Irene er også en del av et voksende norsk danseforkningsfelt og disputerte nylig med avhandlingen Å gjøre dansen til sin. Bachelorstudenters levde erfaringer i moderne- og samtidsdans ved Stockholms universitet. Eivind Seljeseth har stilt henne ti spørsmål om forskning, inspirasjon og hennes egen dansehistorie, for Danseinformasjonen
Av: Eivind Seljeseth
Foto: Camilla Storvollen
Kan du si noe om ditt utgangspunkt for doktorgradsavhandlingen?
Ja, den har egentlig to utgangspunkt.
Det ene er at jeg, etter å ha undervist ved NDH i mange år, hadde en oppfatning av at det skjer mye med studentene og deres syn på moderne- og samtidsdans i løpet av de tre årene utdanningen varer. Jeg hadde lyst til å undersøke nærmere studentenes prosess i løpet av en utdanning, og belyse hva den består av.
Det andre utgangspunktet er mine egne erfaringer som danser og dansestudent. Min utdanning besto av først en pedagogutdanning i moderne dans på Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO), eller Statens balletthøgskole som det het den gang, og da var det Grahamteknikk som var hovedteknikken innenfor moderne dans. Etter at jeg var ferdig der dro jeg til Arnhem i Nederland og videreutdannet meg innenfor postmoderne dans, og det opplevdes som et brudd mellom to forskjellige verdener.
Dagens studenter ved NDH møter både moderne dans og postmoderne dans i sin utdanning, i form av både Grahamteknikk, releaseteknikk, kontaktimprovisasjon og så videre. Og jeg har vært nysgjerrig på hvordan det oppleves av studentene å møte ulike tradisjoner i en og samme utdanning.
I det profesjonelle dansekunstfeltet er det ofte et poeng at dansere er medskapende og har eierskap i sitt eget bevegelsesmateriale. Å gjøre dansen til sin, fungerer det annerledes innenfor utdanningsinstitusjonen?
Jeg tenker at det å være medskapende danser er en viktig del av «å gjøre dansen til sin». Både gjennom å sette personlig preg på fastlagt materiale, og ved å være med på å skape eget materiale. Jeg har hovedsakelig fokusert på den daglige dansetreningen, i form av ulike danseteknikker og improvisasjon, og har ikke gått spesielt inn og sett på koreografiske prosesser. Allikevel er det å være medskapende danser i en koreografisk prosess noe studentene snakker en god del om, og som er noe de forbereder seg til i sin daglige trening.
Det medskapende aspektet er én viktig side av «å gjøre dansen til sin». I tillegg har jeg funnet ut at studentene arbeider med «å gjøre dansen til sin» i hele spekteret fra å skulle mestre og få eierskap til fastlagt bevegelsesmateriale, via materiale der de skal finne sin egen vei eller stil, og til det mer improvisasjonsbaserte arbeidet.
Kan du fortelle litt om hvordan du arbeidet i forskningsprosessen?
Jeg fulgte en gruppe studenter fra tre ulike årskull over ett, to eller tre år. De bidro i prosjektet gjennom å skrive logger fra sin daglige trening og ved å bli intervjuet av meg mot slutten av hvert semester. Jeg lagde en forholdsvis åpen mal for loggene, med spørsmål som: «nevn noen temaer du har fokusert på i klasse i denne perioden». Så ba jeg studentene om å utdype temaer fra disse loggene i intervjuene. Dette ble et stort og rikt materiale, som jeg analyserte gjennom først å finne fram til sentrale temaer, som jeg så tolket i lys av ulik type teori.
Hva slags type teori ble viktig i dette arbeidet?
Den tyske filosofen Hans-Georg Gadamer og hans «filosofiske hermeneutikk» var det jeg brukte aller mest. Særlig hans forståelse av tradisjon ble viktig for mitt prosjekt. Tradisjon kan jo være et negativt ladet begrep, som noe man blir bundet av og som man må løsrive seg fra. Mens Gadamer ser tradisjon som helt grunnleggende for mennesket, som noe man må være en del av for i det hele tatt å kunne begynne å forstå og tolke noe som helst.
I avhandlingen ser jeg på moderne dans, postmoderne dans og samtidsdans som tre til dels ulike tradisjoner med ulike syn på for eksempel kropp, estetikk og undervisning. En tendens i dansehistorien har vært at nye generasjoner gjør opprør mot den foregående, og at det lett oppstår motsetninger mellom ulike kunstneriske idealer, som for eksempel mellom moderne dans og postmoderne dans. Men ved å bruke Gadamers tradisjonsbegrep som teoretisk ståsted, har jeg kunnet gå litt forbi slike motsetninger. I stedet for å se på sjangrene som noe som slåss mot hverandre, så jeg på det som ulike tradisjoner og hvordan studentene opplever ulikhetene uten å ta standpunkt til om det ene er bedre enn det andre.
Sitter du igjen med et tydelig resultat etter forskningsarbeidet ditt?
Jeg tenker at mye av resultatet ligger i avhandlingens tittel, «Å gjøre dansen til sin». Dette er det viktigste kjennetegnet for studentenes prosess gjennom utdanningen.
Jeg har analysert materialet fra studentene i fire hovedkapitler, som er knyttet til begrepene tradisjon, læring, tilstedeværelse og transformasjon. I kapittelet om tradisjon viser jeg hvordan studentene forhandler aktivt med idealer i tradisjonene, slik som estetiske idealer, syn på kropp, teknikk og estetikk. I kapittelet om læring belyses detaljer i studentenes eget læringsarbeid og jeg diskuterer ulike undervisningsmetoder og pedagogroller. Så har jeg et kapittel om hvordan studentene oppøver seg en tilstedeværelse i kroppen, og betydningen av å være tilstede i dansen. I siste kapittel viser jeg hvordan studentene transformeres gjennom utdanningen. Det var i arbeidet med dette siste kapittelet at jeg kom frem til avhandlingens tittel og hvor det ble tydelig at det å gjøre dansen til sin er det utdanningen dypest sett handler om. Jeg har kommet fram til at dette skjer på tre nivåer:
• Det første nivået handler om hvordan studentene jobber for å lære seg og få eierskap til konkrete bevegelser, teknikk og stil, og hvordan de gjør bevegelsene mer personlige.
• Det andre nivået handler om en mer dyptgående endring over tid, hvor studentene får økt eierskap til dansen, til egen kropp og egen fagkunnskap. Det kommer for eksempel fram i hvordan studentene forholder seg til pedagogene. I første studieår er de ofte veldig opptatt av hva pedagogene sier de skal gjøre, og de vil ha klare svar på rett og galt. I tredje studieår er de mer selvstendige, de har er mer utforskende tilnærming og de ser at det er mye forskjellig som kan være rett, og at mye er opp til dem selv.
• Det tredje nivået viser hvordan studentene forhandler aktivt med tradisjoner i moderne- og samtidsdans. De er med på å diskutere hva tradisjonene står for og hvordan de selv forholder seg til dem. De gjør særlig deler av samtidsdanstradisjonen til sin.
Hvordan er din egen dansehistorie?
Jeg begynte å danse klassisk ballett da jeg var seks år gammel. Jeg husker at jeg syntes det var litt for strengt og ikke så gøy, så jeg sluttet etter et halvt år og begynte med rytmisk sportsgymnastikk i stedet. Det holdt jeg på med til jeg var rundt tolv år, da ble det veldig konkurranserettet, noe som gjorde at jeg mistet litt interessen. Derfor gikk jeg tilbake til balletten og startet hos Egon Weng i Turnhallen. Der begynte jeg også med moderne dans i form av Grahamteknikk med Monique Skavlan, det var vel da interessen for moderne dans ble vekket. Noen år senere byttet jeg over til Spin Off, da de startet opp i Storgata. Der fortsatte jeg til 1989, til jeg startet på pedagoglinjen på KHiO, med moderne dans som hovedfag. Og som nevnt dro jeg til Nederland etterpå, og studerte på European Dance Development Center i to år før jeg kom tilbake til Norge hvor jeg møtte en gruppe dansere som hadde studert i Nederland og New York. De hadde en felles interesse i postmoderne dans, eller ny dans som var et begrep som ble brukt da. I 1995 startet vi Studio B sammen, som ble et utrolig viktig sted for meg. Der hadde vi morgenklasser, noen brukte det som produksjonslokaler og andre underviste. Jeg jobbet litt som danser i den perioden, men mest som pedagog. Først frilans, senere på Foss videregående skole, og så på NDH fra rundt 2004. Der har jeg nå vært fast ansatt i full stilling i ca ti år.
Er det noen forestillinger eller kunstnere som har betydd spesielt mye for deg?
Da tror jeg jeg vil trekke fram Trisha Brown. Jeg så en forestilling med henne i Danmark da jeg var på vei til Nederland rundt 1990, noe som var en skjellsettende opplevelse og et sterkt første møte med den postmoderne dansen på scenen. Jeg husker hvor fascinerende det var å se så avspente dansere som nærmest fløy over scenen. Hennes arbeider har vært til stor inspirasjon.
Hvordan vil du beskrive det norske dansekunstfeltet i dag?
Det er et vanskelig spørsmål. Men hvis jeg ser tilbake til da jeg kom hjem fra Nederland følte jeg at det var veldig steile fronter mellom ulike leire i dansefeltet, mellom de som drev med moderne dans og de som drev med postmoderne dans. Det var stor uenighet mellom hva som var bra dans, hvem som kunne danse eller ikke. Sånn føler jeg ikke det er lenger i dag. I dag er det åpnere, mer mangfoldig, med mange forskjellige uttrykk og mer flytende grenser. Man kan forme sitt eget løp mer kanskje? Det synes jeg er spennende.
En annen ting jeg synes er veldig spennende er utviklingen av det norske danseforskningsfeltet. Fra å være nærmest ikke-eksisterende for bare 10-15 år siden, er det nå godt over ti stykker som har doktorgrad relatert til dansevitenskap i Norge, og det gjøres forskning og skrives artikler om mange utrolig viktige og spennende felt. Det skrives om alt fra breakdance, folkedans, 1700-tallets sosiale danser, dansehistorie i ulike epoker, skapende dans, somatisk arbeid, improvisasjon, kontaktimprovisasjon, danseteknikk, utdanning i dans, undervisning i dans, kropp i dans, for å nevne noen. All denne forskningen som gjøres i Norge har vært utrolig inspirerende for meg i mitt doktorarbeid.
Hvis du kunne fått oppfylt ett ønske på vegne av dansekunsten, hva ville det ha vært?
Det er vanskelig å velge én ting. Men hvis jeg skal holde meg til det feltet jeg er inne i akkurat nå, dansevitenskapen, så er et ønske at det skal fortsette å utvikle seg, og også bli anvendt i flere arenaer av dansefeltet i litt større grad enn det gjøres i dag.
Irene Velten Rothmund er intervjuet av Eivind Seljeseth, for Danseinformasjonen.
Eivind Seljeseth arbeider som dansekunstner med base i Oslo. Han er utdannet fra Kunsthøgskolen i Oslo (MA i Koreografi) og Skolen for samtidsdans (nå Høyskolen for Dansekunst). Eivind jobber som koreograf og utøver med å initiere egne prosjekter og i ulike samarbeidsformer og konstellasjoner. Som utøver har han arbeidet med bl.a. Ingri Fiksdal, Heine Avdal & Yukiko Shinozaki / fieldworks, Eva-Cecilie Richardsen, Hege Haagenrud, Solveig Styve Holte, Bente Alice Westgård og Myhre/Wahlstrøm. Han er involvert i ulike samarbeid i det norske kunstfeltet. De siste årene har de mest omfangsrike samarbeidene vært med koreografene Kristin Ryg Helgebostad og Ingeleiv Berstad igjennom prosjekter som AV HISTORISK GRUNN og Lulleli for Fruholmen fyr.
Mer informasjon om Eivind Seljeseth finner du på eivindseljeseth.com.
