Må du danse?
Ja, det kjenner jeg på at jeg må. Eller, jeg må jo kanskje ikke danse, men det føles som en naturlig del av livet mitt. Når jeg danser, opplever jeg at jeg kommer inn i en annen type konsentrasjon og lengre tankerekker enn jeg gjør ellers. Og så gjør det meg glad. Så jo, jeg må nok egentlig danse.
…det er et litt flåsete spørsmål å starte intervjuet med, men du slår meg som en danser som holder dansen i gang, også utenfor prosjekter og prøveperioder. Du kommer jo for eksempel rett fra studio nå?
Det stemmer, og hva tror du jeg gjorde der?
Jeg tipper at du danset.
Joda, men hva hadde jeg tenkt til å gjøre? – Jeg hadde tenkt å sitte og strukturere og planlegge et nytt prosjekt. Se på helheten. Gjøre research og sånne ting. Men så kjente jeg bare at «nei, nå har jeg bare lyst til å danse hip-hop. Nå vil jeg danse til en beat» …og så gjorde jeg det. Det er viktig for meg å være intuitiv, agere på ideene som kommer og alltid være åpen for å endre planene mine. Så nei og jo. Jeg føler meg alltid mye bedre etter at jeg har danset. Så jeg skjønner spørsmålet. Jeg leter ofte etter hvor og når jeg kan finne tid i et studio fordi jeg har lyst at ideene som kommer til meg skal få sin plass. Jeg vil gjerne jobbe og bruke meg selv, og prøver å legge til rette for at jeg kan gjøre det.
Kan du si noe om hvordan du begynte å danse?
Jeg kan ikke huske å ha begynt å danse. Jeg har alltid gjort det. Jeg danset mye hjemme helt fra jeg var veldig liten. Holdt på for meg selv, lagde koreografier og danser.
Men jeg husker at jeg begynte på dans. Det var ved Unnis Jazzballett i Kristiansand, som ble drevet av Unni Valand. Det var et fantastisk sted hvor pedagogene så elevene sine så godt. Jeg fikk ganske tidlig lov til å undervise noen partier med de yngre barna. Det var en tillitserklæring som hjalp meg til å formidle og snakke om dans fra jeg var veldig ung.
Jeg var allerede som liten tydelig på at det var dans jeg skulle drive med. Selv om jeg ikke hadde noen særlige referanser på hva det kunne være eller egentlig innebar å jobbe som danser, men danser skulle jeg bli. Det var ingen andre aktuelle alternativer for meg.
Etter hvert begynte jeg også på magedans og så på ballett på Sharons Dansestudio. Jeg hadde fått høre at for å bli danser, måtte jeg trene ballett. At en måtte jobbe hardt og være dedikert. Det var omtrent på samme tid som jeg begynte på danselinja på Vågsbygd videregående skole. Jeg visste fremdeles ikke om at det gikk an å jobbe med dans på den måten som jeg gjør i dag. Jeg hadde ikke sett så mye dans, bortsett fra “So You Think You Can Dance” på tv og dans i musikaler. Jeg tenkte vel at det var bakgrunns-danser for musikkartister som var jobbmuligheten og drømte om å danse for Britney Spears. Men så åpnet verden seg for meg på videregående. Vi hadde Camilla Nordhagen som lærer og hun viste oss både masse filmer av danseverk og hun lagde egne prosjekter utenfor skolen. Jeg husker spesielt godt at hun viste oss filmen “The Cost of Living” av DV8. Der var det ulike kropper som danset og et gulvarbeid jeg aldri hadde sett før, som jeg ble fascinert av. Jeg husker også godt de gangene Carte Blanche kom til byen, det var alltid stort. Vi leste jo dansehistorie også, men det var de fysiske møtene som gjorde størst inntrykk.
Det var en veldig inspirerende tid. Jeg ble interessert i improvisasjon og begynte å lage forestillinger sammen med andre i klassen. Jeg begynte å tenke annerledes om dans og hva som var mulig.
Etter videregående flyttet jeg til Oslo og begynte å studere dans på Bårdar. Der følte jeg at jeg gikk på Fame-skolen. Og på mange måter gjorde jeg jo også det. Der utvidet universet seg videre for meg og jeg husker spesielt moderneklassene med Guro Rimeslåtten og jazzklassene med Siv Gaustad. Det var veldig mye – og forskjellig dans og jeg fikk kjent mer på hva som resonnerte i meg og hva som ikke gjorde det.
Ett år senere flyttet jeg til Stavanger hvor jeg tok en bachelor i Dans ved Universitet i Stavanger. Mens jeg gikk der begynte Anne-Linn Akselensen å undervise der. Hun hadde studert på P.A.R.T.S i Brüssel og jobbet med Rosas. Det var inspirerende å ha en lærer som hadde jobba med et av de store kompaniene. Så fikk vi gjestelærere som gjorde hele skolen mer internasjonal. Vi fikk testet mye forskjellig og følte at Europa kom til Stavanger på en måte. Det var fint! Utdanningen var da et 4-årig løp der det fjerde året hadde fokus på det utøvende og kunstneriske arbeidet. Vi lagde både hver vår soloforestilling og jobbet med ulike koreografer. Spesielt husker jeg en solo av Peter Jasko som jeg så det året og tenkte at sånn vil jeg og kunne danse. Det ble et spesielt viktig år for meg.
Var det da du etablerte solopraksisen din?
Under tiden i Stavanger savnet jeg tid og rom til eget arbeid, og jobbet allerede da med å fasilitere det for meg selv. Jeg gikk i studio alene utenfor skoletiden og jobbet på egenhånd. Jeg trengte å fri meg fra strukturene jeg stod i og danse de tingene jeg selv hadde lyst til.
Da jeg var ferdig med å studere hadde jeg et sterkt behov for å få jobbet. Det var så mye jeg hadde lært, men samtidig så få jobber “å få”. Så, hvis ikke jobbene kom til meg, måtte jeg lage dem selv. Jeg flyttet til Oslo og de jeg hadde studert med flyttet til andre steder, så jeg var litt alene. Da ble det naturlig å fortsette å gå i studio på egenhånd. På den måten kunne jeg jobbe når det passet for meg og jeg var ikke så avhengig av samarbeidspartnere, støtteordninger osv.
Det handlet vel så mye om mitt behov for å ta eierskap i min egen arbeidssituasjon som selve soloformatet. Men ja, det er jo en solopraksis, men først og fremst en dansepraksis, vil jeg si.
Er det noen arbeider eller kunstnerskap som har inspirert og informert din egen praksis spesielt mye?
Det er et sammensatt bilde og ikke så én til én. Jeg tenker på Ravnedans og mange av kunstnere som har vært tilknyttet den festivalen. Det har vært og er fortsatt viktig for meg. Det er inspirerende å se hvor ulikt folk jobber og hvor forskjellige uttrykk som kommer ut av det.
Hvis jeg likevel skal trekke frem et enkeltverk, så var det når jeg så Tori Wrånes henge etter håret fra ett tre under en performance på Hovefestivalen. Det var en ut-av-verden opplevelse. Magien som ble skapt gjennom hennes tilstedeværelse og hvordan det hele traff i sjela kommer jeg aldri til å glemme. Det var scenekunst slik jeg aldri hadde sett det før. I ettertid har vi jo jobbet tett sammen og hennes ureddhet i møte med egne ideer og hvordan de kan transformeres til alt mulig inspirerer meg.
Ellers motiverer det meg å se hvordan venner og kollegaer gjør sine ulike greier og finner sine signaturer.
…noen av dine egne arbeider som står frem som spesielt viktig for deg?
Ja, i 2017 arbeidet jeg med forestillingsserien “Frontal Solos” og da var det noe som løsnet. Frem til da opplevde jeg at nesten uansett hva jeg gjorde, så falt jeg inn i en form og et materiale som noen andre hadde lært meg. Jeg var litt forvirret, og hadde sett mye til andre for å finne ut “hvordan man gjør det” og hvor jeg kunne passe inn. Jeg bokstavelig talt kastet og vred meg rundt og prøvde å kvitte meg med disse formene i kroppen min. Så føltes det som om noe løsnet inni meg, helt fysisk. Jeg fant liksom både et språk og en selvtillit. En ny frihet og integritet i meg selv.
Så må jeg trekke frem FANGIRL som jeg lagde et år senere. Den fikk jeg vise på Koreografilaboratoriet på Dansens Hus og det var en drøm for meg å få stå på scenen der. Jeg ser på FANGIRL som mitt alterego som stadig vender tilbake til meg og forplanter seg og transformeres på ulike måter gjennom alle mine arbeid – i større eller mindre grad.
Du slår meg som en person med mye energi og drivkraft. En drivkraft som går i mange retninger samtidig og du har liksom mange “baller i ilden”. Kan du si noe om det?
Ja, jeg har nok ganske mye energi og så liker jeg å jobbe. Jeg har mange ideer og prosjekter som kommer til meg og liker å sette i gang prosesser selv om det er lenge til prosjektet skal gjennomføres.
Her om dagen var jeg på turné og fikk en idé til en forestilling som jeg så tok opp på lydopptak fordi jeg ikke hadde tilgang til studio. Da var jeg midt i en prosess med koreografi til Bodø Biennale ung og så fikk jeg en helt fersk idé som jeg ville spare. Så nå har jeg en hel forestilling spilt inn som lydopptak på telefonen. På den måten arbeider jeg med parallelle prosesser med lange horisonter.
Samtidig er jeg god til å fokusere på en ting av gangen, zoomer inn på det jeg står i her og nå og beskytter den “bobla”. Så kan andre ting få plass igjen når jeg har tid til det. Jeg lar meg inspirere av hvordan flere billedkunstnere jobber, og holder en praksis gående utover enkeltprosjekter. At alt henger sammen og ikke bare er ett og ett prosjekt sånn det ofte kan bli ellers i dansefeltet.
“How to solo” – det høres ut som du har funnet oppskriften. – Har du det?
Altså, det er egentlig et spørsmålstegn der! Det kommer fra en tid der jeg stilte spørsmål til meg selv om hvordan gjøre alt mulig. Det ble en lang liste med “How to´s”. Jeg tror spørsmålstegnet forsvant fordi det liksom ser litt bedre ut uten? Jeg vet ikke helt, men jeg har ingen svar. Det er tydelig i situasjonen hvis du kommer på workshop.
“Nå Nå Nå” kaller du et av elementene i Dansens Dager Dansen. Det minner meg om ett av den amerikanske dansekunstneren Deborah Hays kjente mantra “Here and gone”. Er det en referanse til det, og hvordan forholder du deg ellers til referanser og andres arbeid?
Det kjente jeg ikke til, men det var gøy å høre! Jeg jobber ganske bevist med tunnelsyn rundt mitt eget arbeid og leter ikke så mange andre steder enn i meg selv. Jeg vet jo at masse er gjort og sagt før, men for meg har det vært viktig å finne ting som kommer fra meg. Spesielt siden jeg på et tidspunkt følte meg som en dansende referanse og ville lete frem hva som var min dans. Det handler nok om det behovet jeg har hatt for å bryte med innlærte mønstre og riste meg løs fra å skulle likne på noen andre. Når det er sagt, har jeg i det siste begynt å tenke mer på å se både utover og bakover i dansehistorien. Det er klarere for meg selv hva jeg driver med nå, så jeg er mer klar til å se på koblinger mellom meg selv og andre.
