Pepp och taggad – Birgit Berndt

Tidligere festival-praktikant, dramaturg, publikumsutvikler, produsent, administrativ leder, kurator og danschef Birgit Berndt er CODA-festivalens nye kunstneriske leder. Opprinnelig fra Tyskland, tok Birgit sin utdannelse i teatervitenskap, kultur- og medievitenskap ved universitetet i Leipzig. I samme by startet hun også som praktikant i festivalen euro-scene Leipzig – den første festivalen for internasjonal og samtidig scenekunst i Øst-Tyskland etter murens fall. Dette ble et inspirerende møte med festivalformatet og et variert uttrykk av dans, performance og teater. Et møte som gjorde at hun fortsatte å arbeide med bygging av infrastruktur, programmering og utvikling av scenekunstfeltet. Etter å ha vært administrativ leder for samme festival og jobbet med den store tyske festivalen «Theater der Welt», flyttet hun i 2010 til Sverige og Jønkøping for å hjelpe kommunen med å bygge infrastruktur for dans og publikumsutvikling. Og etter et kort stopp som virksomhetsleder hos Danscentrum Väst i Gøteborg ble hun danschef hos NorrlandsOperan i Umeå. Der ble hun i ti år frem til hun tok over stillingen i CODA etter Stine Nilsen.

Hvordan startet du å arbeide med dans?

Okei, vi skal så langt tilbake… Det startet vel egentlig med en slags avstandtagen fra teateret, som er et felt jeg hadde arbeidet i en stund, både som dramaturg og administrativt. Et felt og en kunstart jeg virkelig brant for, men som jeg også hadde begynt å trøtne på. Jeg opplevde vel at teateret fort ble så super-konkret, «tårta på tårta», at en snakker om det samme man spiller ut, står i det samme rommet som man illustrerer med handling osv. Da ble dansen og performance fort mye mer spennende. Det utfordrer hjernen mye mer og inneholder mer abstrakte, komplekse problemstillinger. Så jeg vendte meg gradvis mer og mer mot dansen helt til det på et punkt bare var det jeg arbeidet med. Det var en smygende forelskelse kan man vel si.

Så jeg vendte meg gradvis mer og mer mot dansen helt til det på et punkt bare var det jeg arbeidet med. Det var en smygende forelskelse kan man vel si.

Hvorfor ønsket du å ta over som kunstnerisk leder for CODA-festivalen?

Jeg er nysgjerrig av natur og har et ønske om å bytte perspektiver og samle nye erfaringer. Jeg hadde jobbet i ti år ved Norrlandsoperan, og det var på tide å gå videre for å åpne opp for noe nytt. Så da CODA søkte om ny kunstnerisk leder kom det på helt rett tidspunkt for meg. Jeg kjente meg «pepp och taggad direkt!»

Jeg kjente meg «pepp och taggad direkt!»

Jeg har fulgt festivalen over lang tid og besøkt CODA flere ganger. Jeg har alltid opplevd en spesiell imøtekommende atmosfære her og at det har blitt arbeidet med et tydelig fokus på å skape et tilgjengelig og åpent rom, både med tanke på utøvere og publikum. Det appellerer til meg.

Og så er det noe spesielt med festivalformatet. Det er der jeg kommer fra, på en måte, og det kjennes veldig motiverende å vende tilbake til det. Å arbeide i et helt år for å skape en møteplass som skal kjennes relevant for både utøvere og publikum i en verden som er i konstant endring er utfordrende og utrolig spennende. En festival kan være en smeltedigel og en god mulighet til å samle kunstnere og publikum på ett sted og gi alt en ny kontekst. Det finnes så mange faktorer som har stor effekt og som en kan arbeide med å ta stilling til og påvirke.

Hva er dine ambisjoner for CODA-festivalen i årene som kommer?

CODA er allerede Nordens største festival for samtidsdans. Det er lagt ned mye godt og viktig arbeid i festivalen og det finnes røde tråder og linjer som strekker seg igjennom festivalens historie som jeg ønsker å føre videre. Spesielt er arbeidet med å gjøre festivalen til en tilgjengelig  og inkluderende møteplass for både utøvere, publikum og den internasjonale dansebransjen viktig for meg. Et område hvor jeg mener det finnes potensiale for utvikling, er å løfte blikket fra den enkelte  produksjonen og tydeliggjøre berøringspunktene mellom de ulike kunstnerskapene som presenteres under festivalen.

Et område hvor jeg mener det finnes potensiale for utvikling, er å løfte blikket fra den enkelte  produksjonen og tydeliggjøre berøringspunktene mellom de ulike kunstnerskapene som presenteres under festivalen.

Vi kan også skjerpe perspektivet i forhold til hvordan vi relaterer oss til hvilken plass vi befinner oss på, både geografisk og estetisk. CODA skal bli en relevant plattform for å styrke nordiske samarbeid. Da jeg flyttet til Sverige fra Tyskland for mange år siden, ble jeg overrasket over hvor lite gjestespill og samarbeid det var på tvers av de nordiske grensene. Det var som om en hoppet over hverandre og heller så til den kontinentale vest-europeiske scenen når en skulle hente impulser. Kanskje fordi det kjennes mer «eksotisk» å hente noe fra Frankrike enn fra våre naboer i Norden, men det finnes jo så mange estetiske og kulturelle berøringspunkter mellom de nordiske landene. Jeg opplever fortsatt at denne tendensen er til stede, og jeg tenker at dette er noe vi kan arbeide med i CODA fremover. Vi er også i gang med å se på måter å gjøre CODA mer nærværende og finne flere berøringspunkter for det lokale og nasjonale dansefeltet resten av året.

Kan du beskrive din kuratoriske praksis, …og hvordan møter du en festival som CODA med denne?

Jeg forholder meg til noen ganske åpne arbeidsprinsipper. En av disse, som jeg nok deler med de aller fleste som har en kuratorisk praksis, er en grunnleggende og genuin nysgjerrighet på kunstnerisk arbeid og praksiser, nye prosjekter og kunstnerskap. Et annet viktig aspekt er dialog. Hvilke spørsmål og problemstillinger er utøverne i feltet jeg befinner meg i opptatt av, både i samfunnet og i sin praksis? Jeg arbeider oppsøkende for å være en del av og snappe opp så mye som mulig av den kunstneriske diskursen både lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

Jeg arbeider oppsøkende for å være en del av og snappe opp så mye som mulig av den kunstneriske diskursen både lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

Jeg kontakter gjerne utøvere som er basert samme sted som meg, eller de stedene jeg reiser til, for å drikke kaffe og snakke om hva de er opptatt av og hva de står i. Disse møtene starter jeg gjerne utenfor spesifikke produksjoner. Og så er jeg opptatt av å være i dialog med publikum. Hvordan ser de kunstneriske arbeidene ut fra deres perspektiv? Hva resonnerer på ulike steder og hvordan reagerer publikum? Det kan være like viktig for meg å lytte inn til det, som å la seg absorbere i selve verket når jeg reiser rundt og ser forestillinger.

Og det tar oss videre til noe som kanskje ikke er like åpenbart som en del av en kuratorisk praksis, nemlig nettverk og samarbeid. Den kuratoriske prosessen har jo alltid noe veldig hierarkisk over seg. Og jeg, som alle, er jo bare en person med et eget verdensbilde og egen smak. Jeg strekker meg etter å være nysgjerrig og åpen, men jeg kommer meg jo ikke unna det faktum at jeg er et individ med egne meninger og oppfatninger. For å kompensere for denne iboende strukturelle svakheten og kunne være en bærer av flere, ulike og plurale stemmer, er det viktig for meg å befinne meg i ulike sammenhenger og i ulike nettverk og at disse ikke er for like. Dette for å få med perspektiver, samarbeid og innspill fra ulike steder – fra ulike kunstnere, miljøer, andre kuratorer, produsenter og publikumsgrupper. Og så influeres selvsagt min kuratoriske praksis av samfunnets stadige forandring, skiftende politiske landskap og globale kriser og konflikter. På den måten er det ikke sånn at alt jeg har programmert opp igjennom årene har vært «min kopp te», eller arbeider jeg nødvendigvis hadde oppsøkt privat, men de er likefullt viktige og relevante arbeider og kunstnerskap.

Jeg har jo nå bodd ti år ganske langt nord i Sverige, og det har også påvirket min kuratoriske praksis. På ulike plan. Når man befinner seg «lengre ute i periferien», både geografisk og på andre måter, blir man tvunget til å være mye mer aktiv for å skape samarbeid, samle ressurser og holde en aktiv dialog. Jo lengre man befinner seg utenfor de såkalte sentra, jo viktigere er det å investere i personlig dialog og anstrenge seg for å være til stede på flere steder samtidig. Denne mentaliteten ønsker jeg å ta med meg når jeg nå har flyttet hit til Oslo og Norge.

Finnes det en kunstnerisk diskurs, et område, en retning, eller liknende som du lytter spesielt inn til nå, og som du opplever har ekstra relevans i dag og for tiden som kommer?

Da tenker jeg med en gang på det store «urfolks-kunstnerskapet» som er mangefasettert og strekker seg langt utover dansekunsten. Og det geografiske og kulturelle området som da ligger nærmest oss er jo Sápmi – et stort område som strekker seg utover de klassiske landegrensene. Samisk kunst og kultur har alltid vært relevant og inspirerende, og det kjennes ekstra aktuelt nå, i forhold til de store utfordringene og problemstillingene vi som samfunn står i.

Samisk kunst og kultur har alltid vært relevant og inspirerende, og det kjennes ekstra aktuelt nå, i forhold til de store utfordringene og problemstillingene vi som samfunn står i.

Både med tanke på klimaendringer og tap av naturmangfold, som er noe den samiske befolkningen har påpekt og tematisert igjennom kunst, kultur og aktivisme i årevis og som er en tematikk som alltid har vært en del av deres DNA og har en iboende universell relevans. Men også i en verden som er mer og mer preget av store konflikter, som i stor grad bunner i nasjonsgrenser definert av tidligere konflikter, er det mye å hente fra samisk kunst og kultur. Nettopp dette, hvordan nasjoner som et administrativt konstrukt leder til så mye konflikt er noe den samiske kulturen har stått i lenge og som angår oss alle. Så jeg opplever nå, mer enn noensinne at disse stemmene er viktige å lytte til.

Sett at jeg klarer å få med meg hele årets CODA-festival. Hva håper du jeg sitter igjen med som helhetsinntrykk?

Det er vanskelig å svare på uten å ta ordene ut av Stines munn. Det er jo hun som står for årets festivalprogram. I hele mangfoldet av kropper og steder som utgjør årets festival finnes det mye som binder programmet sammen. Noe av dette er en uttrykt glede over å bruke kroppen som instrument for å kommunisere. Vi befinner oss i en mørk tid i verden nå, og da tror jeg det kan være ekstra viktig å finne glede og styrke i kroppen.

Vi befinner oss i en mørk tid i verden nå, og da tror jeg det kan være ekstra viktig å finne glede og styrke i kroppen.

Ikke for å vende oss bort fra mørket eller ignorere alt det vonde, men for å finne kraft til å ta plass i samfunnet med alle slags kropper og med tydelig politisk stillingtagen.