prosjekter og visjoner, og det står verken på ønske, evne eller gjennomføringskraft. Vi har på ingen måte sett det siste av dansekunstner Nina Lill Svendsen.

Hvordan begynte din reise innen dans?

Jeg har alltid vært veldig fysisk av meg. Jeg drev med breddeidrett som langrenn, friidrett og turn i mange år. Da jeg var 16 år og gikk på Grefsen gymnas (1973-1976) hadde vi folkedans hver 14. dag, noe som var mitt første møte med dans. Skolen hadde flere tilbud på ettermiddagstid, blant annet var det mulig å danse med lærere som på den tiden var studenter ved Ballettinstituttet til Jorunn Kirkenær. Jeg hadde eksempelvis Aase With i jazzballett – noe jeg ikke tror hun har undervist i siden. Jeg husker denne tiden på Grefsen gymnas som en fantastisk tid. Skolen var fylt med kunst og kultur fra kjeller til loft, og gjorde gymnastiden til noe helt spesielt.

Det var musikklæreren min, Ola Brøske, som foreslo at jeg skulle søke Ballettinstituttet til Jorunn Kirkenær. Jeg hadde egentlig tenkt å bli lærer, men da han foreslo det, skjønte jeg det var dans jeg ville formidle både som utøver og pedagog.

Audition på Ballettinstituttet husker jeg som om det var i går – jeg visste så vidt hva en tendú var, og da Jorunn Kirkenær ba oss gå til barren sto jeg igjen midt i rommet som et eneste stort spørsmålstegn. Det var turn in og lite grasiøst – men jeg kom inn! Jeg husker jeg gråt når jeg leste inntaksbrevet. Kjenner på det også nå hvor rørt jeg blir av å snakke om det. Det var så ekstremt stort for meg å komme inn på den skolen.

Jeg var nok dårligst i klassen, og det har jeg fått høre i ettertid også. Vi ler av det nå, men de jeg gikk sammen med var sikre på at jeg kom til å ryke før jul det første året. Jorunn Kirkenær fortalte meg det også, at det var ingen andre enn henne som ville ha meg inn. Hun forsto at dette var viktig for meg, jeg ville formidle dans – jeg hadde et språk for å snakke om det å være lærer og hadde en forståelse for hva jeg skulle inn i.

Uten Jorunn hadde jeg ikke vært den jeg er i dag, hun var min danse-mor på en måte.

Nina Lill Svendsen

Jeg utviklet meg ganske raskt! Jeg var ivrig og modig og veldig sulten på å lære. I og med at jeg hadde drevet mye med breddeidrett var det også lett for kroppen å adaptere bevegelse. Jeg hadde en ekstrem drivkraft for å gjennomføre, og jeg lærte å stå i ting selv om det var utfordrende.

Jeg er så takknemlig for å ha fått den utdannelsen og at jeg har fått lov til å være i dansefeltet helt til nå.

Du har vært aktiv i dansefeltet i mange tiår. Hva er noen av de store endringene du har sett?

Opprettelsen av Carte Blanche og Dansens Hus har vært viktige milepæler. Jeg har også sett en økning i organisasjoner som bygger opp dansekunsten, som PRODA, Danseinformasjonen og Skuespiller- og danseralliansen. Institusjoner og organisasjoner som dette bidrar til å heve statusen til dansekunsten. Og gradvis har nivået på dansekunstnerne i Norge økt. Utviklingen av faget og kompetansen hos pedagogene har vært med på å skape et vanvittig nivå på norske dansere. Vi var dyktige vi også i vår tid, men det var på en annen måte – nå har unge dansekunstnere tilgang på en bredere plattform for kompetanse. 

Jeg har fått lov til å undervise, utøve, koreografere og produsere, og det har vært en fantastisk reise. Jeg kunne i over ti år jobbe som danser i kompanier som Collage og Høvik Ballett, i prosjekter med Tigerstaden Danseteater og Andanse, og ikke minst i prosjekter med Sølvi Edvardsen både nasjonalt og internasjonalt.

I 1982 ble «Kirkenærdanselinjen» etablert ved Fagerborg videregående skole¹, der jeg begynte å undervise. Nå er danselinjen et fast tilbud ved Edvard Munch vgs., hvor jeg pensjonerte meg etter 40 år som lærer i videregående skole. Jeg er så glad for at jeg har vært pedagog over så lang tid og for at jeg har fått følge så mange fantastiske kunstnere fra de var elever til de nå er mine kolleger

Men det som kanskje ikke har endret seg stort er hvor utfordrende det er å overleve i dette feltet, spesielt økonomisk. Vi er fremdeles helt avhengige av stipender, og jeg skulle virkelig ønske det fantes bedre ordninger og flere faste arbeidsplasser for dansekunstnere.

Hva er dine tanker om fremtiden for dansekunsten?

Jeg tror på viktigheten av fellesskap og samarbeid. Vi må løfte hverandre opp og heie på hverandre for å bli sterke i politiske avgjørelser og synlige i samfunnet. Jeg ønsker at vi skal ha flere faste arbeidsplasser og bedre støtteordninger for dansekunstnere. Det er også viktig å inkludere og støtte unge dansekunstnere, slik at de kan fortsette å utvikle seg og bidra til feltet.

Jeg ser en enorm kraft i dansefeltet, og det er viktig å samle denne energien og jobbe sammen for å nå våre mål.

Nina Lill Svendsen

Vi er så hardtarbeidende at vi ikke tar oss tid til å møtes og å være sammen. Men jeg tror at det er når vi samles, at store ting kan skje. Vi må være åpne og inkluderende – det må være plass til oss alle i dansefeltet for at vi skal kunne føle en tilhørighet og ha et ønske for å jobbe sammen for å hevde vår plass og status som dansekunstnere.

Du nevnte at du er pensjonist, men at det er nå det begynner. Kan du utdype det?

Ja, jeg føler at det er nå det begynner! Selv om jeg er pensjonist, har jeg fortsatt kraften og lysten til å stå i dansefeltet og utvikle det videre. Da jeg sluttet ved Edvard Munch vgs., tenkte jeg at nå kan noen annen overta – og det var ikke fordi jeg var trøtt og sliten av å undervise, for det elsker jeg! Jeg gjør det masse, underviser fortsatt her og der. Jeg liker det kollektive rommet og sier alltid når danserne kommer inn i rommet: «bruk tida når dere er her og se hvor langt dere kan komme». Da har du en glede og en motivasjon ut fra egne forutsetninger, uavhengig av hva man vil med livet ellers. Utnytt de mulighetene du har, det er alltid noe man kan ta med seg videre inn i en karriere innenfor annet arbeid.

Flere tidligere elever kommer bort og sier at de fremdeles bruker verktøy de lærte i danseklassene – jeg tenker det er viktig å ikke kimse av kompetansen vi har i danseundervisningen. Den kan brukes til så mangt.

Nina Lill Svendsen

Jeg får så mye energi av å kunne få lov å være i alle disse ulike rommene med dans. Undervisning, formidling, utøvelse, skapende og produksjon – jeg har kunnet utfolde meg bredt og vært dansekunstner i ordets bredeste forstand. Jeg er ikke ferdig som dansekunstner – jeg har masse kraft og lyst til å fortsette å jobbe med dansen. Gjennom prosjekter i Stiftelsen ODE Ung ønsker vi å bygge opp en struktur som gjør det mulig for andre å overta og bygge videre på det som er allerede er etablert. Jeg har også mange andre prosjekter på gang før jeg overlater stafettpinnen til andre.

Vil du fortelle litt om din tid i Oslo Danse Ensemble?

Opprettelsen av Oslo Dance Ensemble (ODE) i 1993 er et svært minneverdig øyeblikk i mitt liv. Det var et initiativ fra Merete Lingjærde med mål om å synliggjøre jazzdansfeltet og hun inviterte meg med på å etablere et jazzdanskompani. Vi startet med et pilotprosjekt på Chateau Neuf, og det ble en stor suksess med fulle hus og stående applaus. Det var en fantastisk tid, og vi fikk lov til å utvikle og utforske jazzdansens språk. Vi hadde en energi og jazzdansen hadde en kraft som publikum virket å elske. Applausen varte og varte, og det var stor motivasjon for å fortsette arbeidet, søke penger og skape produksjoner – noe vi gjorde i hele 25 år.

Etter en periode mistet vi støtten fra Kulturrådet, noe som også resulterte i ydmykende opplevelser og følelsen av manglende respekt fra den viktigste forvaltningsinstansen av midler til kunst og kultur i Norge. Vi opplevde at det var manglende inkludering og forståelse av bredde og at de mente at vi ikke jobbet med samtidskunst – noe vi mener var en svært snever begrepsforståelse.

Vi jobbet utforskende med vårt materiale, det var ikke bare «steps». Vi utviklet produksjoner med medskapende prosesser, med koreografer som Jo Strømgren, Kjersti Alveberg, Sølvi Edvardsen og mange andre.

Nina Lill Svendsen

Vår opplevelse var at ODE fortjente retten til å leve som dansekompani. Da Kulturrådet ikke ville lytte gikk vi til neste ledd i linja – til kulturministeren.

Hos Kulturdepartementet opplevde vi å bli lyttet til og at vi fikk forståelse for vår situasjon. Så skjedde det, litt plutselig, et vedtak som førte ODE inn på statsbudsjettet. Dette vedtaket lå ikke i våre hender, vi ba om et møte og ble hørt – men den politiske prosessen var kanskje ikke spesielt ryddig og resulterte i mye støy.

 Jeg står fremdeles støtt i det at vi sa tydelig fra om vår situasjon på den tiden. Det var viktig og riktig å gi beskjed om opplevelsen av å bli ekskludert av Kulturrådet. Det opplevdes kjipt å måtte gå hele veien til kulturministeren, men der og da føltes det ikke som vi hadde noen vei utenom. Alt vi ønsket var å holde liv i et dansekompani som spilte for fulle hus, landet over. Da vi i 2019 måtte legge ned ODE var det med stor sorg. Lyspunktet er at vi har videreført noe av arven gjennom ODE Ung, som nå lever videre.

Kan du fortelle mer om ODE Ung og de prosjektene dere jobber med?

ODE Ung ble etablert i 2012 som et resultat av at jeg turnerte mye med Den kulturelle skolesekken og så det som en viktig arena for å spre dansekunst til ungdom. Med ODE Ung kunne vi lage repertoar for, av og med ungdom. Her fikk jeg med meg min dansepartner fra 1993, Christer Tornell. Han satt med mye kunnskap og erfaring fra DKS, og var en god match inn i dette prosjektet.

Vi har utviklet flere produksjoner. Vår siste produksjon, FESTEN, handler om ungdommens festkultur, om rus, seksuell trakassering og overgrep. Gjennom over 100 intervjuer med ungdommer har vi som kunstneriske ledere fanget opp relevante og samfunnsaktuelle tema der budskap og innhold kommer direkte fra målgruppen selv. Vi samarbeider med ulike organisasjoner som Uteseksjonen i Oslo, Dixi ressurssenter for seksuell trakassering og overgrep, Sex og Politikk, og overgrepsmottaket i Oslo. I løpet av innstuderingen er samarbeidspartnerne til stede, og dansekunstnerne som er med i prosjektet involveres i tematikken – danserne lærer om de fysiske tegnene og det non-verbale språket som er gjenkjennbart i de temaene som reises i forestillingen FESTEN.

I FESTEN medvirker over 15 lokale ungdommer på hvert spillested etter en fem-timers workshop. Sammen med de fire profesjonelle danserne gjør de en formidabel jobb og gjør forestillingen mer nær og ekte for ungdommene i salen. Før og etter forestillingen har samarbeidspartnerne våre stands med informasjon og er tilgjengelige for samtaler til de som ønsker det. Prosjektet har hatt stor påvirkning på ungdommene, og vi ser at det skaper ringvirkninger innen helse og samfunn. ODE Ung er ikke lenger «bare» et kunstnerisk prosjekt, da vi våren 2025 har, i samarbeid med Sex og Politikk, laget et undervisningsopplegg som er basert på forestillingen.

ODE Ung planlegger for tiden et talentutviklingsprogram for unge koreografer og en ny produksjon som tar opp aktuelle temaer som mobbing, vold og utenforskap. Vi søker og søker om midler for at vi skal fortsette arbeidet med ODE Ung – det er mye frivillig arbeid som er lagt ned, men det gjelder og ikke gi seg. Det er nå det begynner …

Vi vet nå at FESTEN lever videre i 2025/26!

Hva er ditt største ønske for dansekunsten?

Mitt største ønske er at vi skal styrke den infrastrukturen vi allerede har bygd opp for dansekunsten. Vi må løfte kunstnerne opp og inn i en struktur som gjør det levelig å være der. Vi må stå sammen som felt og omfavne hverandres tilstedeværelse i dansekunsten. Jeg tror at hvis vi klarer å stå sammen, vil vi bli hørt, sett og få den statusen vi fortjener.


Tusen takk for at du delte din historie og dine tanker med oss, Nina Lill.
Det har vært veldig inspirerende.

Takk selv! Det har vært en glede å dele.