Path Created with Sketch.

Som en vev av ulike tråder – intervju med Eivind Seljeseth

Foto: Tale Hendnes
I denne månedens SNAKK har Maria Landmark intervjuet dansekunstner Eivind Seljeseth. Eivind jobber som koreograf og dansekunstner og er blant annet kjent for å skape interessante romlige opplevelser og verk hvor man sitter og undrer seg like mye over det som ikke skjer, som det som faktisk skjer på scenen.

I ettertid av denne samtalen har jeg grunnet videre på en del av tingene vi var innom- på hva som ligger i en kunstnerisk praksis, på hvordan man synliggjør det som ikke er der og på hvor skjøre strukturer et kunstnerskap er bygd opp på. Eivind deler raust av sine tanker og prosesser og nettopp dette synes jeg er så fint med SNAKK: at det kan gi innblikk i andres arbeid og forhåpentligvis derfra bidra til å skape rom for nye perspektiver.


Det føles kanskje oppbrukt å snakke om Korona, men nå som det har vart så lenge, føler jeg på nytt at det er relevant å snakke om. Hvordan har det siste året vært for deg? Har det påvirket hvordan du tenker om arbeidet ditt framover?

Det har vært et tøft år som har tatt knekken på meg på mange måter. Alt mulig har blitt avlyst, satt på vent eller måttet endres totalt. De fleste nye prosjektene som var planlagt gjennomført i fjor lot seg likevel faktisk gjennomføre ved å endre formater og tilpasse de situasjonen. Jeg har også undervist og veiledet en del på Khio og Høyskolen for dansekunst, så ting har jo skjedd, men de fleste av spillingene vi hadde planlagt med for eksempel Alt nå har blitt utsatt eller avlyst. Det er et prosjekt som krever en del tilpasning fra sted til sted, så det har blitt mye arbeid med ting som ikke har blitt noe av. Vi skulle spilt i Sandnes for noen uker siden, men det ble avlyst samme dag som forestillingen. Og nå har jeg sittet med ny tekst til Multiplié i Trondheim, men fikk akkurat beskjed om at også det er avlyst.

Det har blitt enda tydeligere for meg at min kunstneriske praksis har vært preget av at ting genereres fra hverandre, at det baller på seg og det ene fører til det andre. Nå har det jo ikke vært så mye rom for det og det har vært utfordrende for meg å holde kontinuiteten i arbeidet gående. Det er på en måte skuffende, fordi jeg har alltid tenkt på meg selv som en person som liker å holde på for meg selv og ikke er så avhengig av andre. Men nå har jeg merket hvor mye det kollektive har å si. Samtalene, dialogen og alt som skjer mellom linjene. “You don’t know what you got till it’s gone” som Joni Mitchell sier.

Jeg skulle ønske jeg kunne si at Koronatiden har gitt meg nye perspektiver, rom for fordypning og utvikling, men sånn har det ikke vært til nå. Det har heller blitt større rom for tvil, usikkerhet og redsel. Det kan vel være en slags fordypning det også, men det kjennes mer som en hengemyr akkurat nå.

Les hele intervjuet Som en vev av ulike tråder på Maria Landmarks hjemmeside.

Les mer om Eivind og hans arbeid her