Klisjéer, danseglede og brobygging – intervju med Caroline Skjørshammer

– Gratulerer med rollen som Dansens Dager-ambassadør! Hva tenker du om det?

– Det er utrolig hyggelig! Jeg opplever det som en anerkjennelse, og tenker på det som en anledning til å reflektere rundt hva dans har betydd og betyr for meg. Det er selvsagt også litt skummelt å være eksponert på den måten, men jeg tror det viktigste jeg kan formidle i ambassadørrollen er betydningen dans kan ha i et menneskes liv.

Carolines erfaring innen dans strekker seg fra utøvende og skapende arbeid til undervisning og prosjektledelse. – Min plass i dansemiljøet har vært veldig variert, og jeg har fått utforske bredt både sjanger- og stilmessig. Jeg har vært nysgjerrig på dans som uttrykksform, og har likt å se feltet fra mange perspektiver.

– I ambassadørrollen håper jeg at jeg kan bidra til å bygge bro mellom ulike uttrykk og løfte frem det vi alle har til felles, nemlig dansen.

Den klisjéfylte dansedrømmen

Caroline startet å danse som 5-åring, etter å ha sett Nøtteknekkeren. – Det var veldig instinktivt, at jeg skjønte at det ville jeg drive med. Frem til jeg var 18 år handlet det mest om klassisk ballett og ballerinadrømmen, og min første profesjonelle sceniske erfaring var i Svanesjøen ved Operaen.

Drømmen om arbeid som ballettdanser fortsatte gjennom ballettimer på Ullevål skole med tidligere ballerina Bjørg Pahle, via Fagerborg videregående skole og videre ut i verden. Ett år i Spania, og deretter videre til USA, til en 4-årig utdanning ved Point Park University der hun tok to bachelorgrader parallelt, én i dans og én i psykologi. I utlandet fikk Caroline for alvor innblikk i ulike dansestiler.  – I USA var vi innom et stort spenn av uttrykk; Dunhamteknikk, stepp, russiske folkedanser, moderne-teknikker, musikal og tradjazz. Den store variasjonen har vist seg å være en rød tråd i videre arbeid, både gjennom ulike oppdrag som dansekunstner, og ulike roller i dansefeltet.

Nysgjerrighet og skaperglede

Carolines kunstneriske erfaring har et stort spenn, fra å medvirke i performance-verk til klassisk ballett. – Jeg har vært nysgjerrig på dans som uttrykksform, men har også likt å se feltet fra mange perspektiver. Det har vært fint å være utøver i ulike sammenhenger, fra tradisjonelle koreograf-danser-prosjekter, til prosesser hvor jeg er mer medskapende. Jeg har også undervist mye, og vært produsent, blant annet for Dans/5, som jeg grunnla og ledet i mange år, og hvor jeg nå sitter i styret.

Caroline forteller at Dans/5 startet fordi hun selv lette etter en scene å vise fram en duett hun hadde lagd i samarbeid med Jon Ole Olstad. Samtidig skjønte hun at det var et større behov for flere unge dansere i feltet, og allierte seg med Hanna Filomen Mjåvatn.  Løsningen ble en arena hvor prosjekter velges ut, får en veileder og studiotid, og deretter en visningsplattform. – Dans/5 er blitt en kompetansehevende plattform i alle ledd, i produsentleddet, for utøvere og for mentoring. Jeg er stolt av at det drives videre, at det vokser i kvalitet, og at mange har fått ta del i prosjektet.

Dans og psykologi

Etter flere år i utlandet vendte Caroline tilbake til Norge. Hun jobbet frilans samtidig som hun tok en mastergrad i kultur- og samfunnspsykologi. Senere har hun også tatt en videreutdanning i familieterapi- og systemisk praksis. Hun bruker kompetansen fra fagfeltene dans og psykologi, både i møte med seg selv og andre, som utgangspunkt for koreografi. – Jeg tenker at jeg først og fremst har en dyp nysgjerrighet og fascinasjon for andre mennesker, og blir inspirert av dette. Innenfor familieterapi og systemisk praksis er en av de store tingene hvor viktig relasjoner er for oss og hvordan ting virker inn på hverandre. Hvordan språk virker på oss, og hvor påvirket vi er av vår kulturelle, geografiske og sosiale kontekst.

Masterprosjektet ble viet til å skrive om dans, identitet og seksualitet, i relasjon til heteronormativitet og kjønnsroller. – Jeg var nysgjerrig på hvordan det vi lærte om relaterte til dansen, og hvordan disse temaene var aktuelle i vårt miljø. Dette var også starten på en utforsking av det å være skeiv selv, og å åpne opp for den delen av min egen identitet. Dette er ikke noe jeg har jobbet eksplisitt med i eget arbeid, men det preger blikket mitt på omverdenen. Når jeg underviser er jeg for eksempel veldig bevisst på språkbruk, og er opptatt av å skape trygge og inkluderende rom å være i for de som deltar.

– Jeg er opptatt av at perspektiver og tanker rundt representasjon og mangfold utover det normative blir tatt med inn i prosessarbeid og sceniske kontekster. For min del har bevisstheten og tankene rundt dette modnet over lang tid, og det er noe jeg føler meg mer klar for å ta aktivt inn i mitt arbeid som utøver også.

– Da jeg flyttet tilbake til Norge i 2009 var vi ikke så tett knyttet sammen gjennom sosiale medier som vi er nå, og det tok lang tid å bygge opp nettverk i dansefeltet her. I tillegg til frilansing som danser jobbet hun med danseundervisning. Den uforutsigbare frilanstilværelsen fikk et ankerpunkt gjennom undervisningsoppdrag og ble en trygghet allerede fra begynnelsen. 

– Jeg syntes det var skummelt å bare være utøver, jeg var ikke helt klar for å ta den plassen, og syns det var lettere å være i pedagogrollen. Jeg hadde også noen ubehagelige opplevelser med auditions som forsterket den følelsen. Med tiden, og kolleger som gode hjelpere, fant jeg en trygghet i å arbeide som danser igjen. Å undervise gir meg glede, og er fortsatt viktig for meg. Jeg ser ikke på undervisning som noe adskilt fra det jeg ellers driver med som dansekunstner, studioet er en plass der jeg kan utforske og være i dialog med andre gjennom dansen.

Caroline forteller om grunnleggende undervisningsverdier, som står sterkt for henne uansett hvem som deltar og hvilken sjanger som undervises. Hun er opptatt av å invitere til åpenhet, der folk ser hverandre og sier hei, der det kjennes trygt å utforske nye trinn og uttrykk. – Jeg mener at ansvaret for læring ligger hos alle som deltar og er til stede i rommet, det er et forsøk på å demokratisere og ansvarliggjøre fellesskapet. Samtidig handler det også om hvordan jeg strukturerer klassen, hvordan jeg gir rom for refleksjon og individualitet.

Samtidsjazz

 Årets Dansens Dager-dans er innen samtidsjazz-sjangeren. – Jeg synes det er en utrolig deilig og rik uttrykksform, forteller Caroline med begeistring. – For meg er det kombinasjonen av form, frihet, teknikk og utforskning som treffer, og det tette samspillet med musikken og de andre danserne i rommet. I denne formen opplever jeg at jeg får spille på alle strengene; tankene, følelsene, relasjonene og ferdighetene mine. I lyrisk jazz (en beslektet gren, red.amn) setter jeg også pris på hvordan vi kan ta klisjeene på alvor, ha et skråblikk på popkultur. Jeg opplever at vi kan ha humor på det vi gjør, samtidig som vi kan gå inn i følelsene. Jeg ser det i alle aldre, og spesielt med ungdommer, at det er en sjanger som treffer. Hun beskriver følelsen av eufori over å koble seg på stemning i musikk, slippe til nostalgi, melankoli og glede. Å forløse følelser i møte med musikk, utnytte kroppens fulle fysiske potensial og finne et eget uttrykk, er noe hun opplever som frigjørende. Med et analytisk styrt hode, der veien til verden oftest har gått gjennom hjernen, tilbyr sjangeren en herlig motsats til dette.

Caroline trekker også frem verdien av pedagogenes formidling i klassesammenheng.

 – Mange pedagoger innen samtidsjazz, spesielt her i Norge, er veldig dyktige utøvere, og formidlingen i klasser har også handlet om å se dem bevege seg, for eksempel Siv Gaustad. Man gjenkjenner dansegleden, driven og intuisjonen, og for meg har dette vært en viktig motivasjonsfaktor. Samtidig sier hun at sjangeren kan være utfordrende å plassere som scenisk form, og at i norsk sammenheng er den hovedsakelig en dansestudio-sjanger. Hun skulle gjerne sett at den fikk mer plass i det sceniske landskapet og ønsker å bruke tid på å se hvilken plass sjangeren kan ha i hennes eget skapende og utøvende virke.

– Jazzen er i utgangspunktet en sosial dans og har sine dypeste røtter i afrikanske danser. Det fellesskapet, uttrykksbehovet og utforskningen som er avgjørende i jazzen, er av og til litt bortglemt. Jeg tenker at vi har litt å gå på rundt det å være undrende og nysgjerrige på jazzdansens kontekst og opprinnelse, ikke minst med tanke på hvordan vi som hvite mennesker har appropriert den. Jeg ønsker å åpne opp for mer av denne undringen og bevisstgjøringen i arbeidet jeg gjør.

Samarbeid og kollegarelasjoner som drivkraft

Caroline berømmer kollegarelasjoner som en gjennomgående viktig inspirasjonskilde og motivasjon. – Jeg har alltid hatt veldig klar glede av å samarbeide tett med kolleger, det har vært viktig og nærende. Det er spennende med utveksling hvor vi kan skape felles forståelse for det kroppslige arbeidet, eller utfordre hverandre på tanker og perspektiver. Hanna Filomen Mjåvatn er et eksempel på en kollega som åpner opp og utvider danserommet, det elsker jeg. 

– Jeg synes generelt det er utrolig inspirerende å se kolleger som fortsetter å jobbe med dansen og fornye seg selv. Et eksempel er dansekunstner Tonje Sannes som også er utdannet barnevernspedagog, som etter å ha undervist mye i lang tid, bestemte seg for å vende om og gire opp utøvende og skapende virksomhet.

Hun har også tatt med seg kunnskap og perspektiver fra familieterapeuter og yoga- og meditasjonslærere for å bedre forstå egne behov i relasjoner og prosesser, og som alternative innganger til å utforske dansen.

– Med Kompani UT skapte jeg og Silje Runesdatter Kvalheim flere utendørs forestillinger. Sammen var vi veldig uredde og kastet oss uti ting. Det har vært en viktig driv for meg å jobbe stedsspesifikt og være i dialog med andre rom enn blackboxen. Det er noe som jeg fortsatt har sterk interesse for. Musikk og lyd er også veldig viktig for meg, hvis jeg ikke hadde danset tror jeg at jeg hadde jobbet med musikk.

– Under koronapandemien fikk jeg virkelig tid og rom til å kjenne etter og reflektere rundt hva som driver meg innenfor dansen, og at det er en sterk indre driv og stemme der. Det er jo flåsete å si, men jeg har en stor kjærlighet for dans, og opplever det som tett sammenvevd med hvem jeg er.

– Jeg føler jeg er ved et slags vendepunkt, på den ene siden har jeg masse ideer, driv og motivasjon, og på den andre siden spørsmål og tvil. Framover ønsker jeg å jobbe mer utøvende og skapende selv. Jeg vil fortsatt drive med undervisningen, men ønsker å endre på balansen. Rent fysisk, stil- og sjangermessig har jeg bred interesse, så jeg er åpen for at det kan ta form på mange måter. Jeg tror nok det aller viktigste for meg er at det er gode samarbeid, at prosessene føles åpne og trygge, og at det er interessant arbeid.

Ambisjoner og ønsker for dansefeltet

Caroline forteller at arbeidsvilkår er en viktig sak for dansekunstnere: – Jeg ønsker meg selvsagt bedre arbeidsvilkår for dansefeltet, med tid, rom og ressurser til å utforske og samarbeide. Jeg har ofte tatt oppdrag fordi jeg trengte inntekt, og vet godt at det å vekte hva man sier ja og nei til gjør frilanstilværelsen utrygg.

– Vi er blitt bedre på å løfte frem penge-praten, men vi kan bli mye bedre på å anerkjenne relasjonsbiten. Når jeg tar klasser i USA blir jeg alltid så glad – folk møter blikket ditt og sier hei, eller kommer og sier at det man gjør er fint. Det koster oss lite å kunne heie på hverandre i det små, og det opplever jeg som veldig forfriskende. Priser og stipender er veldig fint og viktig, men jeg opplever at de små setningene og øyeblikkene også er viktige inntrykk som kan utgjøre en forskjell og være motiverende.

Hun vektlegger de mellommenneskelige møtene og relasjonene i alle sammenhenger. Det er noe alle trenger, og som ingen felt har skade av å utvikle seg på, heller ikke dansefeltet. Hun mener det fortsatt er en vei å gå på tvers av alder, funksjonsnivå, sjanger og bakgrunn, og ønsker seg et tettere flettverk for feltet som helhet og i kontakt med omgivelsene.

– Jeg tror mye kan styrkes gjennom en satsing på uformelle møteplasser for dansekunstnere i hverdagen. Jeg ønsker meg flere broer mellom folk og vil gjerne være en som bidrar til det. Vi har mye å vinne på å samle oss, at vi føler vi er en del av det samme og at vi deler dansen.

Anders Engebretsen arbeider som dansekunstner i det frie feltet, både utøvende og skapende. Etter endt utdanning ved London Contemporary Dance School turnerte han internasjonalt med kompaniet VERVE, og avsluttet sommeren 2018 en MA i utøvende samtidsdans ved Northern School of Contemporary Dance i Leeds (UK). Han har også erfaring som konsulent og produsent for en rekke organisasjoner i dansefeltet, og hatt ulike styreverv i virksomheter innen kunst og kultur.