Av Sigrid Ø. Svendal
– Det er selvfølgelig veldig kjipt og tungt. Vi hadde gledet oss til å vise frem dette til publikum. Men vi er samtidig heldige som får fullføre produksjonen på scenen på Dansens Hus. Det betyr mye. Målet er å gjøre den skikkelig ferdig. Vi vil filme forestillingen og lage god dokumentasjon. Så håper vi virkelig at vi får vist den på Dansens Hus ved en senere anledning, forteller Ulf.
Psalm for a slut er siste verk i trilogien «ULF goes religious», hvor Gloryhole (2018), som ble vist på Bærum kulturhus og i Mexico var første, mens Brother-Making (2019), som ble spilt både på Dansens Hus og under Multiplie dansefestival i Trondheim, var andre verk. I trilogien utforsker han religion, seksualitet og skeivhet i forskjellige stadier av livet.
Erfaren kunstner
Ulf er en av dansekunstens erfarne kunstnere her til lands. Han blir snart 58 år og har vært en skapende dansekunstner i en årrekke. Han gikk ut fra Statens Balletthøgskole i 1995, og er blant annet kjent for sitt samarbeid med dansekunstner Terje Tjøme Mossige og deres kompani TOYBOYS som ble etablert i 2002. Siden 2013 har Ulf produsert flere helaftens danseverk på egenhånd med sitt eget kompani ULF – alltid ut fra en skeiv tematikk og som en videreføring av TOYBOYS sitt arbeid. Nilseng er en aktiv og synlig kunstner med et tydelig prosjekt – nemlig å belyse homoseksualitet fra ulike vinkler og temaer, men alltid med dansen som uttrykksform. Ulf har også medvirket som danser i verk av koreografer som Un-Magritt Nordseth, Ina Christel Johannessen og Eva-Cecilie Richardsen. I sistnevntes Kreutzerkompani var han fast danser i flere år.
Ulf Nilseng har fått støtte fra Kulturrådet til sine kunstprosjekter i mange år, men nå har han for første gang opplevd å få en rekke avslag – noe som naturlig nok skaper stor usikkerhet om hans videre virke.
– Jeg har søkt om prosjektstøtte de tre siste rundene, men fått avslag på alle sammen. Det er veldig tungt, og jeg blir usikker på fremtiden. Dersom jeg ikke får støtte i 2021, er jeg nødt til å legge ned kompaniet og stiftelsen fra 2022, slik som Øyvind Jørgensen måtte gjøre tidligere i år, sier Ulf.
Øyvind Jørgensen, også en erfaren og etablert dansekunstner, annonserte i januar i år at han la ned stiftelsen Øyvind Jørgensen Produksjoner fordi han ikke lenger fikk støtte til sine prosjekter. I pressemeldingen og i det etterfølgende intervjuet på scenekunst.no påpekte Jørgensen at de manglende strukturene innen dansekunsten gjør det vanskelig for eldre og etablerte scenekunstnere å fortsette og arbeide. Utvalgsleder i fagutvalget for dans i Kulturrådet, Peder Horgen, svarte at utvalget har mange parametere de må ta hensyn til, blant annet geografi, kjønn, kulturell bakgrunn, formidlingsformer, rekruttering samt alder og modenhet. Horgen er åpen om den krevende oppgaven, og innrømmer at han sjelden er fornøyd med at de klarer å krysse av alle på alle boksene så godt som de burde ha gjort. Han vil imidlertid ikke avvise Jørgensens sitt poeng når det kommer til representasjon av eldre dansekunstnere. Diskusjonen om rekruttering versus støtte til erfarne og eldre dansekunstnere/kompanier har pågått i flere tiår – og er fortsatt en kulturpolitisk floke som ikke er løst.
En kunstform som streber etter det unge?
Tilbake til Ulf, 58 år gammel, og egentlig snart premiereklar, om det ikke var for koronapandemien. Kan det tenkes at Ulf opplever at avslagene skyldes alderen hans?
– Jeg har ikke tenkt på det før, men begynner å lure på om det er noe i det. Har jeg ikke lenger verdi som kunstner når jeg har blitt 58 år? Er min tur over? Er det min tur til å være gammel og ferdig – jeg føler det ikke sånn selv. Jeg har jo vært heldig å få støtte fra Kulturrådet i lang tid, men nå er jeg usikker på om det er plass til en som meg. Må jeg ut, for at andre skal komme til, spør Ulf.
Er det hold i opplevelsen som Ulf Nilseng sitter med, etter flere avslag på søknader om prosjektstøtte i 2019 og 2020? Danseinformasjonen har kikket nærmere på den siste tildelingsrunden, altså søknadene til Fri scenekunst – prosjekt (dans) høsten 2020. Vedtaket ble gjort i fagutvalget 1. desember, og avslags- og tildelingslisten ble lagt ut på Kulturrådets hjemmeside noen dager senere.
I følge excel-listen over alle søkere som man kan laste ned, var det totalt 120 prosjektsøknader som kom inn til den runden. Fordi samme person kan søke om flerårig støtte og flere prosjekter, er det noen prosjekt som tilhører samme søker. Totalt 41 prosjekter fra 35 ulike søkere fikk bevilget midler, og det utgjør en innvilgelsesprosent på totalt 34 %.
Vi har sett nærmere på alderen til de 35 kunstnerne som fikk innvilget støtte, og finner at gjennomsnittsalderen var 38,6 år [1]. Blant disse var fire søkere over 50 år (de er/blir henholdsvis 50, 51, 51 og 52 år i løpet av 2021). Det betyr at blant de innvilgede prosjektene var under 10 % av dem søkere på 50 år eller eldre. For å se om dette tallet gjenspeiler søkermassen, har vi også sett på alderen til alle søkerne den runden. Her finner vi at 29 av 120 prosjektsøknader kommer fra søkere som er 50 år eller eldre, og denne aldersgruppen utgjør dermed 24 % av total søkermasse.
Vi vet at dansekunsten er en kunstform som higer etter det unge. Man er ofte bare 22-24 år når man er ferdigutdannet, og kunstformen er kroppslig og ofte krevende fysisk. Dansekunsten er den kunstformen som har lavest pensjonsalder. Dette gjenspeiler seg kanskje i snittalderen for ordningen? Hvis vi ser på alle som søkte om prosjektstøtte i denne runden, er snittalderen 42,2 år. Om man tenker at støtteordningen skal dekke alle dansekunstnere i yrkesaktiv alder, er det kanskje en litt lav snittalder? Men om man tenker at ordningen primært skal rekruttere eller stimulere nyutdannede, er snittalderen litt for høy.
Formålet med ordningen Fri scenekunst – prosjekt er å stimulere og styrke kunstnerisk utvikling og produksjon av profesjonell dans, teater, og annen scenekunst i det frie scenekunstfeltet. Ser man nærmere på retningslinjene og paragraf 5 Vurdering av søknaden, får man vite at det skal legges vekt på faglig innhold, profesjonalitet og kvalitet. Kvalitetsmessige kriterier skal legges til grunn, og i tillegg skal andre hensyn som gjennomføringsevne, geografisk spredning og nedslagsfelt samt bredde i uttrykk, stemmer og sjangre vektlegges. Det skal også tas hensyn til rekruttering – som kunne forklart lav tildelingsalder – men også kontinuitet. Med andre ord, alder er bare ett av mange hensyn som skal tas.
Vi har spurt Peder Horgen, som er medlem i Kulturrådet og leder for fagutvalget i dans, hva han tenker om temaet og tallene som belyser alder på søkerne og på de som har fått tildelt midler i den siste tildelingsrunden.
– Det er interessante tall dere belyser her. En aldersfordeling av porteføljen er en parameter jeg vil ønske at Kulturrådet kan følge statistisk videre. Jeg er opptatt av at man skal kunne være dansekunstner hele livet, og ja, – da må vi som forvalter finansieringen gi det rom til å eksistere. Dette er absolutt et tema som opptar meg. Når det kommer til mangfold og representasjon så er modne kunstnere og aldrende kropper høyst relevant for dansekunstens vedkommende og det er ønskelig at et bredt publikum kan kjenne seg igjen i dansekunsten. Et annet perspektiv er den individuelle kunstner, rik på erfaringer fra mange tiår med scenisk tilstedeværelse og skapelsesprosesser. Hvis yrkesaktiviteten opphører og man mister fotfestet i dansebransjen fordi disse ikke blir prioritert, er det et tap ikke bare for den enkelte kunstner, men også et tap for dansekunsten, og for publikum, sier Horgen.
Han kommenterer også at det er utfordring i dansekunsten at alderssammensetningen i dansepopulasjonen er ekstremt skjev, med klart flest 20- og 30-åringer.
– Dansekunsten er spesiell, fordi den har en enorm avskalling fra yrket i løpet av de første ett til femten åra. Dette skyldes flere årsaker som usikkert og svakt arbeidstilfang, lav økonomi, skader og slitasje, ustabile arbeidssituasjoner, omreisende livsførsel, vanskelig å kombinere med familie, osv. Når det samtidig kommer stadig nye kull fra flere ulike danseutdanninger hjemme og ute, blir volumet av yngre dansekunstnere veldig høyt, sammenlignet med dansere over f.eks. 50 år. Dette store og økende volumet av unge reflekteres naturlig nok også i søkermasse og tildelinger. Og det er et soleklart mandat for Kulturrådet å sørge for rekruttering, at nye søkere får prøve seg, at andre stemmer kommer fram og at det stadig prøves ut nye ting. Det må vi besørge. Parallelt erkjenner jeg at det eksisterer i meg en iboende nysgjerrighet og iver etter å se hva som kan bli av noen nye, i motsetning til enda en runde med noen jeg tror jeg kjenner uttrykkene til. Er jeg ubevisst den tendensen vil det lett virke i disfavør for de «eldre». Slike tilbøyeligheter er derfor noe jeg jobber med å oppdage, og tøyle, i utvalgsarbeidet. Det er, og må være, en kontinuerlig bevisstgjøringsprosess å være i en posisjon der man fordeler midler, sier Horgen.
Hadde Ulf Nilseng jobbet i Carte Blanche eller Nasjonalballetten – de to eneste kompaniene her til lands hvor man kan bli fast ansatt – hadde han allerede gått av med pensjon. Men sånn er det ikke i det frie feltet. Vi har i lang tid sett at kunstnerne ønsker å arbeide lenger, både som utøvende og skapende dansere og koreografer. Heldigvis er det også flere etablerte og eldre kunstnere som har fått tiårige arbeidsstipend. Samtidig kan det virke som om myten om at det er den unge danseren som er best og mest interessant, fortsatt henger i.
– Det ironiske er at hele søknaden og prosjektet jeg ønsker å lage handler om det å bli eldre – om å få en gammel kropp og bli en gammel homo. Det er et toårig prosjekt som heter Turning vinegar into wine. Det handler om hvordan man blir sett som eldre og hvordan man ser seg selv. Men det er kanskje ikke så interessant for de yngre, undrer Ulf.
«– Nesten ikke vits å søke»
Fagutvalget i dans i Kulturrådet har en nesten umulig oppgave. Slik det er i dag er det Kulturrådet som er hovedfinansieringskilden til det aller meste av dansekunsten her til lands. Kampen om midlene er større enn noen gang, kan det virke som.
– Det er så lite penger at det nesten ikke er vits å søke, fikk jeg høre fra Kulturrådet, da jeg spurte om forklaring på avslaget. Ikke særlig oppløftende å høre for en dansekunstner som har skapt forestillinger med prosjektstøtte fra Kulturrådet i nesten hele mitt yrkesaktive liv, forteller Ulf.
Fri scenekunst – prosjekt (dans) er en bærebjelke for finansieringen av dansekunst i det frie scenekunstfeltet. Vi må huske at omtrent 90 % av all dansekunst her til lands blir skapt innen det frie scenekunstfeltet, altså utenfor institusjonene. På den måten kan man si at Kulturrådet har et særlig stort ansvar for dansekunsten, fordi det er den kunstformen som er minst institusjonalisert og som i størst grad er avhengig av fungerende støtteordninger gjennom Kulturrådet.
Presset på prosjektstøtten har toppet seg ytterligere etter at Basisfinanseringen ble endret i 2019. (Les mer her og her). De kompaniene som tidligere fikk langvarig basis-støtte må nå søke om prosjektmidler, om de fortsatt ønsker å skape forestillinger. Det er mange hensyn å ta når man sitter i fagutvalget, og diskusjonen om geografi har nylig vært oppe. (Les mer her og her og her).
Mangfold, i en bred forståelse, er også sentralt når man sitter med ansvaret for å fordele penger til en hel kunstform. Det er selvsagt også viktig at fagutvalget er ute i feltet og ser forestillinger. Et avslag fra Kulturrådet er nok lettere å takle dersom man føler at man er sett og dermed tatt på alvor.
– Jeg har snakket med scenekunstkonsulenten etter hvert avslag. Det må man jo gjøre for å forsøke å få en forklaring. Første gang fikk jeg beskjed om at søknaden ble ansett som veldig god, men at den ikke ble innvilget fordi det var for lite penger i potten. Jeg kan forstå det, for på det tidspunktet hadde jeg fortsatt penger igjen fra forrige gang (Ulf fikk treårig prosjektstøtte for 2018, 2019 og 2020, red.anm.). Jeg fikk beskjed om at jeg ikke trengte å endre søknaden til neste runde. Men etter neste avslag, med nytt fagutvalg, fikk jeg beskjed om at den samme søknaden – så og si – ikke var ansett som så bra. Jeg synes det er riktig med fagfellevurdering, men det er veldig lite forutsigbart og vanskelig å skjønne hva som er ønsket. Dette påvirker jo hele dansefeltet. Det er også veldig vanskelig at man ikke kan snakke med dem som sitter i fagutvalget for dans. Det er jo kolleger som man møter i andre sammenhenger – og da kan man liksom ikke snakke om det som alle vet. Det er en elefant i rommet og det er ganske tungt og ubehagelig. Jeg skulle ønske Kulturrådet var litt mer åpen i sin kommunikasjon. Jeg vet at det er hyggelige folk som jobber der, men Kulturrådet føles av og til som en bauta av murstein, sier Ulf.
Avslag på søknader er en del av livet som dansekunster. Innvilgelsesprosenten for scenekunstområdet i 2019 (ifølge Kulturrådets årsrapport for 2019) var på 29 prosent. Det betyr at over 70 prosent av søknadene blir avslått. Å motta avslag er en stor del av det å være kunstner i det frie feltet, men man skjønner jo samtidig at det er tøft.
– Jeg, sammen med Mina Weider og Maria Lothe i Aksjonsgruppa for fri dansekunst, har et ønske om å lage såkalte avslagsfester. Så kan vi møtes – skrike høyt – og dele skuffelsen med andre, men også normalisere avslaget. Det er jo så mange av oss som får avslag og som ender under dyna i flere dager fordi skuffelsen og nederlaget er så stort. Hvis vi normaliserer det, er det kanskje ikke like ubehagelig, undrer Ulf.
I en tid hvor vi har levd med nedstengninger og sosial distanse i ett år, med tilsynelatende lite plass og omtanke for kunstnerne som har det veldig tøft, høres en fest med kunstnere helt fantastisk ut – til og med om den skyldes et vondt avslag.
[1] Vi presiserer at dette tallet kun gjelder denne spesifikke ordningen ved tildelingsrunden høsten 2020. Det kan ikke generaliseres på vegne av én enkelt undersøkelse, men gjennomgangen viser hvordan dette så ut ved høstens runde. Vi har tatt utgangspunkt i fødselsåret og den alderen man blir i løpet av 2021.
