Smiling pays off – Et intervju med Victor Prag – ambassadør for Dansens Dager 2022

Intervjuet av Lars «Pay2» Undli på vegne av Danseinformasjonen
Foto: Sigrun Drivdal Johnsen / Danseinformasjonen

Hva tenker du om å bli valgt til å være Dansens Dager-ambassadør 2022?

Da jeg fikk beskjeden, ble jeg helt satt ut. Plutselig fikk man anerkjennelse fra et miljø man alltid har hatt lyst til å få anerkjennelse fra, men som man føler man ikke helt har nådd ut til. Det er en stor ære og jeg ble veldig, veldig glad.

I idrettsverdenen har vi fått anerkjennelse blant annet gjennom at breaking nå har blitt en OL-gren. Jeg føler vi har fått masse respekt og anerkjennelse der, men at vi ikke har fått den samme anerkjennelsen innenfor kunstfeltet. Da jeg startet med breaking, var det egentlig bare dansekunstfeltet vi så mot, det var aldri noe snakk om idretten. Breaking er jo ikke først og fremst idrett, det er en kunstform. Men man må jo bare ta de veiene som åpner seg, og da har det bare blitt sånn, tror jeg.

Hva jobber du med for tiden?

Jeg jobber med å bygge opp neste generasjon av breakere, jeg gjør konkurranser, og jeg skriver også søknader for å få til forestillinger. Det er kanskje her jeg har følt litt på det med anerkjennelse. Når jeg prøver å søke penger til prosjekter, så er konkurranser det eneste jeg har fått penger til.

Jeg vil gjerne gjøre mer dansekunst-relaterte ting. Jeg har blant annet tatt noen jazz- og moderneklasser med Siv Gaustad, som er veldig anerkjent innenfor det miljøet. Jeg ser sykt mange likhetstrekk mellom breaking og moderne, og føler meg også «hjemme» i måten Siv jobber med gulvarbeid.

Jeg underviser fast 10 klasser i uka og får veldig mye motivasjon av å se at barn og unge har det kult med noe som har forandret livet mitt. Vi har åpne treninger hver uke, hvor jeg inviterer alle elevene mine til å bare komme og trene med oss i FloorKnights. Når ser jeg dem sammen som en gruppe, varmer det hjertet skikkelig.

Hvor lenge har du jobbet med dette «å bygge opp neste generasjon»?

Det begynte litt tilfeldig, egentlig. Da jeg startet på videregående, fikk jeg et par undervisningsjobber. Det er jo en optimal jobb når man satser som danser selv. Man trenger ikke å jobbe åtte timers dager, man har et visst antall kveldsklasser, så kan man ha egentrening utenom.

Flere jeg har snakket med som har gjort det samme, ble lei av å ha klasser og mistet motivasjonen, men jeg ble bare mer og mer motivert av å undervise. Jeg tror det bare falt meg naturlig å ta den veien. Jeg kjente at jeg fikk masse glede av det, og det gjør jeg fremdeles etter å ha undervist fast i 10 år nå. Jeg kjenner at jeg blir glad av det.

Hvordan er din arbeidsprosess?

Prosessen har forandret seg over tid. Da jeg startet, kunne jeg være på trening i seks – syv timer og bare jobbe med ett og ett triks. For meg tok det tekniske alltid lengre tid enn for alle de andre. Det jeg kanskje hadde mer inne fra starten var musikalitet. Det er jo også veldig viktig, selvfølgelig, men det var alt. Det mer fysiske kom ikke naturlig i det hele tatt, og jeg måtte jobbe ekstra lenge for å få det til. Jeg gikk ofte rett fra ungdomskolen til treninger på X-Ray og trente helt til jeg måtte hjem og legge meg.  

Etter hvert har de tekniske tinga kommet mer på plass, så nå trener jeg mer improvisert. På trening gjør jeg mange «breakesoloer». Intervaller på en måte. I soloene prøver jeg ut noen nye idéer og øver på å perfeksjonere formen. Sånn kan jeg holde på i cirka to timer. Det er egentlig det det går i for det meste. Jeg gjør fortsatt tekniske treninger, men det har blitt sjeldnere. Så har jeg jo, som nevnt tidligere, begynt å jobbe litt med Siv Gaustad, noe som er sykt motiverende. Håper å lære mer av henne fremover – det er veldig bra for repertoaret mitt.

Hvordan er din tilnærming til dansen; improvisert eller koreografert?

Når jeg konkurrerer, har jeg noen få koreograferte runder, men oftest er det improvisert rundt ett eller flere planlagte elementer. Det kan for eksempel være at jeg skal ende opp i en gitt freeze, eller at soloen min skal inneholde et spesifikt move, så improviserer jeg rundt dét.

Jeg filmer også hver eneste trening. Da kan man tillate seg å improvisere helt fritt, uten å tenke så mye. Det er litt deilig, for da kommer man inn i en sone. Så ser jeg på klippet etterpå og kan se nye ting som jeg kan ta vare på og bruke senere. Sånn utvikler jeg repertoaret mitt hele tiden. Nå er det ikke de store, fysiske tingene jeg kan legge til i repertoaret lenger, for det potensialet er mer eller mindre oppnådd. Da er det de små detaljene og komposisjonen som er tingen.

Når vi gjør opptredener, koreograferer jeg en del, så jeg har jo gjort mye av det også.

Hvordan jobber du med musikken?

Det er et komplisert tema. For å ta starten først, så tror jeg mye av min måte å jobbe med musikken på kommer fra Larry Akiri (FloorKnights Crew), som jeg lærte å breake av. Han var alltid på musikken og prøvde å treffe alle lydene. Det har jeg tatt med meg videre og jeg tror dét var grunnen til at musikalitet ble så viktig for meg, for jeg så sykt opp til han.

Men det å treffe alle lyder i musikken, det kan bli litt sånn … Ja, det jeg kaller for å «spæze». Det kan fort bli ukontrollert og rotete. Jeg tenker nå at de kaotiske greiene der henger litt for mye igjen, noen ganger. Man får litt overtenning på musikken og prøver å treffe på alt, og så blir det til at det estetiske faller litt bort. Formen faller litt sammen noen ganger. Det liker jeg ikke.

Legger du bånd på deg når du får overtenning i battles, eller slipper du opp?

De gangene jeg slipper opp, blir jeg litt flau etterpå når jeg ser klippet, haha. Da har det gått litt langt. Jeg prøver å legge litt bånd på meg selv. Holde hodet kaldt, egentlig. Jeg skal være like mye på musikken, men gjøre bevegelsene kontrollert.

Det er veldig ofte at de samme breake-låtene går igjen når man gjør konkurranser. Det er låter man har hørt mange ganger før. Hvis det kommer en låt jeg ikke har hørt før er det jo cirka samme sjanger, med samme type rytmer. Man gjenkjenner et mønster og hører etter lyder i musikken som man kan bruke. På en konkurranse i sommer kom en låt jeg aldri hadde hørt før. Mens han andre danset, noterte jeg meg hvordan låta gikk. Man tar på en måte inn det mønsteret, så prøver man å spille på det. Noen ganger går det gærent, plutselig endrer musikken seg, så tror man at låta skal gå på én måte – da kan det se litt dumt ut når man ikke treffer.

Hva er viktig for din kunstneriske utvikling?

Jeg tror det er at jeg får trene med folk som motiverer meg. Akkurat nå om dagen er det mest elevene mine egentlig. De motiverer meg masse og vi reiser på konkurranser sammen.

En annen ting er at jeg prøver å danse til litt forskjellig musikk. Jeg kan danse til breakbeats på én trening, så kan jeg danse til hip hop på en annen, eller soul, jazz eller hva som helst. Filmingen er også viktig. At jeg ser på treningsopptak og analyserer de i ettertid.

Hva eller hvem inspirerer deg?

Det er de yngre i crewet som inspirerer meg mest. Jeg har flere motiverte elever nå, én av dem er helt fersk, men han gjorde toprock på en så kul måte. Han har skikkelig «flava» – en helt spesiell måte å danse på. De har så ferske hoder og er ikke farga av lang tid med breaking. De kommer med et helt nytt syn på alt. Det er nytt blod inn i hele kulturen. Sånt er sykt inspirerende. Nå begynner jo noen av de jeg har hatt lengst å bli like gode som meg. De kan masse ting som jeg aldri kommer til å få til.

Blir du inspirert av å reise og battle?

Når man snakker med folk på reiser og hører hvordan de trener, så blir man jo selvfølgelig inspirert. Ser jeg en breaker som for eksempel er veldig sharp i bevegelsene, kan jeg se at jeg må ha litt mer av dét. Det er definitivt veldig inspirerende å se dansere på veldig høyt nivå. Det er kult å se de aller, aller beste i verden og kunne notere seg hvordan de gjør ting og hvordan de trener. Det er noe som ikke elevene mine kan gi meg på samme måte, fordi de er i utvikling. Et annet aspekt av inspirasjonsdelen.

Når, hvor og hvorfor begynte du å danse?

Jeg starta å danse i slutten av 2004, da jeg var 11 år. I begynnelsen trente jeg dårlig. Det første halvannet året kom jeg på trening og hadde bare attitude. Jeg kom dit og bare: «Næh, jeg kan alt», men så kunne jeg absolutt ingenting. Jeg kunne ikke en babyfreeze, jeg kunne ikke six-step, jeg kunne ingenting. Jeg hadde bare altfor mye selvtillit, og trente slapt. Hvis jeg skulle lære meg et move, så prøvde jeg én gang, og that’s it. Jeg kunne trene i en time og bare gjøre tre forsøk liksom. Det var først i juleferien i 2005 at det tok helt av og jeg skjønte at jeg ville noe med dette. Da begynte jeg å trene mye mer, og mer effektivt.

Det var storebroren min som breaka først egentlig. Jeg tror breakinga var fristedet hans, for hjemme sloss vi nesten hele tiden. Jeg så han gjøre et show, og begynte å dagdrømme: «Fy søren, tenk om jeg bare hadde gått opp der og bare gjort noen moves nå.» Jeg kjente på at det ville vært sinnssykt kult å kunne. En dag tok jeg mot til meg og spurte han. Da ble han kjempeglad og det ble en sånn bonding-greie mellom oss. I stedet for å sloss, så lærte han meg et par ting. Jeg husker han sa: «Okay, hvis du kan dette før vi går opp til Larry, så kommer han til å bli sykt imponert». Da vi kom på trening så skulle jeg liksom kunne et par ting fra før. Vet jeg ikke hvor imponert han ble, men da hadde jeg i hvert fall et par basics inne. Jeg tok kurs med Larry et sted på Kjelsås i et par år, én gang i uka. Etter det ble lagt ned, har jeg bare trent på X-Ray. Det var Larry som tok meg med dit.

Det er fra Larry jeg har tatt med meg tanken om å inkludere elever på ting. Jeg sier til elever på danseskolene hvor jeg underviser at vi har treninger på X-Ray, og at de kan komme dit hvis de er ekstra motivert. Som regel kommer de ikke, men da får man tak i de som brenner litt ekstra for det. Det er jo de jeg vil nå frem til.

Hvorfor har du valgt å fortsette å jobbe med breaking som uttrykk?

Jeg spilte fotball og ishockey – de «vanlige» idrettene – frem til jeg starta å breake. Men så var det den frihetsfølelsen som man ikke får i andre aktiviteter, det tror jeg var det som fanget meg med breaking. Jeg hadde litt utfordringer. Jeg var en litt ukontrollert ungdom, på en måte. Da jeg startet med breaking var jeg kjent for å være frekk, jeg hadde masse ukontrollert energi og dårlig holdning. Breakinga roet meg ned, mye på grunn av miljøet og den der «her kan du være deg selv, bare kast deg rundt og føl deg fri»-holdningen.

Det er det som er så fantastisk med kunst generelt, men breaking spesielt, føler jeg. Det er så mye som står og faller på om du klarer å lage din egen stil eller ikke. Du kommer ikke så langt hvis du bare har lært deg det grunnleggende og ikke puttet noe personlighet i det.

Det som driver meg videre, er nok det å lete etter nye måter å gjøre ting på. Det er kanskje derfor jeg elsker å filme treningene, for selv om jeg har holdt på i 15 år, så er det sånn: «Oi, shit, det har jeg aldri gjort før.» Det er jo ganske sykt etter så mange timer med trening. Det som er fasinerende er at når jeg prøver å tenke ut noe nytt, da går det ikke. Da ender jeg opp med å gjøre det samme hele tiden. Men når man «bare gjør det», så kommer det nye ting hele tiden.

Har du noen ambisjoner, hva er det du vil oppnå?

Mye samtidig egentlig. Angående konkurranser, tar jeg én av gangen. Det handler om å perfeksjonere uttrykket mitt. Ta bort litt av det kaotiske, få det litt mer kontrollert og bygge repertoar. Rett og slett bli bedre på å konkurrere.

Jeg har også lyst til å gjøre mer forestillinger, i større grad bruke breaking inn i kunstfeltet. Jeg føler at vi har en del å komme med der også. Ambisjonene er der, men jeg har ikke fått jobbet så mye med det. Jeg skriver noen søknader her og der. Etter jeg er ferdig å satse på konkurranser, kan jeg kanskje fokusere litt mer på egne forestillinger, prøve å få satt opp noe, og bygge opp et FloorKnights Akademi.

Nå er det jo mange av elevene mine som går ut av videregående, og jeg har lyst til å lage noe sammen med dem. Lage en plattform der de også kan leve av breaking.

Har du spesifikke mål om OL for eksempel?

Jeg tar det litt som det kommer. OL er ikke bare-bare, det er kun 16 plasser fra hele verden, men jeg jobber definitivt mot det. Jeg har sett for meg i hodet mitt at jeg har omtrent tre år igjen på toppnivå. Jeg har slått flere av verdens beste og var på 18. plass på verdensrankingen, så alt er mulig.

Hva tenker du om at breaking er blitt en OL-gren? Du er jo på landslaget?

Jeg er positiv til det, det gir jo mange muligheter. I motsetning til de som er imot det, så tenker jeg ikke at det vil ta bort noen av de aspektene som gjør breaking til breaking. Jeg kan fortsatt ha et jam som er helt nedpå og undergrunn. Det er fortsatt like kult. Det er ikke sånn at det får mindre verdi for miljøet selv om det kommer et OL.

Det er flere diskusjoner på om breaking kan være en idrettsgren, men vi har jo alltid konkurrert og dømt breaking. Med én gang man begynner å dømme en dansestil på den måten, så er det jo allerede et element av idrett der.

Breaking er en kunstform, først og fremst, men jeg ser ikke at det ikke kan ha aspekter av begge deler. Kunsten kan man aldri ta bort fra breaking, den er der uansett. Men at det også er en idrett. Jeg mener at de to kan eksistere sammen uten at det er en motsigende greie.

Selv om jeg er utelukkende positiv til at breaking blir en del av OL, så ser jeg to utfordringer: musikk og klær. Hvis man ikke får rettigheter til å bruke god musikk, tror jeg det kan være litt ødeleggende for sjangeren. For meg som danser til musikken, så kan det fort bli litt kunstig. Angående klær, er spørsmålet om man kan ha på seg hva man vil. I OL er det kun sponsorene til IOC som skal være synlig. Hvis jeg må ha på meg en bestemt klesdrakt så vil det ødelegge litt. Det tror jeg gjelder for alle breakere. Det henger veldig mye sammen med den personlige stilen og følelsen når man danser.

Hvordan vil du beskrive det norske breakemiljøet i dag?

Jeg vil si at det er skremmende lite. I NM 2021 var det bare 20 stykker som sendte inn påmelding. Det syns jeg er litt trist. Vi er for få som jobber med å rekruttere og vi trenger flere frie, faste steder å trene.

Hvis breaking hadde vært mer i media, så ville nok flere fått øynene opp for sjangeren og startet med breaking. Livesending av konkurranser, dokumentarer og liknende er en annen positiv følge av at breaking blir innlemmet i OL. 

Vi må fortsette å vise et miljø som kan ta vare på folk. Jeg tror det er ekstremt viktig at ungdom får vite at breakemiljøet er et sted hvor alle kan finne sin plass. Det er plass til absolutt alle – uansett. Jeg tror det er veldig mange der ute som for eksempel spiller fotball, fordi alle andre gjør det, men som hadde trengt det breaking kan tilby.

Breaking er tidenes kur mot dårlig selvtillit og selvfølelse.

Hvordan ser du på dansekunst-miljøet?

Jeg tror ikke jeg har vært god nok til å inkludere meg selv så mye i det, å se forestillinger, gå på eventer og ta initiativ selv. Jeg føler at feltet kan være litt låst i rutiner og at det kanskje ikke er så åpent for å ta inn nye ting. Men igjen, jeg kunne nok vært flinkere selv. Vi har så mange muligheter gjennom støtte til forprosjekter og forestillinger, så vi er ekstremt heldige i Norge. 

Hvis du fikk oppfylt et ønske på vegne av breaking, hva ville det ha vært?

Jeg kunne ønske at vi hadde flere arenaer. At man hadde en egen breakeskole i Norge, og at man kunne hatt et kompani med breaking som base, både til forestillinger og konkurranser.

Drømmescenarioet mitt hadde vært å få lønn for å trene og gjøre battles, som man gjør i et dansekompani med innstuderinger og forestillinger eller et fotballag der man trener og spiller kamper. Da hadde man sluppet å gjøre alle disse småjobbene kun for å få penger. Da kunne jeg hatt et par klasser i uka hvor de som var mest motivert kom for å trene og kanskje en fritrening med dem.

Hvor kommer breakenavnet «Exaggerate» fra, og når fikk du det?

Jeg vil tro det var rundt 2009 – 2010. Det kom fra at jeg var en ukontrollert unge som overdrev hele tiden. Hvis jeg hørte en historie, så skulle jeg legge på – det gjør jeg for så vidt fortsatt, men … Hver gang jeg skulle gjøre noe, så måtte jeg overdrive. Det gjaldt alt fra dansingen til historier og oppførsel generelt. Jeg tror kanskje mest oppførsel. Så var det en tradisjon i FloorKnights at man skulle få navn etter personlighet, hva du passet som. Da passet det veldig bra å kalle meg «overdriv». Så da ble det sånn.

FloorKnights i International Battle of the Year 2019 (Montpellier, Frankrike). Fortell litt om den opplevelsen?

Vi gjorde en kvalifisering i Finland, som vi vant. Det som er litt sykt å tenke på, er at de andre i crewet var bare mellom 14-16 år, pluss meg. Uansett – vi vant der og kom til den internasjonale finalen. Det er jo en stor opplevelse. Battle of the Year er jo kanskje den mest tradisjonsrike og største breakekonkurransen i verden. Jeg tror nok de andre gutta i crewet ble ganske store i øynene da vi kom dit med stor scene, stor sal. Det var sånn Telenor Arena-opplegg. Det var ekstremt stort.

Miljøet her er veldig lite, men nivået er høyt. Det at vi i FloorKnights klarte å kvalifisere oss til den finalen i Battle of the Year er veldig stort. Nivået er helt tydelig høyt i Norge, vi er bare for få.

Kan du si litt om hvordan hashtaggen #Smilingpaysoff oppstod?

Uttrykket «hard work pays off» gjelder for alle, det er basic. Hvis du skal oppnå noe, så må du jobbe hardt, sånn er det bare. Etter en battle hvor jeg opplevde at en motstander hadde veldig dårlig holdning til folk rundt seg og var litt for seriøs, så tenkte jeg at det er viktig å tilnærme seg det hele med et smil og glede. I tillegg til at man selvfølgelig jobber hardt. Da blir man rett og slett bedre fordi man har det bra mentalt. Man må nyte reisen, det er det jeg har prøvd å overføre til elevene mine. Nyt når du er på trening, kos deg, oppfør deg ordentlig og være hyggelig med folk rundt deg, så vil det slå positivt ut for alle. Den oppskriften har definitivt fungert for meg.