KGB dans & ballett er 40 år – intervju med Kristine Glenne og Siri Vestnes

Kan du si noe om hva var det var som drev deg og inspirerte deg til å starte ballettskole?

Kristine Glenne: Jeg ville skape noe og jeg ville lage forestillinger. Jeg var aldri i tvil om å starte selv. Min inspirator var Jorunn Kirkenær som både så meg, ga meg sjansen og hadde en flott skole som sydet av liv på den tiden.

Hva er forskjellen på å drive ballettskole da og nå? Og kan du si noe om hvordan skolen har utviklet seg de siste 40 årene? 

Kristine Glenne: I 1981 var dans var veldig i tiden, Fame, både filmen og tv-serien, musikaler, Dirty Dancing for å nevne noe. Flying start – på sett og vis. Jeg var ung, hadde stor arbeids-iver og var en pedagog som evnet å motivere elevene. Jeg elsket å lage forestillinger. Kontoret var på kjøkkenbordet. I løpet av et års tid med undervisning «overalt» hadde jeg skolens første studio. Elevtallet vokste og det gjorde også ambisjonene. Jeg ansatte pedagoger, jeg etablerte KGB-kompaniet for de ivrigste og flinkeste elevene. Jeg arrangerte årlige studieturer til London, Paris og New York. Miljøet på skolen ble meget godt.

Etter hvert begynte å tenke på skolen som en helhet, en bedrift, begynte å utvikle min rolle som arbeidsgiver og administrator. Vi tok grep for å bygge opp teamfølelse, felles faglige plattformer, klare målsetninger som alle i teamet kjente mm. Elevene skulle ha det moro, motiveres og tilegne seg ferdigheter. Forestillingene ble til et repertoar som ble kontinuerlig forbedret og evaluert. Amatør er ikke en unnskyldning for middelmådighet eller enkle løsninger. Vi strakk oss stadig lenger. Det skulle være stas å danse ved KGB og stas å jobbe her. Dette tok tid og utviklet seg gradvis.

I dag er skolen en kulturinstitusjon og en bedrift med 13- 14 årsverk. Det driftes profesjonelt og godt. Hovedsetet er i Sandvika der vi i disse dager åpnet vårt nye dansesenter med foreløpig 3 store studioer og masse lys og luft. 

Så forskjellen ligger først og fremst i mange år med å bygge sten på sten, ha ambisjoner og hele tiden evaluere og forbedre resultatene og innsatsen. Bruke erfaringen og ha en virksomhetsplan med både kortsiktige og langsiktige målsetninger. Mitt mantra er «hva kan jeg gjøre bedre denne gangen». Det er i dag klare krav til oss som arbeidsgiver som er definert mye tydeligere i dag enn for 40 år siden. Den pedagogiske utdannelsen er også styrket.

For en del år siden bestemte jeg meg for at skolen er blitt så viktig for så mange at det ligger et stort ansvar i at skolen skal fortsette også etter at min arbeidsdag er over. Siri Vestnes har vært min høyre hånd i nesten 20 år og etter 30 års jubileet overtok hun som daglig leder. En jobb hun har vokst seg inn i og gjør særdeles godt. I denne prosessen ble det viktig at jeg trakk meg unna så hun skulle få etablert seg som en synlig leder. Det er jeg stolt over at vi fikk til så godt. Og fryder meg over resultatet.

Skolen har opp gjennom årene bidratt til å rekruttere mange profesjonelle dansekunstnere til feltet, hva er «suksess-oppskriften» deres?

Kristine Glenne og Siri Vestnes: «Faglig dyktighet og godt humør» er skolens motto. De som underviser her skal være gode dansepedagoger, i tillegg skal de ha en positiv personlighet som sprer danseglede og ser hver enkelt elev. Bredde- og talentutvikling er like viktig og går hånd i hånd.

Dernest er forestillingene avgjørende. Det å gi elevene rikelig med sceneerfaring i profesjonelle rammer med akkurat passe utfordring til at de mestrer det og vokser på det. 

Til sist; anse skolen som en bedrift. Vi har kunder, er en arbeidsplass, er et bidrag i det lokale næringslivet og en viktig brikke i lokalmiljøet.

Hva mener dere er en pedagogs viktigste rolle, og har den forandret seg i løpet av de årene dere har holdt på?

Kristine Glenne og Siri Vestnes: Det aller viktigste er å formidle danseglede, inspirere og gi mestringsfølelse i opplæringen av dansefaget. Det skal gjøres i trygge omgivelser med gode verdier. Pedagogen har en enorm påvirkningskraft og blir en del av barn og unges oppvekst.

Jeg tror ikke selve rollen har endret seg gjennom årenes løp, men dans og kunst er i stadig forandring, i tillegg til at den pedagogiske oppbygningen er mer profesjonalisert.

Det er et krevende og utrolig sammensatt yrke å være dansepedagog. Man er både lærer, kunstner og utøver på en gang. Jobben krever god fysisk form, enormt med kreativitet, formidlingsevne, inngående kunnskap om dans, både teoretisk og praktisk. For min del er det noen av det mest fantastiske man kan gjøre.