Med relasjoner som fellesnevner – portrettintervju med Maritea Dæhlin

— Å klippe video og sette det sammen til en helhetlig film, minner mye om teaterregi og koreografi, forteller scenekunstner Maritea Dæhlin. Det er på en varm forsommerdag ved en vegansk restaurant på Grünerløkka i Oslo, dette portrettintervjuet finner sted. Nå er hun nettopp kommet fra kunstnerverkstedet Atelier Nord på Olaf Ryes plass. Der har hun den siste uken  jobbet med den meksikanske filmklipperen Dalia Huerta Cano med å omstille deler av sine performative verk om til film for en kommende utstilling i samarbeid med Nordnorsk kunstmuseum.

Og 27. mai ble det annonsert at arbeidene hennes også skal reise sørover, til Sydneybiennalen 2026 (14. mars -14. juni 2026). Når jeg ringer henne på dagen, er hun begeistret over at katta er ute av sekken og at hun slipper hemmeligholdet som har vart en stund. — Det har føltes som en evighet å holde dette for meg selv helt siden desember, vedkjenner hun. Hun kjenner seg dypt beæret over å etterhvert ha kunsten sin utstilt på hver side av ekvatoren. 

Den vide verden som utgangspunkt

— Internasjonale forbindelser er en viktig drivkraft i arbeidet mitt. Jeg lærer mye av å møte kunstnere og delta i deres lokalforankrede diskurser, forteller hun. Det kan vi begge to skrive under på. Vi møttes for aller første gang i Zambia for ganske nøyaktig et år siden, hvor vi var valgt ut til en kunstutveksling mellom Office for Contemporary Norway (OCA) i Oslo, Casa Ma i Costa Rica og Livingstone Office for Contemporary Art (LOCA) i Zambia. I utstillingen Voicing Out Silences i Livingstone, Zambia hadde hun installert en film hvor hun tygger og spytter ut skrevne notater. Det er en tydelig fysisk tilstedeværelse, med til dels rå brutalitet. — Kroppen står sentralt i arbeidet mitt, sier Dæhlin.

— Å overføre de fysiske kreftene fra kroppen til video- og fotografikunsten er en spennende oppgave å begi seg ut på. 

Maritea Dæhlin

Tradisjons(u)tro

Det er ingen overraskelse at hun trekker slike minner fra dette. For de av oss som har sett Dæhlins verk, vet vi hvor mye plass det vies til de velvalgte ordene. Gjennombruddsverket I WANT TO BE TRADITIONAL (2020) var en sammenstilling av disse elementene. Soloforestillingen hadde et særdeles vitalt formspråk gjennom spansk, engelsk og norsk, gjerne om hverandre og i samme del, om ikke setning. Det ga gjenklang i manges virkelighet som veksler raskt mellom majoritetskultur, amerikansk innflytelse og egne familiers globale opphav. Den kritikerroste forestillingen plasserte Dæhlin på det scenekunstneriske kartet som en kunstner som sømløst vever tilsynelatende sprikende identiteter sammen til en sammenhengende enhet. 

_{Fra forestillingen I WANT TO BE TRADITIONAL av Maritea Dæhlin. Kostyme: Ursula Lascurain. Foto: Cecilia Monroy Cuevas.}

Fra ytre blikk til blikkontakt 

— I I WANT TO BE TRADITIONAL var det det ytre blikket som sto i fokus. Hvordan verden iakttar en som meg. Jeg ville vende det blikket tilbake der det kom fra med det speilbelagte kostymet. Hodeplagget hun bar, laget av kostymedesigner Ursula Lascurain, med sin kaleidoskopiske effekt er nok noe av det særegne ved forestillingen, og som ga selvrefleksjonen hun understrekte, en taktil kvalitet.  — I de kommende video- og fotoarbeidene mine derimot, er det blikkontakten som opptar meg, forteller hun mens hun viser meg bildene hun har fremstilt analogt på den bærbare datamaskinen sin. Man ser bilder av henne selv og datter, i hvitt vintertøy og rød ansiktsmaling, bærende på en leopardlignende statuett på hodet i et isbelagt naturlandskap, før det går over til en eviggrønn rosmarinhage, med et rundt håndholdt speil som viser vekstene der ansiktet skulle ha vært. 

Konstellasjonene hadde ikke blitt til uten samarbeidspartnere som Londonbaserte filmfotografen Pablo Rojo, ei heller uten samtaler med andre kunstnere i forveien og underveis. — Forløperen til mange av verkene er samtaler med personer, både kunstnere og andre. Jeg ønsker å omsette den nærheten og intimiteten som oppstod i disse fortrolige samtalene til bildene. Nærhet virker å gå igjen som en rød tråd i bildene, spesielt med motiv av og med datteren hennes iført fargerik ansiktsmaling. — Å male ansiktet har en leken såvel som transformativ effekt, som barn lettere kobler seg på mer intuitivt enn voksne. Å dekke ansiktet mitt med leire eller honning har ingen konkret rot i en nedarvet kulturell praksis. Det underbygger transformasjonen arbeidene søker etter, forteller hun. Bildene har tydelige referanser til yngre slektsledd, men peker også bakover i tid.

— Verkene kobler generasjoner før og etter meg sammen. Statuetten på hodet kommer fra Bamiléké-folket i Kamerun, der min familie har røtter fra.

Maritea Dæhlin

Med den bærende på hodet opplever jeg det som om min oldemor på symbolsk vis en del av nærheten verket rører ved. 

Samfletting og sammensmeltning

Det er også mye kontakt som ikke er like synlig å avlese fra bildene, men som utgjør et viktig bakteppe. Blant dem er samtale og frisørtime med den multidisiplinære kunstneren Rafiki på Svalbard. — I den anledning filmet vi at Rafiki tok til å flette håret mitt ved havet. Det var noe ved nærheten som utvikles ved å gi og å få en slik oppmerksomhet, som virket spesielt interessant. I tillegg kobler hårfletting oss som er langt i Nord til det afrikanske kontinentet, via Atlanterhavet, forteller hun mens hun viser de kastanjebrune rastaflettene sine. Hun kan ikke understreke betydningen det møtet har hatt. — Vi har begge en kobling til Svalbard gjennom kunstneropphold via Arctica Svalbard i Longyearbyen. Rafiki har vært en veldig viktig samtalepartner og støtte for at jeg har turt å gå mer i direkte kontakt og dialog med mitt afrikanske opphav. 

Med base i Tromsø, Bodø og Svalbard har Nordnorsk kunstmuseum et særskilt ansvar for kunstutviklingen i nordområdene. — Svalbard har tilsynelatende åpne landegrenser som tiltrekker et internasjonalt miljø. Samtidig stilles det andre reisekrav som gir nokså like strukturelle barrierer som et eventuelt visum hadde gjort, forteller hun om Svalbards doble rolle. Kunsten som også støttes der, har også en funksjon av å sikre norsk tilknytning og identitet. — Siden polarområdet har en særskilt geopolitisk rolle, virker det som viktig for staten Norge å markere sin posisjon i Arktis. Kunsten får en slik identitetsforsterkende rolle, dette er jeg bevisst og så klart åpner det for mange spørsmål og problemstillinger, enda arbeidet mitt ikke handler spesifikt om dette, oppgir hun om å selv være en liten brikke av et intrikat geopolitisk spill.

Da ordet sto i veien for ORD

Hun er opptatt av at kun et synspunkt blir førende for hvordan arbeidet hennes forstås. — Formidlingtekster er en viktig inngang for å få flere inn i kunsten. Engang jeg forsøkte å ha svært lite informasjon om en forestilling, var det utydelig for flere aktuelle publikummere hva de skulle se i forkant av verket. Det førte til dalende besøkstall ved visningssteder der jeg ikke allerede har et interessert publikum. Derimot er det uheldig når det fungerer som en slags fasit fremfor veiledning. Mange lag blir usynliggjort av at forestillingen får kun «et» lag belyst, forteller hun. Hun er også interessert i hvordan en forestilling kan bli lest ulikt av forskjellige publikumsgrupper, og sikter særlig til forestillingen ORD, som er hennes siste forestilling som hadde premiere ved Kilden teater tidligere i år. Den omhandlet tre godt voksne kvinner fra Thailand, Sudan og Chile, alle i ferd med å lære seg norsk.

– Forestillingen ble derfor laget uten et felles språk fra start, men en felles forståelse (og mange misforståelser) ble utviklet underveis, forteller Dæhlin om prosessen.

Språklæring og kulturforståelse står høyt på agendaen, som på hvert sitt vis finner sin plass i en kontekst ulik den de selv er oppdratt i.

– Handlingen i forestilling var om noe mye mer komplekst enn en didaktisk framstilling av å være en flerspråklig i Norge, det handlet om å gi plass til disse kvinnene, om å skape et felles rom og språk, om eierskap, humor og stillhet. Det var påfallende at det dypere emosjonelle og intellektuelle laget var sterkest for det flerspråklige publikummet som kjente seg igjen i arbeidet, spesielt for dem som selv har måttet gå igjennom prosessen å lære seg et nytt språk og bli sett på som utlendinger i Norge, enn for noen av anmelderne. Et slikt skille har jeg ikke opplevd så tydelig før. 

_{ORD av Maritea Dæhlin / Kilden teater. Scenografi og kostyme: Gabriela Melo Larsen. Video og lys: Laurent Ravot. Foto: Nico Hagen.}

Store fremskritt og uerstattelige tap

Men det er forbigående, for hun retter fokuset mot det som gir overskudd. Hun forteller og deler varmt om samarbeidet med Sydneybiennalens kurator Sheikha Hoor Al Qasim. — Hun er en kurator som våger å gjøre det hun tror på. Hun er rangert som den mest innflytelsesrike i den internasjonale kunstverdenen*, og den lista er nå fylt med kunstnere og tenkere som representerer det globale sør.

Slik hadde ikke lista sett ut for omtrent ti år siden, poengterer Dæhlin.

Det gjelder også et navn som er lengre nede på lista, nemlig 16. plass: den vidkjente kuratoren Koyo Kuouh fra Kamerun, som var en forkjemper for afrikanske kunstuttrykk og ledet samtidsmuseet Zeitz Museum of Contemporary Art Africa i Cape Town, Sør-Afrika. Hun gikk bort for en måned siden, og nyheten sendte sjokkbølger i kunstverdenen. Dæhlin beskriver tapet som ufattelig trist for feltet som helhet. — Som kvinnelig kunstner som også har røtter fra Kamerun, var Kuouh en kollega jeg kunne gjenkjenne meg i på flere fronter. Hennes arbeid berørte mange og selv om tapet er uerstattlig, er det gledelig å lese at man ivaretar hennes kuratorskap til Veneziabiennalen til neste år, forteller hun.

Kanskje det blir et stopp i Italia på vei hjem fra Australia? Det er iallfall mange interessante samarbeid og interdisiplinære krefter i sving i Dæhlins nærmeste fremtid. 

*Art Review rangerer årlig de 100 mest innflytelsesrike personene i kunstverdenen. Den seneste rangeringen er fra 2024. https://artreview.com/power-100?year=2024