Tekst: Marianne Albers
Du har jobbet i tre tiår som koreograf, er det en link mellom det du skapte første gang og ditt nyeste verk? Er det noen elementer eller metoder du har holdt fast ved hele veien?
Både ja og nei. På en måte holder jeg på med det samme hele tiden. Jeg har de samme interessene, det som driver meg og inspirerer meg er det samme, og det jeg ønsker å se er det samme.
Jeg håper og tenker at jeg stadig kommer nærmere essensen av det jeg alltid har vært opptatt av. Samtidig som man kan si at jeg blir mer og mer ”meg selv”, har alt jeg har sett og som har hatt innflytelse på meg endret seg ganske mye på tretti år. Både måten jeg jobber med dansere på, bevegelsesspråket, musikken, det visuelle og estetikken har forandret seg. Nå jobber jeg også mye mer åpent og spontant. Jeg prøver å finne ut hvilke oppgaver jeg kan gi og hvilke ord jeg kan bruke for å sette i gang prosesser hvor utøverne kan være medskapende. Det blir en helt annerledes vei. Metodene og språket har endret seg, og da endres også formen. Føringer som tidligere var viktige for bevegelse og bevegelsestrening finnes ikke lenger, og selv har jeg gitt slipp på noe for så å finne noe annet. Tilstanden bevegelsen springer ut fra har etter hvert blitt viktigere enn den konkrete bevegelsen. For at det spontane skal få plass, må man både gi slipp på noen begrensninger og finne nye rammer. Det opplever jeg som en konstant prosess fra produksjon til produksjon.
Du snakker om å gi slipp, hva betyr det for deg?
Det å gi slipp, og å jobbe med kontroll og tillit er spennende, på disse områdene håper jeg at jeg utfordrer både meg selv og de jeg samarbeider med. Som utøvere handler det om å tillate at noe skjer innenfor de rammene vi har satt. Kvaliteten, essensen eller tilstanden i materialet er viktigere enn om det er ett trinn dit eller ett trinn hit. Jo mer jeg jobber, jo lettere er det å huske på fra gang til gang å ha mer tillit. For eksempel dette med tid i prøve-prosessen, at jeg kan tillate å holde rommet mer åpent, vente lengre med avgjørelsene, og stole på at det går bra. Jeg prøver også å holde på perspektivet at, selv om det er viktig å lykkes med hvert arbeid, er det også en del av en utvikling. Det er en lang prosess og jeg går gjennom den trinn for trinn. Jeg opplever at hvert arbeid legger igjen et spor til den neste produksjonen
Du har T’ai Chi som praksis, har du lyst til å si noe om det, og er det andre ting som inspirerer deg?
Ja, T’ai Chi har faktisk fulgt meg nesten like lenge som dansen. Da jeg søkte om å komme inn på London Contemporary Dance School måtte vi skrive om hvorfor vi ville danse. Da skrev jeg at det var viktig for meg med dans fra mange forskjellige steder i verden, og at jeg hadde lyst til å jobbe med fusjon, og få innflytelse og inspirasjon fra ulike kulturer. Jeg reiste jo ikke verden rundt og fikk med meg dans fra alle verdenshjørner, men det var én type kultur som jeg følte en spesiell dragning mot. Første gang jeg deltok i en T’ai Chi-klasse kjente jeg at ”nå er jeg hjemme”. Det snakket til meg, det snakket til min skapning. Hele vokabularet, hele måten å bevege seg på virket utrolig gjenkjennelig, veldig riktig og organisk. Jeg har lett mye etter den organiske bevegelsen og jeg tenker at noe av det handler om at min kropp trengte det, kanskje fordi det var veldig mye den måtte kjempe imot gjennom hele utdannelsen, der det handlet om å passe inn i former. Noen ganger tenker jeg at den kroppen jeg har, har skapt min vei og gjort at jeg har spisset min interesse for det som er bærekraftig for den. Der har T’ai Chi vært et viktig fundament for både min egen praksis og som inngang til hvordan jeg ser på bevegelse rent filosofisk. Og det har bare fortsatt og fortsatt. Jeg føler meg privilegert som har hatt en fast praksis over så mange år, og at jeg har hatt disiplinen til å gjøre noe daglig som er det samme – men som likevel aldri er det samme.
Det å finne en type form som er åpen nok til å inneholde det jeg er akkurat i dag har vært viktig. Det er viktig for meg i dansen også. Jeg er forsiktig med å overføre T’ai Chi direkte til kunsten, og bruker heller grunnprinsippene og tankene derfra for å gjøre meg selv mer gjennomsiktig og porøs. Hvordan man kan komme i kontakt med det kroppen bærer, og hvordan det kan kommuniseres i dansen, er en utforskning som følger meg. Jeg kommer alltid tilbake til kroppen, og ikke bare for kroppens skyld, men fordi kroppen faktisk inneholder historiene våre.
Har T’ai Chi på noe tidspunkt vært ”i veien” for deg, rent kunstnerisk?
For meg er det ikke problematisk, men det krever en balansegang og at jeg har en bevissthet på hva som er hva. T’ai Chi er ikke et scenisk utrykk. Det er ikke noe man gjør for at folk skal se på. Det kunstneriske arbeidet skal være noe annet, det blir et møte mellom filosofien, den kroppslige opplevelsen, min fantasi og kunstneriske visjon. Som alt annet er også min praksis stadig i endring, og jeg opplever at den har blitt mer mangeartet og åpen. Jeg må ikke gjøre akkurat den samme formen hver dag for eksempel. Jeg varierer det jeg gjør utfra årstid eller hva jeg tenker er nødvendig å jobbe med akkurat nå. Slik kommer jeg også i kontakt med hvordan essensen kan komme gjennom på forskjellige måter. Det kan være perioder i folks liv hvor det er om å gjøre å lære mange former og gjøre forskjellige type koreografier – og så ender man kanskje opp med å søke mer stillhet etterhvert. Det er også en del av praksisen, å være stille slik at alt det som skjer på innsiden kan få oppmerksomhet og ta mer plass.
Du har jobbet som freelancer i over to tiår, hvordan har det vært for deg?
Jeg er utrolig takknemlig for de åtte årene jeg hadde i Collage Dansekompani. Det å få et hjem i et kompani var viktig for meg, ikke bare fordi jeg fikk jobbe med mange forskjellige koreografer men også fordi jeg fikk frie hender til å prøve meg som koreograf. At det varte i såpass lang tid, med en så stabil gruppe var en gave. Og så hadde jeg muligheten til å gå ut derfra med garantiinntekt. Jeg har vært heldig fordi det har gjort det mulig for meg å holde på hele tiden. Samtidig har jeg hatt en krevende hjemmesituasjon med et barn med spesielle behov. Jeg har måttet kombinere mye, og derfor har jeg ikke alltid kunnet jobbe så mye og så intenst som jeg noen ganger skulle ønske. Det har vært mange ting å balansere.
Jeg produserer ikke masse, men jeg produserer jevnt. Freelance-tilværelsen har vært god for meg. Det er greit å ikke motta støtte hver gang, da må man arbeide for å bli tydeligere. Det som er tøft er å ikke få spilt forestillingene mer enn noen få ganger. Jeg tenker at de fleste som har holdt på i 30 år enten har utviklet et stort nettverk, eller så har de kanskje gitt seg. Jeg har ikke gjort noen av delene. Det er kanskje ikke så mange som holder på…som produserer så lite som meg! Men samtidig ser jeg det i sammenheng med livet, hvordan jeg velger å leve det og hva jeg har gjort. Hvordan hadde det vært for meg å plutselig få masse oppmerksomhet og masse press? Det er ikke sikkert at det er min greie, og kanskje hadde jeg ikke tålt det så godt. Jeg har behov for å holde på en praksis, la ting få tid til å modnes. Jeg er også glad i å undervise og å gi behandling. Det er mitt triangel.
Jeg er fortsatt på leting etter flere steder eller sammenhenger hvor arbeidene mine kan høre hjemme, det er en pågående søken.
