Maria K. Landmark har intervjuet Liv for Danseinformasjonen, og de har blant annet snakket om drivkraft, huller i systemet og pedagogens rolle – for hva er vel dansekunsten uten gode pedagoger?
Hva arbeider du med for tiden?
Jeg underviser ikke så mye lengre! Det er litt vanskelig å få utnyttet den kompetansen når man blir eldre og kroppen ikke helt fungerer som før, men jeg er fagansvarlig for danseseksjonen på Oslo kulturskole og rektor på Spin Off Forstudium i Dans, så sånn sett får jeg utnyttet kompetansen min likevel, og jeg trives heldigvis med å administrere. Opp gjennom har jeg undervist mest klassisk ballett, og nå har jeg også litt yoga og noen ymse timer på Spin Off.
40 års arbeid i dansefeltet – som pedagog, men også som leder, grunnlegger av skoler og medlem av ulike råd og styrer. Hva har vært drivkraften din? Hva inspirerer deg?
Da jeg som syttenåring begynte å undervise kjente jeg umiddelbart at det trigget noe i meg, så da jeg senere kom inn på Statens balletthøgskole, var det hele tiden med en drøm om å undervise. Jeg ville inspirere andre, og syntes det var utrolig spennende å se at folk har noen krefter i seg som man kunne lokke fram. Dansekunsten har jeg hatt med meg hele tiden, det er selve livet, grunnlaget, og gjennom å undervise, administrere, sitte i ulike styrer og verv, har jeg fått en større helhetsforståelse og ser at alt henger sammen. Da blir man også interessert i å få til mer. Jeg har fortsatt mye ugjort!
Når, hvor og hvorfor begynte du selv å danse?
Jeg hadde to eldre søstre som danset, så det var i utgangspunktet de som insisterte på at jeg skulle begynne å danse. Jeg begynte hos Even Kirkenær da jeg gikk i 5. klasse og syntes det var kjempegøy. Det begynte med klassisk ballett, og så ble det etterhvert også mer jazz. På ungdomsskolen ble dansen en stor greie. Det klaffet liksom for meg. Jeg prøvde meg på fotball og andre idretter, men jeg var alltid en individualist, og funket ikke så godt i lagsport. I dansen fant jeg liksom en måte å kommunisere med meg selv på.
Allerede samme år som du var ferdig utdannet ved Statens balletthøgskole, startet du din egen danseskole, og du har også vært med å etablere andre skoler. Hvorfor var det viktig for deg å etablere nye tilbud innen dans?
Det var litt tilfeldig ved at den skolen jeg hadde undervist på fra jeg var 17 la ned, og jeg derfor kunne overta noen av elevene derfra. Så da hadde jeg allerede en elevgruppe å starte med og i 1985 opprettet jeg Liv Greli Dansestudio (noen av de elevene har faktisk fulgt meg siden!) To år etterpå, i 1987, ble Spin Off Dansestudio AS etablert.
Etterhvert utviklet det seg flere tilbud fordi jeg så noen huller i utdanningssystemet. Jeg savnet blant annet et sted med en flatere struktur, hvor pedagoger og elever var mer jevnbyrdige. Dernest så jeg at elevene som skulle inn på høgskoler i dans var for dårlig forberedt (dette var før danselinjene rundt omkring), og slik kom jeg, sammen med Ingebjørg Hippe, opp med idéen om et forstudium. Vi opprettet 1-årig forstudium, som så ble Skolen for samtidsdans, som nå er Høyskolen for dansekunst. I 2002 etablerte jeg Spin Off Forstudium i Dans. Her var det viktigste for meg å forberede elevene på høyere utdanning og bidra til å høyne nivået på danseutdanning i Norge. Samtidig har jeg hele tiden ønsket å gi et godt tilbud for alle aldre og nivåer via kveldsskolen.
Du har undervist lenge, og også ansatt mange pedagoger. Hva mener du er en pedagogs viktigste rolle og har den forandret seg i de årene du har holdt på?
Jeg ser etter de som er gode til å kommunisere – de som evner å skape god dialog med elevene. De må selvfølgelig også ha det faglige fundamentet, men utover det er det mange ting en god pedagog må beherske. Jeg ser at det er mange huller i pedagogutdanningen i Norge, og jeg ønsker meg en utdanning der pedagogikken og dansekunsten går mer sammen, så ikke pedagogikken bare er noe som kommer på toppen. Jeg har lenge ønsket meg en mastergrad i pedagogikk på KHiO. Jeg ser også en svikt i høgskolesystemet fordi man ikke anerkjenner pedagogvirket nok. Man ansetter gjerne de som har et langt kunstnerisk virke til å undervise og det er for så vidt fint, men man går kanskje glipp av en verdifull ressurs og muligheten til optimalisering av studentenes potensiale, fordi den pedagogiske kompetansen ikke er på et tilsvarende høyt nivå. På KHiO for eksempel ser man at de oppnår veldig gode resultater, men jeg tror ganske sikkert studentene kunne hatt en enda bedre utvikling. Som dansekunstner stilles det veldig høye krav til å ta vare på sin egenutvikling, kroppen og sin mentale helse. Dette er også viktig å lære gjennom utdanningen. For mange er det et sjokk å komme ut i arbeidslivet.
Når det gjelder utviklingen av pedagogyrket generelt, vil jeg si at det er flatere struktur nå enn tidligere. Man er mer opptatt av å gi og ta, og at pedagogene også lærer mye av elevene. Det syns jeg er positivt. Mange elever er også delvis selvlærte, og har tilgang på mye mer informasjon nå enn tidligere. Dette kan føre til at det å ta sin første danseklasse ikke er så lett som man trodde. Her handler det for pedagogene om å finne balansen mellom å bygge opp under det elevene kan, og å lære de nye ting. Det gjelder jo å ikke ta selvtilliten fra dem! Tradisjon og fordypning er kanskje mer utfordret i samfunnet i dag. Samtidsdansen har fått større plass, og hiphopen har tatt over for mye av jazzdansen. Det er flere frie former, som krever noe annet av pedagogene – en stadig fornying. Men jeg mener at vi ikke kan slutte å gjøre pliè og flatbacks! Vi trenger stadig å forske og gå i dybden av ting, og det er ikke noen shortcuts i det å lære seg ting.
Hiphopen og streetdansen har fått stor plass i dansefeltet. Det ser jeg som spennende, men utfordrende. Det kommersielle styrer mye av tilbudet ved kveldsskoler, og det er en utfordring at de som underviser disse stilene ofte ikke har formell utdanning, og at det heller ikke stilles krav til dette. Jeg vet ikke helt hvordan det skulle vært gjort annerledes, og mange gjør en kjempejobb, men det er noen huller der, som igjen gjør at pedagogens rolle og kompetanse ikke blir like verdsatt som før.
Hvordan vil du beskrive det norske dansekunstfeltet i dag?
Jeg opplever at det stadig dukker opp nye uttrykksformer. Feltet står ikke stille. Rollene flyter mer inn i hverandre enn før. Hva som kreves av en dansekunstner og en koreograf endrer seg og utfordres. Det kommer nye regler for hvordan man jobber, og det har blitt mer delingskultur. Hiphopen har også vært med på å røske opp i det etablerte og gi plass for nye uttrykk. Stilene flyter mer over i hverandre, der det før var skarpt skille mellom jazz og moderne – ja nærmest konflikt, er det nå mer frihet. Det er i bevegelse!
Jeg opplever også feltet som veldig fragmentert, og jeg skulle ønske vi sto mer samlet, spesielt kulturpolitisk. Det er så mange som hele tiden kjemper de samme kampene mot for eksempel skoleledelsen eller politikerne. Man orker det en stund, men så blir man utslitt og gir seg. Hadde vi hatt et mer samlet talerør kulturpolitisk, så kunne vi kanskje fått til noen bedre rammebetingelser som gjorde at flere sto i jobb lengre. Det er så mye kompetanse som går tapt fordi kroppene ikke fungerer til å utøve lengre, men kunne man fått mer administrasjon inn i stillingene, kunne flere holdt ut lengre. Jeg mener også vi trenger kontinuitet slik at flere kan holde på over lengre tid og at langsiktig tenking kan ta bort noe av usikkerheten mange lever med.
Er det noen forestillinger, kunstnere eller teoretikere som har betydd særlig mye for deg?
Jeg hadde Joan Harris på Statens balletthøgskole og hun var veldig motiverende. Ellers syns jeg det er vanskelig å komme på noe akkurat nå. Man blir veldig analytisk og kresen av å jobbe med dans så lenge, og det er vanskelig å bare sette seg ned å ta en forestilling inn over seg. Jeg ble forresten veldig inspirert av en Spin Off-audition vi hadde i april. Det er spennende å se unge dansere kaste seg ut i improvisasjonsoppgaver med vilt fremmede – og i tillegg være på audition. Jeg blir rørt av å se så modige unge blottstille seg selv. En annen ting som motiverer meg til å jobbe videre med dans er å se resultater av pedagoger og elevenes arbeid gjennom ett år; vi hadde en forestilling med Oslo kulturskoles kompanier på Rommen Scene i mai som virkelig gjorde meg stolt. Det er stort å se elevenes danseglede og mestringsfølelse.
Hvordan kan dansekunsten få et større publikum?
Nå bor jo jeg i Oslo og her er det et visst tilfang. Men jeg tror man må litt ut av husene, vekk fra de tradisjonelle scenene. I Oslo bor det mange lavinntektsfamilier og familier med innvandrerbakgrunn som ikke ser så mye på dans. Jeg tror vi må starte tidlig, for hvis du først har blitt disponert for dans tidlig, så er sjansen større for at du oppsøker det igjen senere. Jeg husker enda mine tidlige opplevelser i Operaen!
Den kulturelle skolesekken er jo en god mulighet for å nå folk, så den burde vært styrket, og man burde tenkt mer helhetlig rundt disse møtene. Generelt er mer turnévirksomhet en nøkkel, tror jeg. Vi i kulturskolen er jo også i stor grad utdannere av kulturkonsumenter så flere må gå på kulturskole!
Hvis du fikk oppfylt et ønske på vegne av dansekunsten, hva ville det vært?
En samlet organisasjon eller et forum for dans som jobber strategisk opp mot politikerne. Noen som virkelig hadde gjennomslagskraft. Hvis vi hadde fått til det tror jeg mye kunne skjedd! Som idrettspresidenten: dansepresidenten! Ja, det ønsker jeg meg!
Feiring av 40 år som pedagog
Den 29. august 2018 fyller Schous kulturstasjon 10 år. Samtidig feirer Liv Greli 40 år som pedagog med en åpen «retro- jazzballettime» samme dag kl. 1630 på Schous kulturstasjon.
Mer informasjon om Spin Off Forstudium i Dans finner du her
Liv Greli ble intervjuet av Maria K. Landmark. Maria er utdannet ved Spin Off Forstudium i Dans, som faglærer i dans ved UiS og har senere tatt etterutdanning i drama og entreprenørskap ved UiT. Hun arbeider og virker i Alta hvor hun jobber som pedagog ved Alta vgs, som koreograf for sitt eget ungdomskompani og som danser og koreograf for ulike profesjonelle prosjekter. Maria er også PRODA-ansvarlig for Nord-Norge.
