Om dansens meningsbærende kraft, kjærligheten til dansekunsten og ønske om å heve dansepedagogikkens status – intervju med Ingebjørg Hippe

Ingebjørg Hippe er intervjuet av Toini Kristensen, for Danseinformasjonen.

Fortell om ditt møte med dansen og veien inn i yrket som ballettpedagog

Helt tilfeldig, 8 år gammel startet jeg å danse hos en sirkusartist som hadde startet ballettskole på Nesodden. Jeg var bergtatt fra første stund, besatt rett og slett. Jeg har mange ganger tenkt på hva det var som gjorde at jeg likte det så godt, og det er så mange ting: Presisjonen, estetikken, musikken, det var så alvorspreget og vakkert. Hver ting var veldig viktig, det ble meningsbærende og har betydd mye i livet mitt helt frem til nå. Det rituelle med praksisen, innstudere nøyaktig og presist, perfeksjonere bevegelsene. Jeg bare elsket det fra første sekund og derfra var veien kort inn til Operaens ballettskole. Da var det gjort. Ingen vei tilbake for meg.

Du vet om du må danse eller ikke. Å drive med ballett er fortsatt meningsfullt og viktig for meg, jeg bare elsker det – fortsatt. Filmen om Rudolf Nurejev (Dansen er mitt liv) ble en stor inspirasjon for meg, å se alt «backstage», treningen, disiplinen og slitet, alt som skjedde «bak». Jeg har tenkt mye på hvorfor jeg ble ballettpedagog og ikke danser? Jeg tror det må henge sammen med at jeg var så fasinert av prosessen.

17 år gammel var jeg ferdig på det som den gang var Den Norske Operas ballettskoles danselinje. Dette var før man fikk dans inn i videregående skole. Det var omveltning i utdanningssystemet på denne tiden og jeg hadde valget mellom å søke rett på danselinja på den nyopprettete Statens Balletthøgskole eller ta artium og så søke pedagoglinjen senere. Jeg hadde allerede fått smaken på å undervise litt og visste at jeg likte det svært godt allerede, så valget ble både «fornuftig» og enkelt. To år på «voksengym» og så tre år på pedagoglinjen på Statens Balletthøgskole.

Du står bak flere viktige satsninger innen danseutdanning i Norge, fortell om igangsetteren Ingebjørg og noe av det du har vært med på å realisere.

På pedagoglinjen på Statens startet et vennskap, som også ble til et profesjonelt partnerskap mellom Liv Greli og meg. Vi var kritiske til mye av den tradisjonelle mester – svenn undervisningen som preget dansepedagogikken på den tiden, og som fikk en til å føle seg som en brikke i et spill. Vi hadde visjoner og ambisjoner og etter et studieopphold i Paris var jeg i 1987 tilbake i Oslo for å pusse opp et råloft i Storgata 22, hvor Liv og jeg startet Spin off Dansestudio. Vi var modige og fulle av pågangsmot, og startet et dansestudio som tilbød profesjonelle ballettklasser på morgenen og fullt program på ettermiddags- kveldstid, med ballett, jazz og moderne dans.

Spin Off Dansestudio var preget av en inkluderende atmosfære og godt miljø, vi ønsket at alle skulle kunne føle seg hjemme, både de som satset seriøst på dansen og alle hobbydanserne fra fire til 80 år, som trente hos oss. Det ble det vi ønsket oss, et dansestudio med plass for hele mennesket. Vi jobbet døgnet rundt og det var en fantastisk tid. Dansestudioet ble en suksess og etter hvert en viktig kulturinstitusjon i Oslo.

1-årig forstudium i dans

Gjennom årenes løp var det mange som ville satse, men kanskje ikke var helt klare for å komme inn på høyere utdanning i dans. Jeg syntes det var gøy å undervise elever som hadde ambisjoner og ville noe med dansen. Vi skjønte at det var behov for et forstudium hvor man kunne fordype seg og forberede seg på videre studier i dans. Så etter 8 år med kveldsskolen, gjorde vi enda en gang noe vi ikke hadde gjort før og etablerte 1-årig Forstudium i Dans. Jeg var kunstnerisk og administrativ leder og insisterte på en ganske progressiv pedagogisk tilnærming som handlet om å se hele mennesket, hvor begreper som identitetsutvikling og autentisk dans var sentrale. Det var forut for sin tid og falt vel ikke i like god jord hos alle, men jeg insisterte.  

Siden jeg også utdannet meg som Gestaltterapeut og var opptatt av personlig utvikling ble dette med helhetlig tilnærming sentralt og den holistiske tilnærmingen til dansepedagogikken preger fortsatt mitt arbeide. 1-årig Forstudium i Dans etablerte seg fort og ble et viktig utdanningstilbud med tanke på rekruttering av dansere til høyere utdanning innen dans.

Radikalt videre: Skolen for Samtidsdans

Etter fem år med 1-årig Forstudium var tiden igjen kommet for å utvikle noe nytt. Vi hadde knyttet til oss Camilla Myhre og Caroline Wahlstrøm Nesset og ønsket å ta noe av den radikale tilnærming til dansekunst og undervisning enda ett hakk videre og fikk, på tross av en del motstand, etablert fagskolen: Skolen for Samtidsdans i år 2000.

Jeg var også her kunstnerisk og administrativ leder av skolen og ansvarlig for utviklingen av skolens konsept og innhold. Jeg tok på den tiden hovedfag i pedagogikk og hadde hovedansvaret for å skrive fagplanen for skolen. Dette fikk jeg implementert i studiet.

Dette var utrolig spennende og krevende arbeid, men etter å ha fullført hovedfaget, født mitt andre barn og vært del av etableringen av den nye skolen var det tid for meg å gå videre. Jeg var sliten og valgte å trekke meg ut av både Spin Off og Skolen for Samtidsdans. Begge skolene lever på sett og vis videre, og det er utrolig tilfredsstillende å ha vært med på etableringen av begge disse institusjonene.

Egenutvikling og kompetanseheving er en svært viktig del av mitt virke og jeg gikk videre til en spennende jobb som utredningsleder ved Den Norske Balletthøgskole (DNBH). Der jeg blant annet var med på å utvikle et utdanningstilbud innen Dans og bevegelsesveiledning. Dette var utrolig spennende studium der formålet var å bruke dans og bevegelse som et terapeutisk og helsefremmede metode. I dette arbeidet fikk jeg brukt kompetansen min både fra danseterapi, gestaltterapi og pedagogikk, noe som var svært tilfredsstillende.

Høyskolen var i en rivende utvikling på denne tiden, men alle de nye planene lot seg ikke realisere, så fra DNBH gikk ferden videre til en 100 % stilling som lektor i dans ved Ski videregående skole. En drømmejobb som fortsatt inspirerer og utfordrer meg.

Personlig utvikling ser ut til å være sentralt for deg, fortell litt om denne drivkraften

Jeg har alltid vært nysgjerrig og kunnskapshungrig, og jeg har så lenge jeg kan huske hatt et kritisk blikk og stilt spørsmål ved det bestående. Jeg liker å tenke progressivt og nytt, noe som kommer til uttrykk i mitt virke som dansekunstner.

Å utdanne meg og studere har bidratt til at jeg er i bevegelse både fysisk, mentalt og emosjonelt. Og dette tenker jeg er viktig når man skal veilede og møte mennesker i sin utvikling. Å være med på å stimulere og vekke dansegleden hos andre er en meningsfull oppgave og en rolle som må forvaltes varsomt og med respekt.

Møtene med elevene er skjøre og krevende, givende og fantastiske. Du skal vite hva du holder på med.

Hva inspirerer deg i møte med elevene?

Å undervise i klassisk ballett inspirerer meg fremdeles. Balletten har etter min mening en usedvanlig god metodikk, som gir elevene en unik mulighet til å fordype seg og bli kjent med sin egen anatomi. Å jobbe presist og nyansert med de minste detaljer når man danser ballett, er spennende og utrolig viktig. Å sette sammen detaljene for å skape helhet og struktur i balletten inspirerer meg fortsatt.

Ved siden av å undervise i ballett, er det svært meningsfullt å følge elevene i deres kreative og skapende arbeid. Her er jeg opptatt av å stimulere til at elevenes autentiske uttrykk og individualitet utvikles og både det kroppslige subjektet og hele mennesket blir ivaretatt.  I hovedfagsoppgaven «Kroppens spor» var jeg nettopp opptatt av å utvikle metoder som stimulerer elevene til å ta i bruk sine kroppslige erfaringer og kroppsminner. Å være med en elev i prosessen, vikle ut en egenart og se noe særegent utfolde seg i et trygt rom jeg har lagt til rette for, er fantastisk.

Hun er skjønn som menneske og en dyktig lærer som også klarer å få oss til å skjønne hva vi gjør bra. Vi får oppleve både mestringsfølelse og utvikling i studio sammen med Ingebjørg

Milena og Mariel, elever ved Ski vgs og DanseFOT

En annen inspirasjon (og frustrasjon) for meg er den evige pedagogiske diskusjonen.

Tenk om vi kunne hatt et større akademisk miljø hvor det dansepedagogiske hadde høyere status. Et fagmiljø hvor forskning, pedagogikk og annen relevant kunstteori hadde en sentral plass. Slik det er nå er det for fragmentert. Vi mangler en master i pedagogikk ved Kunsthøgskolen og vi mangler forskning på det dansepedagogiske. Jeg opplever at statusen til dansepedagogen er fortsatt lav. Det pedagogiske kommer ikke videre hvis ikke fagfeltet får utvikle seg og statusen heves. Hvorfor har vi et masterstudium i koreografi og et masterstudium i utøvende dans, men ikke i dansepedagogikk? Det sier ganske mye om fagets status.  

På tross av dansepedagogikkens lave status hva vil du råde unge danseelever som vurderer en yrkeskarriere som dansekunstner?

Følg drømmen – også pedagogdrømmen.

Jeg har viet store deler av min dansekarriere til å skape endring i danseutdanningen og i å undervise dans. Jeg er fortsatt så utrolig takknemlig for at jeg har dette «sakrale rommet»- dansestudioet, dette stedet hvor dansen skapes og utvikles sammen med elevene. Jeg kjenner meg takknemlig over å kunne få jobbe med dansen på denne måten. Jeg kommer stadig tilbake til den opprinnelige fasinasjonen, perfeksjonismen, det å aldri bli helt ferdig med å finslipe teknikken, grave dypere i seg selv for å komme til kjernen av praksisen.  Og ikke minst være vitne til når elevene finner sitt autentiske uttrykk. Totalen er utrolig meningsfullt.

Fasinasjonen fra det første møtet med dansen sitter fortsatt dypt i meg og rollen som «vis gammel dame» i lærerrollen liker jeg egentlig godt. Det er spennende å være eldre blant all ungdommen.

Å strø frø rundt meg av det jeg tror på har hele veien vært viktig. Jeg ser jo at utviklingen går i den retning jeg hele tiden har ønsket. Fagplanene for dans i videregående skole er jo nå opptatt av identitetsutvikling, helhetlig tenking, improvisasjon og skapende arbeid og det gjør meg glad. Å stadig treffe tidligere elever og studenter som jeg har fått være med å veilede inn i dansekunsten er noe jeg er stolt av og takknemlig for.

Så: ta vare på engasjementet. Det må være noe som engasjerer meg, for at jeg skal kunne engasjere deg. Den dagen engasjementet og nysgjerrigheten ikke er der lengre, da skal jeg pensjonere meg.

Maria K. Landmark intervjuet Liv Greli, for Danseinformasjonen i 2018 i forbindelse med hennes 40-årsjubileum som dansepedagog. Intervjuet kan leses her: Intervju: “Vi kan ikke slutte å gjøre plié og flatback!»