1. Hva arbeider du med for tiden?
Akkurat nå jobber jeg/Nartmanstiftelsen med et gjestespill av den siste forestillingen min; Jag, Händel, en solo for en kvinnelig svensk skuespiller – Cajsa-Stina Forssberg. Forestillingen er en dramatisering av Carl-Michael Edenborgs roman Mitt grymma öde – en historisk fantasi om komponisten Händel, kastratsangere og den barokke tiden med all dens skitt og sex.
Jag, Händel hadde premiere på Atalante i Gøteborg i Sverige i mai i år. Vi har et veldig godt samarbeid med Atalante, og fikk prøvelokaler der – noe som er veldig vanskelig i Oslo. Det at skuespilleren Cajsa-Stina er bosatt i Gøteborg bidro også til at det var praktisk å legge prøver og premiere der. Dessuten er forfatteren Carl-Michael kjent for det svenske publikummet.
Nå i oktober skal vi spille forestillingen i København, i januar skal vi forhåpentligvis spille den på Turteatern i Stockholm, og vi jobber med å få forestillingen til Norge.
2. Hvordan skiller dette prosjektet seg fra ditt tidligere arbeid?
Jag, Händel er det første rene teaterarbeidet jeg har gjort. Jeg definerer arbeidet som teater fordi jeg jobber med en lang tekst, fordi jeg velger å la denne legge føringer både for form og innhold (altså – det snakkes hele tiden!), og fordi jeg jobber med en klassisk utdannet skuespiller. Alt dette har vært veldig spennende, og er helt klart noe jeg ønsker å lukte mer på.
Ser vi starten på en ny trilogi?
Selv om jeg har jobbet med trilogier i to runder nå (Riding Romance 1-3 og Animal Magnetism 1-3), er forestillingen om Händel et frittstående prosjekt – det trengte seg på. Jeg leste boken boken Mitt grymma öde i samme periode som jeg hørte på Cajsa-Stinas podkast ”Kulturens ABC” – jeg hørte stemmen hennes og hun ble Händel! På bakgrunn av dette tok jeg kontakt med Cajsa-Stina (bildet over) og Carl-Michael for å høre om vi kunne få til noe sammen.
Interessen for å utforske tekst som utgangspunkt for arbeidet ble vekket gjennom Jag, Händel. I løpet av prosessen oppdaget jeg at det å jobbe med tekst innebærer at jeg måtte begynne i en helt annen ende enn jeg vanligvis gjør når jeg jobber med kropp og bevegelse som utgangspunkt. I møte med et manus og en skuespiller har alt allerede en betydning/mening. Teksten ligger der og bare presser seg på. Man må gå inn i betydningen, splitte den, for å finne mellomrommene og det ”andre” som kan stå imot den bokstavelige lesningen. Når jeg jobber med bevegelse så begynner vi med å lete i og utforske en tematikk som vi er interessert i. I dette tilfellet må betydningen/meningen jobbes frem i løpet av prosessen.
3. Når, hvordan og hvorfor begynte du å arbeide seriøst med dansekunst?
Jeg ser meg selv som scenekunster heller enn dansekunster. Ikke fordi dansefeltet på noen måte er begrensende – men jeg jobber ikke spesifikt med dans som uttrykksform. Arbeidet mitt tangerer mange ulike retninger og kunstarter – jeg føler at jeg driver med noe et sted mellom dans, teater og billedkunst.
Jeg startet å jobbe profesjonelt i år 2000, etter at jeg var ferdig med koreografiutdannelsen på Statens balletthøyskole (nå KHiO). I begynnelsen jobbet jeg stedspesifikt – jeg lagde forestillinger i maskinrom under Tøyenbadet, i gallerier og i lagerlokaler. Jeg jobbet også en del med videoinstallasjoner. Etter hvert bevegde jeg meg over på scenen: Min første sceniske produksjon var forestillingen Small Stick Big Bird, som hadde premiere under festivalen Oktoberdans i Bergen i 2004.
Før jeg begynte på Statens balletthøyskole gikk jeg på teaterlinja på Nordiska folkhögskolan i Kungälv i Sverige – en veldig bra folkehøyskole. Her fikk jeg testet ut mange ulike retninger og jobbet med interessante gjestelærere. I løpet av folkehøyskoleåret skjønte jeg at min interesse lå i den fysiske tilstedeværelsen. Med dette som utgangspunkt lette jeg målrettet rundt etter en utdannelse der jeg kunne gå videre i utforskningen av kropp og bevegelse. Etter å ha oppdaget dansekunsten begynte jeg å tenke at koreografi kanskje kunne være noe – jeg visste allerede på dette tidspunktet at jeg ikke var interessert i å være utøver, men skape forestillingene. Møtet mellom meg og balletthøyskolen var ikke en veldig bra match, jeg lette egentlig etter noe annet. Men jeg fikk tre år i Norge, masse kontakter og ble kjent med folk som jeg kunne jobbe sammen med – sånn sett var utdannelsen grei for meg.
4. Hva håper du å utrette gjennom din virksomhet innen dansekunst? Har du en plan, noen bestemte mål eller ambisjoner for framtiden?
Målet er jo å lage god kunst – gjennom å våge, utforske, teste og ikke minst feile. Jeg går etter det som interesserer og fanger meg, enten det er en tematikk eller mennesker. Forhåpentligvis faller dette ut som gode verk.
5. Kan du beskrive din arbeidsprosess, følger du en bestemt metode?
Sånn generelt driver jeg organisert kaos. Jeg lager først gode økonomiske og praktiske rammer rundt et prosjekt – jeg planlegger arbeidet tidsmessig og tilrettelegger så alle i prosjektet kan la det kreativt strømme. Og jeg prøver å finne ut hva ulike folk trenger for å gjøre en best mulig jobb. Men innenfor disse rammene er jeg altså interessert i kaos.
Mine siste forestillinger har hatt en løsere form enn Händel-prosjektet har. I disse har vi hatt en improvisasjonstilnærming: Gjennom å lese tekster sammen og jobbe dypt tematisk, har vi funnet hendelser, tilstedeværelse, bevegelsesspråk som passer. Tekst og tema har her fungert som en inspirasjon, og har drevet oss inn i et felles landskap. Men på et tidspunkt forkaster vi dette, totalt skjødesløst, og går på gulvet. Forestillingene har på den måten ofte vært en lek mellom utøverne, lys og lyd, med en form som har forandret seg fra visning til visning – vi har rett og slett ikke visst om vi har laget en komedie, en tragedie eller et drama.
Til forskjell fra dette er Jag, Händel helt satt og nøye regissert. Men også her jobbet vi med kaos – i form av ikke å forstå og velge noe selv om man ikke vet svaret på forhånd – før ting begynte å falle på plass og føye seg sammen.
6. Hvordan vil du beskrive det norske dansekunstfeltet i dag?
Jeg ser dansefeltet som en del av det frie scenekunstfeltet – og dette er et felt med mange bra og tydelige stemmer. Jeg synes det setter avtrykk. Og det er spennende å følge med på hvor det begynner å koke og boble og hvem som spretter ut – jeg gleder meg til neste stemme dukker opp.
7. Er det noen forestillinger eller kunstnere som har betydd særlig mye for deg, og hvilke kunstnere finner du spesielt interessante i dag?
Det er summen av massen som inspirerer meg, altså summen av all den billedkunsten og scenekunsten jeg ser, og av alle bøkene jeg leser. Selv om det er typer som stikker ut, og retninger jeg foretrekker, føler jeg det blir feil å nevne noe spesifikt. Jeg trekkes instinktivt mot det overskridende, det utagerende, det barokke og burleske, det kraftige og ekspressive – men dette kan man jo finne i alle tidsaldre og i alt former og skalaer, fra performancer i små gallerier til hovedsceneproduksjoner på Nasjonalteateret.
8. Hva er viktig for din kunstneriske utvikling? Blir du (for eksempel) inspirert av teoretikere og/eller andre kunstuttrykk?
Det er først og fremst kunst, i forskjellige sjangre, som inspirerer og interesserer meg. Men jeg inspireres også i stor grad av møter med ulike folk – både kollegaer og andre kunstnere. Det er også givende å glo på fremmede folk.
I mange prosjekter har jeg brukt tekst og teori for å komme dypt inn i et tema. I den forbindelse har samarbeidet med teoretikere som Anette Therese Pettersen og Sidsel Pape, vært nyttig og verdifullt: De leser seg gjennom et lass med materiale og kommer med forslag til hva som kan passe prosjektet og inspirere meg.
9. Hvordan kan dansekunsten få et større publikum uten å miste sin kunstneriske integritet?
Jeg tror ikke det er mulig. Hvis kunsten vil være normbrytende og nyskapende, teste ut og våge – henger ikke dette sammen med å få et stort publikum. Men i den forbindelse er det viktig å huske at mengde ikke er det samme som kvalitet. Det som endrer et felt, en sjanger eller en måte å tenke på, starter i undergrunnen – det starter med at noen får tid og mulighet til å forske på noe, stille spørsmål, teste ut og grovt feiles i det de gjør.
10. Hvis du fikk oppfylt et ønske på vegne av dansekunsten, hva ville det vært?
Jeg skulle ønske at vi alle så oss selv som en større helhet, at vi knyttet flere bånd på tvers – både innad i scenekunstfeltet men også mellom kunstfeltene – og at vi innså at vi påvirker, inspireres og lærer av hverandre. Det er lett at feltet reduseres til små sjangerspesifikke og skarpt avgrensede øyer som bare refererer til hverandre innad.
Jag, Händel vises 20. – 22. oktober 2016 på Teater FÅr302, København
Les mer om Henriette Pederesen her: henriettepedersen.no
Henriette Pedersen ble intervjuet av Venke Marie Sortland, for Danseinformasjonen.
Venke Marie Sortland er skapende og utøvende dansekunster utdannet ved Skolen for Samtidsdans og basert i Oslo. I tillegg til å jobbe som utøver for både norske og utenlandske koreografer, har hun vært med å etablere og utvikle foraene Rethink Dance og Landing – en produksjonsenhet for situasjons- og målgruppespesifikk dansekunst
