Av: Maria Landmark
Foto: Per Finne og Knut Jenssen
Hva arbeider du med for tiden?
Jeg jobber med mange ting parallelt nå. Blant annet er jeg involvert i prosessen Kulturdepartementet har satt i gang med å utarbeide en ny strategi for folkemusikk og folkedans. Det har som mål å omorganisere hele feltet, så det er et stort arbeid. Samtidig jobber jeg med de kunstneriske forberedelsene til neste år, der Kartellet har tre kommende premierer.
Kan du beskrive arbeidsprosessen din, følger du en bestemt metode?
Først å fremst er vi et kartell; en sammensluttning av utøvere som blir sterkere i lag. Jeg har ikke alle svarene selv, vi forsker de fram i møtet med hverandre og arbeidet er sterkt preget av dialog. Vi starter med å finne ulike strukturer og rammer og så legger vi de oppå hverandre i uvante kombinasjoner.
Forestillingene er spillbasert, ofte som en lek, der vi har så stramme regler at det som blir interessant er å se hvordan vi jobber innenfor reglene. Forholdet mellom musikken og dansen er helt essensielt, og det foregår hele tiden en forhandling der vi tar sjanser og forsøker å dytte hverandre ut av balanse. Det er øyeblikkskunst hvor man hele tiden må være på alerten for å henge med. Kanskje kan man sammenligne det med avanserte klappeleker for barn? Du vet, hvis du blunker så er du ute av det.
Folkedansen i Norge har historisk sett vært tett knyttet opp mot idrettsleker, mot konkurranse, og noen ganger minner det vi gjør kanskje mer om en fotballkamp enn ei danseforestilling. Vi refererer eksempelvis ofte til den gamle norske bryteformen ryggtak. Før ballspill og Olympiaden kom var det styrke, smidighet, balanse og lek som sto i fokus, og det har alltid vært høyt skattet å ta sjanser. Vi leker mye i forestillingene. Enten det er sisten, med baller eller på andre måter, så går leken igjen. Faen, det er jo det vi driver med: vi leker!
Vi har en del helt andre estetiske premisser enn den sceniske dansekunsten. I tillegg lager vi kun interaktive forestillinger, der publikum skal være nært. Et av de viktigste premissene for folkemusikk og folkedans er den kinestetiske overføringen til publikum, de skal kjenne det på kroppen, og hele tiden være med i forhandlingen. Hver forestilling blir ulik ut fra hvordan vi organiserer rommet, forholdet til publikum og hvordan vi utøvere improviserer med elementene.
Hvor strikt forholder dere dere til regler og tradisjoner når dere lager nye stykker?
Vi har feinsmecker-kunnskap på det vi driver med og det gir stor frihet. Alle former har sine konvensjoner og regler, så det vil hele tiden være en forhandling med det etablerte. Men vår oppgave er å fortelle noe, ikke å vise den perfekte reinlender.
Hva er viktig for din kunstneriske utvikling og hva/hvem inspirerer deg?
Da jeg fikk jobb på Norsk senter for folkemusikk og folkedans fikk jeg tilgang til et enormt filmarkiv, og det å oppdage at det fantes så mye fantastisk folkemusikk og folkedans i Norge var en skikkelig aha-opplevelse. Det er virkelig mye mer enn leikarring og 17.mai dans! Det finnes en enorm bevegelsesbank og dermed en utømmelig kilde for å lage forestillinger. Det er så mye folk ikke vet om, så mye som ikke blir brukt, så mange regionale forskjeller, så det å ta vare på og utvikle dette syns jeg er fantastisk spennende.
Jeg har også alltid vært inspirert av performancekunst. På Grytøya, der jeg vokste opp, var practical jokes høyt verdsatt. Det er noe med den leken og det at du aldri vet helt når du blir lurt som trigger meg og som vi bruker aktivt i forestillingene med Kartellet.
Når, hvor og hvorfor begynte du å danse? Og hvorfor valgte du å jobbe med dansekunst som uttrykk?
Det var litt tilfeldig. Jeg hadde danset litt på fritida og etter at jeg var utdannet lærer fikk jeg tilbud om jobb på Norsk senter for folkemusikk og folkedans i Trondheim. Her møtte jeg et av de største internasjonale nettverkene for folkedans, og det å se at det fantes så mange ulike tilnærminger til dans tente gnister i meg. Litt ut av det blå bestemte jeg meg for å søke på masterstudiet i koreografi på Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO). Jeg visste ikke hva jeg gikk til og jeg tror både jeg og KHiO lærte mye av disse årene. Jeg fikk øynene opp for at jeg kunne lage ting og at dette var noe det gikk an å leve av. Jeg skjønte at jeg hadde noe unikt og kanskje var også dansemiljøet klar for andre danseuttrykk?
Den senere tid har det pågått en debatt hvor det blant annet hevdes at kunstdansen står i veien for den sosiale dansen. Hva er dine tanker rundt dette?
Det er helt klart kritisk at det utdannes over hundre moderne- og ballettdansere i året, mens du ikke kan utdanne deg til å bli folkedanser. Stimuliet til dette miljøet har vært ganske dårlig den senere tida. Vi har tre folkedanskompanier, men mangler dansere. Jeg skulle ønske det var ei større raushet, også økonomisk, slik at folkedansen slapp mere til. Det går an å ha flere tanker i hodet på én gang. Vi er alle del av det frie feltet og det er undersjangere som lider mye. Min store skrekk er at vi om 30 år kan stå uten folk som kan danse folkedans. Dette mener jeg er den norske stat sitt ansvar, for du kan ikke dra utenlands å lære deg norsk folkedans.
Det er flere ulike diskurser i denne debatten. Det at vi på 60-tallet gikk fra sosial til mer individuell dans tenker jeg er helt greit etter flere hundre år med sosial dans i fokus. Tidene forandrer seg og dansene forandrer seg. Men i deler av det vestlige dansemiljøet er det fortsatt tendenser til å tro at at det kun finnes en dansesannhet. I verdenssammenheng er den vestlige kunstdansen bitteliten. Jeg ønsker vel aller mest at vi skal romme alle deler av dansekunsten og være rause overfor de ulike uttrykkene som finnes.
Det ble skrevet et innlegg om seksuell trakassering og ukultur i folkemusikk og folkedans miljøet i Aftenposten 18.11. 2020. Hvorfor har ikke dette kommet fram før nå tror du?
Èn av grunnene tror jeg er at folkemusikk- og folkedansmiljøet ikke er et lukket miljø, så mange av musikerne er med i andre konstellasjoner som har reagert i tidligere sammenhenger i forbindelse med Metoo. Miljøet speiler resten av samfunnet, så at det settes fokus på dette er kjempebra og kjempeviktig. Det er et miljø preget av frivillighet og spenn i generasjoner, så det skulle bare mangle at vi er bevisst. Vi må lage gode strukturer for framtida, slik at det blir et godt og trygt miljø å være i.
Hvis du fikk oppfylt et ønske på vegne av dansekunsten, hva ville det vært?
Solid økonomi. Enkelt og greit. Jeg ønsker meg noenlunde de samme strukturene som musikken har. Vi trenger utdanning innen folkedans og ulike midler for ulike sjangere. Vi trenger scener å spille på og at frekvensen på det som spilles øker, slik at engasjementet blir større og at flere kan oppleve, se og bli med inn i dansen.
Les mer om Sigurd Johan Heide
Sigurd Johan Heide er intervjuet av Maria K. Landmark, for Danseinformasjonen.
Maria K. Landmark er koreograf og pedagog med base i Alta. Maria jobber spesielt med dans i lokale og stedsbaserte settinger og er for tiden aktuell med verket «U/Kjent territorium». Maria er årets gjestekunstner hos Dansearena nord, og ble tildelt Statens kunstnerstipend for 2020-2022. Hun sitter i styret i Forum for nordnorske dansekunstnere og i storstyret til Norske dansekunstnere. Les mer
