Tekst og foto: Anne Golberg Stavn
Hva jobber du med nå?
Jeg studerer psykologi på Universitetet i Oslo, og det er veldig gøy for akkurat nå jobber vi med behandling. Vi leser om ulike former for terapi, og det er interessant å lære om forskjellige retninger. Til uka skal jeg på en fagdag som heter Traume, migrasjon og kultur, som jobber med å tematisere hvithet i terapi, hvordan det kan være en ubevisst barriere og hvordan skape terapi hvor alle blir møtt likeverdig, og hvor man anerkjenner hvordan folks bakgrunner kan påvirke terapiprosessen.
Og så vil jeg gjerne nevne en workshop jeg akkurat holdt for ungdom sammen med kollega Camille Oneida Charles, Identitet og interseksjonalitet (et samarbeid mellom MUD Session Oslo og Melahuset). Der skolerte vi ungdom i hvordan man kan drive med sosialt rettferdighetsarbeid, og hvordan tenke interseksjonelt.[1] Folk er ofte ikke rammet av kun én form for diskriminering, men flere, og vi snakket om hvordan man kan bruke det interseksjonelle blikket og tenke på hvordan alle kan favnes. Hvem er det som faller utenfor hvis man ikke tenker på for eksempel universell utforming? Hvem faller utenfor hvis man ikke tenker på å være kultursensitiv? Slik at man begynner å bygge opp det blikket, da. For å ta meg selv som eksempel så er jeg både svart og kvinne, så det er det som berører meg mest. Men mitt interseksjonelle blikk kan ikke bare ende med det. Jeg må også tenke på de formene for diskriminering som ikke møter meg direkte. Jeg kan ikke bare fokusere på mitt og bare, “okei, nå har jeg gjort nok”.
Det er virkelig ikke gudegitt at systemene må være slik som de er, og derfor så synes jeg det er flott at folk krever mer interseksjonalitet på pensum, mer queer teori, at de etterlyser kunnskap utenfor det som er normert, eller det som anses som standard, utenfor det vestlige paradigmet.
Og så har jeg endelig kunne begynne å danse igjen etter en lang pause, og det var veldig etterlengtet. Ellers så skriver jeg jo scenekunstkritikker men det har dessverre ikke blitt så mye av det i det siste grunnet situasjonen med Covid-19. Men det er veldig mye fremover som jeg gleder meg til å se!
Hvem inspirerer deg?
Åh! Spennende. Det er mange, altså. Men en veldig stor inspirator for meg er Harriet Tubman. Hun var en svart kvinne som vokste opp i sørstatene i USA. Hun hjalp afroamerikanere å rømme fra slaveholdet i sør til det frigjorte nord via fluktruten “The Underground Railroad”. Dette var før telefon, før internett, og hun fikk reddet flere hundre mennesker. Jeg synes det er utrolig inspirerende at hun fikk til det på den tiden, som svart og som kvinne. Hun var også funksjonsvariert, for hun hadde narkolepsi. Så det at hun fikk til dette på tross av ganske hard motgang både på et personlig og strukturelt nivå er imponerende. Hvis hun kan gjøre det gitt de omstendighetene, da føler jeg at mitt eget potensiale er stort. Hun har virkelig satt sine spor i historien, og det var en stor diskusjon om man skulle ha henne på 20-dollar seddelen i 2016. Jeg synes hun underkommuniseres veldig, jeg synes hun er…hun er i Martin Luther King og Mandela klassen. Det hun fikk til var revolusjonerende.
Hva er viktig for deg generelt/Hva er drivkraften din?
Dette med dekolonialisering er jeg veldig opptatt av. Som svart person kan man liksom ikke frigjøre seg fra den erfaringen, for på mange områder får man det i fleisen og så må man prøve å avlære de tingene man har blitt fortalt, de tingene som gjør at man føler seg underdanig, de tingene som gjør at man ikke føler seg god nok. Det er en intern kamp, og så må man også ta den strukturelle kampen med diskriminering i arbeidslivet, i helsevesenet, etnisk profilering i politiet. Det foregår på mange plan. Og jeg tenker at kunstfeltet er et sted hvor det er mulighet til å skape disse forandringene. Men så er man kanskje redd for disse endringene og så ender det med at man opprettholder hierarkiet, at man ikke tar de omrokkeringene som trengs. Kunsten har mye potensiale, men jeg føler at det fortsatt er litt hierarkisk i Norge. Kanskje ikke samfunnskritisk nok, etter min mening. Jeg har tidligere studert i Sør-Afrika, og der var man mye mer opptatt av den tematikken. Men de hadde jo denne sannhets- og fredskonvensjonen på 90-tallet som jeg tror gjorde at man kunne snakke om rasisme og diskriminering på en helt annen måte, og det reflekteres i kunstlivet der. Sør-Afrika har en lang vei å gå altså, men man har begynt i mye større grad, og da ser man at kunstfeltet i større grad kritiserer rasisme og prøver å ta et ordentlig oppgjør med det. Det savner jeg i Norge. Men for eksempel oppropet på Kunsthøgskolen i Oslo før sommeren, det er jeg veldig positivt innstilt til. Det er på høy tid at vi tar et oppgjør med disse strukturene og at vi ikke gjemmer det bort med at “det er ikke så ille her, USA er verstingene, vi er noen av de snilleste”. Jeg tror vi må tørre å stå i det ubehaget, for det er fortsatt skummelt for folk. Men det at man ikke konfronterer det er også med å opprettholde hvithet som makt. Hvithet er kraftig fordi det er usynlig, så internalisert. Og det kan være vanskelig å ta et oppgjør med noe som virker så naturgitt. Så der har vi en jobb å gjøre synes jeg.
Og så må jeg være tydelig fordi mange ofte blander begrepene dekolonialisering, inkludering og mangfold. Dekolonialisering handler om å reversere eller avskaffe de negative effektene av kolonialisering. Hvis man tar en panelsamtale som eksempel, og man inkluderes i det panelet som svart person, så er man inkludert. Men hvis man ikke får snakke fritt eller kritisere det man trenger å kritisere, så har man ikke klart å reversere de negative effektene av kolonialiseringen. Inkludering er viktig, men jeg synes dekolonialisering er nesten viktigere.
Inkludering kan være en vei til dekolonialisering, men det er ikke all inkludering som er dekolonialisering. Noen ganger blir det bare et ansikt utad. Hvis man har 25 muligheter til å gjøre noe, og så inkluderte man en svart person én gang, så blir det bare symbolsk og har ikke reell effekt, det må være flere. Noen ganger kan man si, okei, disse 25 mulighetene skal alle gå til svarte, POC (people of colour, red. anm.), transpersoner etc. Man må gå radikalt til verks. For kanskje har normen vært at man kun har hatt hvite, eller menn, eller cis-personer.[2]
Kan du anbefale noe lesestoff?
Dropp Ibsen! Folk får jo hjertet i halsen liksom, “hvordan kan du si det?”. Ibsen er et eget fag på masternivå, vi har lest Peer Gynt, vi har lest Et dukkehjem, les noen andre historier også. Jeg sier ikke at det ikke er bra å lære om Ibsen! Men noen ting går igjen og igjen.
Så les noe annet enn de store etablerte forfatterne, la Ibsen og Shakespeare hvile litt.
Les bøker av svarte, se danseforestillinger av folk som kommer fra ikke-vestlige land. Noen ganger blir vi litt tvangsfora “dette er bra, dette er kvalitet, dette må alle vite”. Men hvem har bestemt det? Bare les noe som ikke er helt status quo. Jeg har et godt eksempel fra da jeg tok ex.phil. Du har ti mannlige filosofer, og så er det Simone de Beauvoir. Og that’s it! Og da blir man bare sånn “hæ?”. Hvorfor er det sånn, hvorfor er det så fastlåst? Så for meg, det at Simone de Beauvoir er med, det fikk så liten betydning, det druknet bare i mannshavet. Bevisst etterlys kunnskap, se forestillinger, etterlys verk av folk som ikke representerer normen I samfunnet. For eksempel skjønner jeg ikke at jeg etter å ha skrevet så mange kritikker enda ikke har anmeldt en forestilling av dansekunstnere med funksjonsvariasjoner.
Når og hvorfor begynte du å danse/skrive?
Jeg føler at det er så klisjé og si sånn “jeg har danset hele livet”. Men for meg så var det veldig naturlig, det ga meg en måte å uttrykke meg på som jeg ikke fant ellers. Det er noe veldig intimt med dansen, og samtidig veldig synlig. Med kroppen så klarer man å få frem ting som er vanskelig å få frem med ord. Jeg føler at man kanskje spesielt her i vesten har glemt kroppen til fordel for hodet. Jeg tror ikke jeg tenkte så mye på dette da jeg begynte å danse, men når jeg reflekterer over det nå så tror jeg at jeg ble dratt imot dansens kommunikasjonspotensiale. Det at dansen er her og nå, at du må være helt tilstede. Fullt og helt i øyeblikket. Og så er det dette med kulturarv. For mange av oss som er oppvokst i diasporaen[3], men som har foreldre og familie tilknyttet kontinentet Afrika, så er dansen en brobygger. Det er en forbindelse der som dansen klarer å få frem, som jeg ikke helt klarer å få frem på en annen måte. Man har ofte et bilde av at mennesker fra det globale sør bare rømmer til Europa og forlater alt fordi alt er dritt, men det er et veldig sort-hvitt bilde. Det er mange ting man savner derfra også.
Det som er fordelen med dans, er også ulempen – den er ikke like synlig og lett å dele som skriftlig materiale. Så jeg synes det er veldig viktig å skrive om dans og få ting ned på papiret. Skrive om refleksjonene, tingene man har tenkt. Hvis jeg ser en forestilling så kan det jo hende det personen som skapte den tenkte noe helt annet enn det jeg tenker når jeg ser det. Og slik føler jeg at det skrevne ord er veldig sterkt. Da kan personen sine tanker møte mine ord i etterkant. Noe av grunnen til at jeg begynte å skrive var også at det fortsatt er veldig mangel på kunstkritikere med et blikk utenfor normen, og da reproduserer man ofte mye av det samme og det blir mindre dynamikk. For eksempel vil jeg selv gjerne lese anmeldelser av folk som har et helt annet perspektiv enn det jeg har, det er det jeg synes er spennende.
Jeg tenkte egentlig bare at jeg må gjøre noe med disse tingene hvis jeg kan, jeg er den typen. Jeg føler at det er dumt å sitte å vente – jeg føler at man bare venter og venter, og så skjer det ingenting. Hvis man har muligheten, så bare gjør det sjæl. Det finnes ikke et perfekt øyeblikk eller en perfekt start.
Hvordan vil du beskrive dansekunstfeltet i Norge?
Nå må jeg tenke. Jeg ser jo mange forestillinger, men feltet som totalitet…jeg synes at det er mye spennende. Samtidig som jeg føler at det fortsatt er hierarkier som ikke er hensiktsmessige for nyskaping. Det er fortsatt en forståelse av at hvit kunst, hvis man kan kalle det det, blir sett på som mest nyskapende mens andre former blir sett på som ikke like kreative eller tankeprovoserende. Så selv om jeg er veldig glad i dans og det å uttrykke meg gjennom kroppen så føler jeg at svarte dansere ofte bare blir sett på som kropp. For meg handler kunstfeltet om å provosere – eller, ikke bare å provosere, men å skape inntrykk som gjør at man tenker annerledes om ting. Noen ganger tenker jeg at inntrykkene som blir skapt bare gjenskaper det etablerte. Kunst for kunstens skyld – jeg er ikke imot det, men det er bare det at visse mennesker og visse kropper ikke har tilgang til det på samme måte. Kunsten for meg må ha en politisk funksjon, en engasjerende funksjon, en samfunnsfunksjon, en sosial funksjon, til og med en økonomisk funksjon. Og det høres kanskje fælt ut at kunsten også skal handle om penger, men man kan ikke være arbeiderklasse og ikke tenke på økonomisk funksjon i kunsten. Så jeg føler at dansekunstfeltet hovedsakelig består av hvit middelklasse, som selvfølgelig også skal få være med, men hvem er det vi mister på veien? Når det gjelder kjønnsbalanse synes jeg vi har kommet lengre. Men når det gjelder hvithet og klasseperspektiv har vi en vei igjen å gå, synes jeg. Hvis man er middelklasse og svart for eksempel så har man kanskje økonomisk tilgang. Og hvis man er hvit arbeiderklasse så har man kanskje ikke den økonomiske tilgangen, men kan kanskje lettere bli ansett som kunstner. Ofte synes jeg at dans fra ikke-vestlige kulturer kun blir sett på som tradisjons- og folkedans og ikke kunstnerisk interessant. Jeg tror vi må tenke radikalt annerledes på måten vi rekrutterer og måten vi inkluderer slik at vi kan få et dansefelt som faktisk reflekterer samfunnet.
Hvis du fikk et ønske oppfylt på vegne av dansekunsten hva ville det vært?
Hm…ja, det er lett å komme med kritikk, men vanskeligere med forslag, haha, takk for meg! Neida. Men et ønske på vegne av dansekunsten hadde nok vært å få oppleve det ukjente i større grad, det som ikke pushes frem. For det er mye gull som vi overser.
Grace Tabea Tenga (f. 1994) er psykologistudent, afrikansk-estetisk danser i Tabanka, aktivist, skribent og kunstkritiker. Hun skriver for en rekke tidsskrifter, deriblant Klassekampen, Shakespearetidsskriftet, Scenekunst.no, Periskop.no, Ballade.no og mer. I 2019 var hun på utveksling til Universitetet i Cape Town, Sør-Afrika, og har tidligere studert Tverrfaglige Kjønnsstudier ved Universitetet i Oslo, som har bidratt til at hun skriver og anmelder fra et kritisk feministisk og dekolonialt perspektiv. Grace er arrangementsansvarlig for fagprogrammet til African Students Association og sitter i styret til FRI (foreningen for kjønn- og seksualitetsmangfold) Oslo og Viken. Disse erfaringene bidrar til hennes interseksjonelle blikk på samfunnsspørsmål.
Grace Tabea Tenga er intervjuet av Anne Golberg Stavn, for Danseinformasjonen.
Anne Golberg Stavn har en treårig høyskoleutdannelse i dans og kulturformidling. Hun jobber som skapende og utøvende dansekunstner i egne prosjekter og med crewet dEEp doWN dopEiZM, og som pedagog. Med crewet har hun medvirket i alt fra show og battles på streetdancefestivaler i Norge og internasjonalt, til større produksjoner, senest «Into The Deep» på Dansens Hus. Med dem har hun også samarbeidet og turnert med Hooman Sharifi/Impure Company. Som en del av MUD Session Oslo jobber hun for å fremme housedanskulturen i Oslo gjennom åpne treninger, samtaler, jams og klubbkvelder. I 2019 ble hun tildelt Statens kunstnerstipend for 3 år.
[1]Begrepet interseksjonalitet viser til hvordan sosiale kategorier som kjønn, hudfarge, etnisitet, religion, sosial klasse, seksuell orientering og funksjonsevne kan samvirke og påvirke personers leve- og livsvilkår.
[2]Cis-kjønnet betyr at en person opplever samsvar mellom det kjønn vedkommende ble tildelt ved fødsel og det kjønn vedkommende selv opplever å ha.
[3]Diaspora er en betegnelse på folkegrupper som bor fjernt fra sine opprinnelige hjemland. Betegnelsen brukes både om stedet «i diasporaen» og om folkegruppen det gjelder.
