Dette er både en utfordring og en frihet som passer den modne og erfarne dansekunstneren godt. Gjennom å insistere på det ikke-virtuose, håper hun å kunne gi publikum en opplevelse av sin tilstedeværelse i øyeblikket.
1. Hva arbeider du med for tiden?
Jeg jobber med en solo etter et manus av Deborah Hay, som skal vises i Prøvesalen på Operaen nå i slutten av mai. Soloen er en del av Hays ”Solo Performance Commissioning Project”, et prosjekt hun har gjennomført hele ni ganger i løpet av de siste 14 årene. Prosjektet gjennomføres på den måten at 20 dansere inviteres til å bo og jobbe sammen med henne i en økolandsby utenfor Findhorn i Nord-Skottland. I løpet av ti dager lærer man soloen, og får instruksjoner av henne for hvordan man skal jobbe videre med materialet.
Hvilken form soloen blir overlevert i har variert noe fra år til år. Men Hay viser aldri noe med bevegelse – det skal komme fra danserne selv. Jeg og Janne-Camilla Lyster, som jeg var der samme med, fikk våre soloer i form av et skriftlig manus. Manuset består både av generelle instrukser for hvordan vi skal jobbe med materialet, og soloens forløp – alt fra scenehenvisninger til tanker vi skal ha i hodet mens vi utfører den. Et eksempel kan være at du skal bevege deg i en sirkel i rommet, men samtidig kamuflere for tilskuerne at det faktisk er en sirkel. Et annet at du skal være tilstede med hver eneste celle i hele kroppen samtidig i alt du gjør.
I løpet av perioden i Skottland jobbet Hay med oss både individuelt og i gruppe. Først jobbet vi alle samtidig i rommet, for å lære å gjøre soloen som ett strekk. Senere gjorde vi den en og en, mens de andre så på og Hay instruerte. Vi fikk på denne måten se hverandre i en veldig utsatt situasjon – stående alene midt på gulvet foran de andre, lenge før man mestret det man skulle gjøre. Jeg tror egentlig aldri jeg kommer til å mestre soloen helt, men det er vel heller ikke hensikten. Underveis i prosessen sa Hay til oss at vi måtte legge ambisjonene til side, fordi soloen er en oppgave som er umulig å løse.
Jeg og Janne-Camilla var i Skottland i overgangen mellom august og september 2012. På slutten av oppholdet skrev vi under på en avtale der vi forpliktet oss til å gjøre soloen i ni måneder, fem dager i uken, før vi kunne vise den offentlig. Etter å ha oppfylt disse forpliktelsene er soloen våre – da kan vi bruke dem som vi vil. Hay er ikke interessert i å se soloene igjen når hun har overlevert materialet – men hun vil jo at vi skal respektere hennes tanker rundt det. De senere årene har hun, som en del av konseptet, åpnet for at hver danser kan iscenesette arbeidet etter eget hode. Man kan for eksempel legge til musikk, scenografi, kostyme, lys, rekvisitter slik at soloene får større særpreg.
Allerede før vi reiste til Skottland hadde jeg og Janne-Camilla planer om å vise soloene som en double-bill. Egentlig var vi klare for dette allerede i juni 2013, men ytre omstendigheter som avtale med spillested forsinket premieren. Det å jobbe med en og samme ting over en så lang periode har vært utfordrende for meg – det har jeg aldri gjort før. Videre har det vært utfordrende å jobbe alene med prosjektet. Selv om jeg og Janne-Camilla skal vise soloene samtidig, har vi ikke samarbeidet.
Å gjøre soloen hver dag er egentlig som å ha en slags improvisasjonspraksis. Soloen skal oppleves på nytt hver gang jeg gjør den. Hay ber oss bruke blikket og ta inn våre omgivelser. Hun vil at det vi opplever der og da skal farge bevegelsene vi gjør. Som hun sier; ”what you perceive is the dance”. Men det sier seg selv at når man står alene i det samme studioet, hver dag i lange perioder, så går man til tider tom for inspirasjon. En viktig del av prosjektet er å gjøre soloen foran et publikum. Da de kommer til å være en stor del av min opplevelse i forestillingssituasjonen, er det viktig at jeg er så komfortabel med materialet at strategiene jeg har jobbet med alene i studio fungerer. Jeg viste soloen for første gang i desember i fjor, i San Francisco, sammen med en av de som var i Skottland samtidig med oss – Aura Fischbeck. Det var veldig deilig å endelig få et publikum.
Hay er heller ikke opptatt av virtuositet, eller at vi skal gjøre materialet på en original, fin eller imponerende måte. Jeg prøver å ta henne på ordet på dette punktet. Jeg prøver å utvide min bevissthet i så stor grad at publikum kan oppleve noe av det samme fokuset på detaljer som jeg har. Det var veldig interessant og spesielt å jobbe med Deborah Hay, som jo var en viktig del av et miljø av avgjørende betydning for samtidsdansen (Judson Dance Theater). Hun var midt i det da det skjedde. Hay er en utrolig sjenerøs, men samtidig bestemt dame.
2. Hvordan skiller dette evt. seg fra ditt tidligere arbeid?
Jeg jobber hovedsakelig som utøver for andre, og har aldri tidligere vært koreograf. Strengt tatt er det Deborah Hay som er koreograf i dette prosjektet. Likevel er det jeg som alene må ta alle avgjørelser underveis i prosessen. Det er jeg som bestemmer hvilke bilder vi skal bruke i promoteringsmaterialet, som snakker med lydkunstneren, og som lager scenografien. Denne situasjonen har jeg aldri vært i tidligere. Det er veldig gøy og spennende, men også skummelt. Jeg vet jo ikke om jeg får det til.
Å drive seg selv gjennom hele prosessen alene er også nytt for meg. Hay åpner for at man kan la noen komme inn som et ytre øye – det har jeg gjort innimellom. Men det største arbeidet er å gjøre materialet hver dag. Det tvinger frem tanker om hva jeg synes er interessant. Hay åpner for at man kan stryke ting i manuset, ta bort noe man ikke synes fungerer, men først etter at man har jobbet med det over en lang periode.
3. Kan du beskrive din arbeidsprosess, følger du en bestemt metode?
Når man er utøver endrer jo prosessen seg veldig med de man jobber med. Koreografer har ulike strategier for hvordan de går inn i et materiale. Men jeg prøver å være intuitiv når jeg går ut på gulvet for å løse en oppgave, og assosiere fritt rundt de ideene vi prøver å formidle. Hvis jeg prøver å løse oppgavene intellektuelt, eller gjøre noe jeg ser for meg på forhånd, kan jeg lett bli litt ”stuck” oppe i hodet.
Ofte tar jeg utgangspunkt i en stemning eller følelse – jeg begynner i en ende og ser hvilke bevegelser som kommer. Hvis jeg samtidig klarer å være åpen i hodet, finner jeg kanskje en assosiasjon til bevegelsen som er så tydelig at jeg kan jobbe videre med den. Altså reagerer jeg først og tolker etterpå. Det er nettopp evnen til å tolke det man gjør i øyeblikket, og skape uventede koblinger, som gjør improvisasjon så spennende, både som metode og forestillingsform. Mange ganger føles det som materiale og bevegelser som har noe med saken å gjøre, dukker opp nesten tilfeldig. Jeg synes det er veldig spennende å se sammenheng mellom elementer som ikke er helt åpenbare.
Å jobbe med ”Solo Performance Commissioning Project” er også på denne måten annerledes enn prosjekter jeg har gjort tidligere. Manuset er veldig spesifikt, samtidig som det er helt åpent. Jeg synes det er utfordrende å finne balansen i dette – friheten til å bli med på de reisene som assosiasjonene kan skape, og armslag nok til å overraske meg selv når jeg gjør materialet, samtidig som jeg forholder meg til manusets strikte rammer. Da jeg viste soloen i San Francisco opplevde jeg å få til dette glimtvis, noe som var veldig befriende. Jeg håper jeg kan finne igjen denne følelsen når jeg nå skal vise soloen i Operaen.
4. Når, hvordan og hvorfor begynte du å arbeide seriøst med dansekunst?
Jeg var ekstremt opptatt av dans allerede da jeg som sjuåring startet med klassisk ballett på Jorunn Kirkenærs Ballettskole. Da jeg var elleve år begynte jeg på Kirsti Skullerud Ballettskole, og trappet opp til å trene flere ganger i uka. På dette tidspunktet fikk jeg også begynne med jazz, noe jeg syntes var helt fantastisk. Jeg husker første gang noen spurte meg om jeg hadde tenkt å bli danser, da var jeg vel 13 eller 14 år. Det var faktisk Toni Ferraz som spurte. Selv om jeg nok hadde drømt om dette en god stund allerede, hadde jeg ikke turt å tenke tanken helt ut før det. Man vet jo ikke hvor god eller dårlig man er. Etterpå var det bare dans som stod i hodet på meg flere år fremover. Hos Kirsti Skullerud fikk jeg mye positiv støtte, både av Toni og Kirsti selv, og etter hvert også av Merete Lingjærde.
Jeg hadde egentlig planlagt å begynne på ballettlinja på Fagerborg videregående skole etter ungdomsskolen. For å forberede meg på dette begynte jeg derfor å trene i Operaen mens jeg gikk i niende klasse. Men i løpet av dette året så jeg at Fagerborg av ulike grunner ikke passet så godt for meg, derfor begynte jeg på vanlig videregående isteden. Jeg oppdaget også at det fantes andre ting enn dans her i verden, og sluttet i en periode nesten helt å danse.
Men da jeg, et par år senere, fikk se Ingrid Lorentzen gjøre koreografien ”Lokk”, som Kjersti Alvebergs hadde laget til henne i forbindelse med Eurovisjonens konkurranse for unge dansere (1991), kjente jeg igjen at det var dans jeg skulle holde på med. Jeg begynte å trene for fullt, og kom inn på Balletthøyskolen (KHIO). Selv om dette var to år etter videregående, var jeg fornøyd med at jeg hadde hatt en pause. Etterpå var jeg jo så sikker på at det var danser jeg skulle bli.
5. Hva håper du å utrette gjennom din virksomhet innen dansekunst? Har du noen planer, bestemte mål eller ambisjoner for framtiden?
Etter å ha vært gjennom opplegget med Deborah Hay, og etter å ha vært med på å ta initiativ til flere ulike prosjekter – som for eksempel ”Patches” sammen med Siri Jøntvedt, Gry Kipperberg og Martin Sonderkamp, har jeg fått bekreftet at jeg selv kan sette ideer ut i livet. Jeg trenger ikke sitte og vente på at noen skal ringe for å tilby meg jobb. Det har vært en modningsprosess som har gitt meg en annen styrke.
Jeg har ikke noen ambisjon om å være koreograf selv, men jeg har likevel ideer som jeg har lyst til å realisere, og ting jeg er interessert i å bli utfordret på. For eksempel har jeg har tatt initiativ til å skrive en søknad om et forprosjekt sammen med Janne-Camilla – et prosjekt der jeg skal være danser og hun koreograf.
6. Føler du deg som en del av et spesifikt norsk dansefelt?
Ja, det kan jeg vel si. Jeg føler at jeg er en del av et miljø, men at dette har mange fasetter – folk holder på med mye forskjellig, og det er mange som tar initiativer til ulike prosjekter og grupperinger. Jeg har jobbet i mange forskjellige deler av dette miljøet. Men like mye som å være et spesifikt dansefelt, er det et sosialt miljø for meg.
7. Er det noen forestillinger eller kunstnere som har betydd særlig mye for deg, og hvilke kunstnere finner du spesielt interessante i dag?
Vi hadde en residens sammen Karen Foss under en dansefestival i Lublin i Polen i 2011 (International Dance Theatres Festival in Lublin). Under dette oppholdet fikk jeg sett hele tre forestillinger av den nederlandske koreografen Ann Van den Broek. Det var en skikkelig forfriskende opplevelse. Hun har et særegent og stringent språk – minimalistisk men samtidig ekspressivt. På samme festival hadde Jonathan Burrows og Matteo Fargion en forestilling. Det er deilig å se komposisjon og koreografi på denne måten, med noen som virkelig ikke forholder seg til et virtuost bevegelsesspråk. Dette ble jeg kjempeinspirert av. I samme gate er forestillingen ”Gustavia” av Mathilde Monnier og La Ribot, som jeg så på Oktoberdans for noen år siden. Jeg tenker en del på disse forestillingene, de er en inspirasjon for meg, i forhold til hva jeg har lyst til å gjøre videre.
Det er jo ikke til å unngå å merke at man blir eldre. Men selv om jeg av og til kan føle på at det er mange former for dans jeg begynner å bli for gammel til å holde på med, så skjønner jeg, etter å ha sett slike forestillinger, at det fremdeles er mye jeg kan gjøre. Jeg føler at jeg har noe annet å komme med nå enn jeg hadde da jeg var yngre. Jeg orker kanskje ikke gjøre de aller største fysiske sprellene, men jeg har en mye klarere idé om hva jeg selv synes er interessant – noe jeg også tar med meg inn i arbeidet som danser for ulike koreografer. Det har blitt viktigere for meg å beholde en integritet i det jeg gjør.
8. Har teori vært viktig i din kunstneriske utvikling, og er det noen teoretikere du lar deg inspirere av?
Jeg har ingen spesielle teoretikere jeg er inspirert av, men jeg har en fin bunke med interessante bøker hjemme som jeg har lest bruddstykker av. Jeg skulle gjerne hatt tid til å lese de ordentlig. De siste årene har jeg vært opptatt av hvor nært kropp og tanke henger sammen. Dette er fin informasjon å ha med seg når man jobber med bevegelse.
9. Hvordan kan dansekunsten få et større publikum uten å miste sin kunstneriske integritet og eventuelt sin samfunnskritiske rolle?
Det jeg har tenkt mye på de siste årene. Særlig etter at mediene ble så lite interessert i kultur, er det viktig at det som skrives om dans i aviser som alle leser – ikke bare i fagtidsskrifter. Jeg tror veldig mange kunne vært interessert i dans, hvis de ikke hadde følte seg så uvitende om kunstformen. Når jeg leser utenlandske aviser, som ofte har litt bedre kulturseksjoner enn de norske, leser jeg gjerne teateranmeldelser, bokanmeldelser, eller kritikker av klassiske musikkutgivelser. Etter å ha lest en kunnskapsrik anmeldelse, som gir meg en ramme og litt bakgrunnsstoff, blir jeg interessert. Da kan jeg til og med få lyst til å se et teaterstykke eller lese en bok som jeg aldri ville plukket opp ellers. Dette tenker jeg dansen trenger.
Når det først skrives om dans må det gjøres på en slik måte at det gir folk relevant informasjon og bakgrunnsstoff. Man må kunne lese en anmeldelse av en kjempesær forestilling på Black Box og få lyst til å se den. Hvis man vet litt om stykket når man går for å se det, så føler man seg ikke dum som publikummer, selv om man kanskje ikke nødvendigvis liker det.
10. Hvis du fikk oppfylt et ønske på vegne av dansekunsten, hva ville det ha vært?
Det hadde vært veldig fint å få en bedre ordning for å turnere med forestillinger i Norge, så ikke prosjektene ender med kun to tre visninger i Oslo. Det hadde heller ikke gjort noe om vi hadde flere spillesteder for dans i Oslo – steder hvor terskelen for å sette opp en forestilling er litt lavere.
Aktuell med Dynamic² sammen med Janne-Camilla Lyster på Den Norske Opera & Ballett 21.- 24. mai.
Gry Bech-Hanssen ble intervjuet av Venke Marie Sortland, for Danseinformasjonen.
Venke Marie Sortland er skapende og utøvende dansekunster utdannet ved Skolen for Samtidsdans og basert i Oslo. I tillegg til å jobbe som utøver for både norske og utenlandske koreografer, har hun vært med å etablere og utvikle foraene Rethink Dance og Landing – en produksjonsenhet for situasjons- og målgruppespesifikk dansekunst.
