Som 30-åring er hun allerede etablert som en av våre mest produktive dansekunstnere, i tillegg til å ha gitt ut to diktsamlinger på Tiden forlag. Når hun i mai presenterer eget arbeid på Dansens Hus for første gang, er det derfor alt annet enn en debutant vi har med å gjøre.
1. Hva arbeider du med for tiden?
Akkurat i dag har jeg faktisk gjort ferdig andre utkast til en diktsamling som skal ut til høsten, og så jobber jeg med en forestilling som har premiere på Dansens Hus 23. mai. Den er i kortformat som en del av en ”triple bill”. Jeg driver og ruger på tittel til begge deler, de sitter litt langt inne nå. Det kan føles farlig å sette ord på slike ting, for det blir jo gjerne det man leser verket gjennom. Det er viktig at det stemmer, så man må bare lytte til det er der.
2. Hvordan skiller dette seg fra ditt tidligere arbeid?
Det er vel i grunnen første gang jeg presenterer noe på Dansens Hus, tidligere har jeg vist arbeider på Black Box teater og så har jeg gjort en del på KHiO.
Bortsett fra de ytre rammene, er det nok en videreføring av det jeg er opptatt av tematisk, av en veksling mellom det kjente og det ukjente, og av det å finne sin egen logikk i verket. Ellers har jeg også veldig erfarne dansere med meg, Halldis Olafsdóttir og Gry Bech-Hanssen, i tillegg til Iselin Borgan som er litt yngre.
3. Når, hvordan og hvorfor begynte du å arbeide seriøst med dansekunst?
Jeg hadde et ønske om det før jeg begynte, men det var ikke noe dansestudio i Mjøndalen hvor jeg vokste opp, så jeg måtte bearbeide foreldrene mine litt for å få lov til å begynne. Men fra jeg begynte skulket jeg aldri en eneste klasse, det var så viktig og meningsfullt for meg. Jeg droppet skoleturer fordi jeg visste at dette var noe jeg ville holde på med, det gjaldt både dans og skriving. Når man er fra et lite sted vet man ikke hvordan man ligger an i forhold til de andre med dansinga, så det å ville noe og å tørre, det er to ulike ting. Derfor gikk jeg allmennfag og begynte først å danse på fulltid da jeg var ferdig med videregående. Og det har jeg holdt på med siden.
Jeg gikk på ballettskole hos Berit Rogne i Drammen. Hun døde for noen år siden, men var en av Norges første profesjonelle ballettdansere og danset både i Moskva og Paris. Hun var full av historier, som at hun i Moskva måtte øve på ”grand battementer” med benet sparkende ut gjennom døren fordi det var for lite plass i studioet, så det var noe romantisk over det hele.
Hun var en utrolig god lærer. Hun var ganske gammel så det var ikke alltid lett å oppfatte teknikken i det hun viste, men hun fikk veldig godt fram at man skulle formidle noe og at det var viktig hva man tenkte. Hun var også veldig profesjonell rundt forestillingene. Selv om det var en ballettskole var det alvor, ikke tull og lek. Det passet meg bra. De andre hadde gått der lenger, men jeg tok dem igjen. Jeg hadde dessuten drevet med turn, og det kom godt med, det har gjort meg mer uredd, rent fysisk.
4. Hva håper du å utrette gjennom din virksomhet innen dansekunst? Har du en plan, noen bestemte mål eller ambisjoner for framtiden?
Generelt ønsker jeg å fortsette å jobbe skapende, med å lage egne verdener som man kan invitere andre inn i. Det er det beste; når man får til at verket blir en egen verden, å få tilskuerne til å se noe fra en svakt fordreid vinkel.
5. Kan du beskrive din arbeidsprosess, følger du en bestemt metode?
Metoden utvikler seg sammen med en selv, det må den nesten. Tidlig i den skapende prosessen tenker jeg at det er lurt å skyve spørsmål som hvorfor og hvordan litt unna, og det er bra for meg å jobbe mer med summen av sanser og tanker/tenkemåter, å finne frem til et slags spor, en ”trace.” Jeg jobber med å finne ut hva som er viktig og hva som er mindre viktig, å finne ut hva som hører hjemme i dette verket. Det gjelder for meg å stole på summen av sanser, eller den retningen jeg lytter meg fram til.
Senere jobber jeg ofte systematisk med komposisjon, og spørsmålene hvordan og hvorfor kommer til overflaten. Komposisjon er veldig viktig for meg, vekting av komponenter og kronologi skaper en egen logikk i verket. Strukturen kan i seg selv være like meningsbærende som materialet. Noen ganger har jeg faktisk begynt med et system eller en struktur, og så har materialet sprunget ut fra det. Det kommer an på hva jeg finner først.
Jeg prøver å ikke avgrense meg for tidlig. Noe av det viktigste i arbeidsprosessen er å opparbeide seg en type varhet der man kan se sammenheng mellom ting, det er da det begynner å skje noe. Jeg er glad i musikk og leter aktivt etter musikalske bilder og bilder fra for eksempel fotografier og billedkunst. Det er ingen grenser for hvor man kan finne materiale. Det kan være ute på gata i dét det letter en flokk fugler eller noen går bortover i takt. Det kan få betydning som koreografi.
6. Føler du deg som en del av et spesifikt norsk dansefelt?
Ikke eksplisitt. Det er lett å orientere seg i hva som skjer andre steder, og man kan være like opptatt av en amerikansk koreograf, selv om man ikke har like lett tilgang til forestillingene. Likevel er man jo en del av det, og blir påvirket av omgivelser og kollegaer.
7. Er det noen forestillinger eller kunstnere som har betydd særlig mye for deg, og hvilke andre kunstnere finner du spesielt interessante i dag?
En jeg synes er veldig spennende i dag er Marco Goecke. Han har også klassisk bakgrunn, men jobber veldig fritt fysisk og tematisk. Det vil si at han er innom det klassiske, men jobber uavhengig av det, noe jeg synes er spennende. Det er noe med de anatomiske mulighetene satt i system som man jobber fram gjennom teknikken. Via den, har man tusen muligheter på tvers av tradisjonen og helt uavhengig av kostymene og det narrative som den klassiske balletten bygger på. Videre har Alice Munros novellesamlinger og Espens Sommer Eides lydunivers vært viktige for meg de siste årene.
Det første jeg så som fikk meg til å tenke ”går det an?,” var imidlertid Oslo Danse Ensemble med Jazz you like it. De var på Riksteaterturne og spilte i Drammens teater. Jeg hadde aldri sett dansere på det nivået og med den musikaliteten før, og det tiltalte meg.
8. Har teori vært viktig i din kunstneriske utvikling, og er det noen teoretikere du lar deg inspirere av?
Jeg leser gjerne teori, men kanskje ikke midt oppi den skapende perioden. Da er det andre følere som er ute. Men det kommer igjen an på verket man jobber med; teori kan være en inspirasjonskilde. Jeg er glad i det akademiske, og leser gjerne om komposisjon og analyse, eller om kunst generelt, inkludert litteratur, og ikke bare om dans. Det er ikke alltid man finner det mest relevante innen sitt eget felt. Kunstfeltene har jo mange fellesnevnere.
Jeg synes det er vesentlig å vite hva man er en del av og hva som har skjedd tidligere. Man kan lett trå feil hvis poenget er å være nyskapende og man tror det man gjør er ”brand new”, mens det i virkeligheten ble gjort allerede på 60 og 70-talllet. Teori kan gi perspektiv på eget arbeid.
Det siste året har jeg lest filosofen Peter Sloterdijk, og den her, (trekker opp en bok av veska, journ. anm.) ”Maps of the Imagination: the writer as cartographer” av Peter Turchi, synes jeg også er interessant. Jeg tenker at det å lese teori og filosofi er en betydningsfull del av å drive med skapende kunst, for som kunstner skal man jo helst utvide sin egen bevissthet både intellektuelt og emosjonelt. Man skal jo ikke gå i den samme tralten, det å utfordre seg selv er essensielt.
9. Hvordan kan dansekunsten få et større publikum uten å miste sin kunstneriske integritet og eventuelle samfunnskritiske rolle?
Jeg tror et problem er at vi er litt bortgjemte. Jeg skulle ønske at det var mer samarbeid mellom teatre og koreografer. Jeg vet ikke om det er realistisk, men det kunne være fint å benytte seg av eksisterende arenaer, både i og utenfor Oslo, der det allerede er en infrastruktur og et publikum. I Tyskland og Sveits har de klart dette. Der har de fleste teatre et eget danseensemble. Det trenger ikke gå på bekostning av kunstnerisk integritet, og jeg tror det ville vært en stor fordel, spesielt for dansere. Man skal ikke undervurdere påkjenningen det innebærer å jobbe som frilansdanser. Det er et fysisk yrke som blir enda mer krevende når man ikke har en fast ramme. Hadde man hatt det, tror jeg det ville vært lettere å utvikle seg enda mer, særlig i de første årene etter at man er nyutdannet. Det trenger ikke være et repertoarkompani, men en koreograf kunne for eksempel hatt sitt ensemble ved et teater i tre år om gangen. Det ville vært produktivt å kunne slippe det administrative. Hvis det kunne ført til at kvaliteten steg til et enda høyere nivå, ville det også være positivt for publikum.
10. Hvis du fikk oppfylt et ønske på vegne av dansekunsten, hva ville det vært?
Umiddelbart tenker jeg på studioplass. Det å ha kontinuitet i det arbeidet man bare kan gjøre i studio, har stor betydning. Det er vanskelig kunstnerisk, men også økonomisk, at det er så stor pågang. Det er uheldig at man er nødt til å ha prosjektstøtte til et bestemt prosjekt for å kunne gå i studio.
Janne-Camilla Lyster ble intervjuet og fotografert av Ine Therese Berg.
