Path Created with Sketch.

Ulf Nilseng – Æresprisintervju

Ulf Nilseng. Foto: Tale Hendnes.
Årets mottaker av Danseinformasjonens ærespris er Ulf Nilseng, en tydelig kunstner som har uttrykt et distinkt og ikke minst skeivt perspektiv gjennom et 27 år langt kunstnerskap. Jonas Øren har intervjuet ham, for Danseinformasjonen.

Fra de sene 1990-årene og frem til i dag har Ulf Nilsengs arbeid i og med dansekunsten vært fokusert rundt det å være et «kroppslig talerør» for den skeive saken. Særlig i sine egne prosjekter i kompaniet ULF, og i det som ble et ca 10 år langt samarbeid med dansekollega Terje Tjøme Mossige i kompaniet Toyboys, skaper og utøver Ulf et distinkt, viktig og direkte uttrykk. Dette kommer også frem når han fungerer som utøver i andre koreografer og skapere sine prosjekter. Ulfs dans er personlig og – som feministbevegelsen har lært oss – derfor også politisk.  

Ulf møter meg på Dangerous Club i Møllerveien i Oslo, en bar som får meg til å tenke på en krysning av Berlin og Cuba. Jeg har valgt dette stedet fordi både navnet og stedet kler ham. Byen og øya er steder han har fått, og fremdeles får, mye av inspirasjonen til prosjektene sine – i tillegg til at han er gift med en cubansk mann ved navnet Noel. Ulf ankommer i en rød lakk-frakk og oversized linbukser. Han er like distinkt – eller tydelig om du vil – i klesveien som han er i dansen. Det er en direkthet ved han som bæres med absolutt avslappethet. Vi setter oss ved baren.

Hva tenker du om å få æresprisen?

– Det gir meg en fantastisk følelse. Samtidig blir jeg enormt ydmyk da det er så mange bra og flinke folk i dansefeltet som også hadde fortjent den. Dette er kollegaer jeg er både glad i og beundrer. Jeg ser på mange av dem, og da også Danseinformasjonen, som en utvidet familie. Det er flott å få en pris av kollegaer. Nå fantaserer jeg om at jeg er avbildet i en slags «hall of fame» sammen med andre mennesker som har gjort og gitt mye for dansekunsten.

Danseinformasjonens «hall of fame» med fotoes av tidligere æresprismottagere.
Foto av Ulf Nilseng kommer snart opp på veggen sammen med resten!


Hvordan har danse- og scenekunstfeltet endret seg i løpet av årene du har arbeidet?

– Dansen har fått en tydeligere posisjon. Rommet for å være annerledes og nyskapende har blitt enda større og rausere med tiden. At man i dag teoretiserer dansen på en mye tydeligere måte enn tidligere gjør også at dansen blir satt i en posisjon som den fortjener og gir den mer respekt. Det mest interessante innenfor scenekunsten skjer i det frie dansefeltet. Jeg håper pengene og tilskuddene følger etter.


Da Cecilie Lindeman Steen mottok æresprisen i 2017 beskrev hun det frie dansekunstfeltet som et «kraftfelt». Du beskriver feltet som en familie. Hvorfor det?

Samtidsdansen – og fremfor alt dansen i det frie dansekunstfeltet – har alltid vært et sted for utforsking. Derfor har jeg følt at feltet stort sett har gitt plass til meg som et androgynt menneske. Jeg har kunnet utforske kroppslig det som er knyttet til egen forståelse av hvem jeg er – om det så er mann, kvinne eller noe imellom – noe androgynt.

Ulf Nilseng
Ulf Nilseng i «Golden Shower» (2021). Foto: Tale Hendnes.


Er denne familien alltid velfungerende?

– Det har selvsagt vært episoder der man også her har opplevd motstand, der jeg forstår at også denne familien kan være dysfunksjonell. Dette var særlig tydelig i starten av karrieren min. På den tiden var det veldig klargjort hva som var en mannlig måte å danse og bevege seg på – og dette er jo selvsagt knyttet til at man den gangen måtte ha mestret den klassiske balletten for å være danser. Der er jo alt så rigid og kjønnet.

Jeg husker godt da Jo Strømgren i et intervju med en landsdekkende avis beskrev flere av oss gutta han studerte sammen med på Statens balletthøyskole [i dag Kunsthøgskolen i Oslo – avdeling dans] som en gjeng skruller med negativt fortegn. Etterpå kom han med en beklagelse. Årsaken til at jeg nevner dette er fordi en viktig del av norsk skeiv dansekunsthistorie handler om hvordan vi som utøvere måtte tilpasse vårt private kroppsspråk for å virke mer «maskuline» for å passe inn i roller. Jeg tenkte ofte på å fremstå som et «mannfolk». På prøver og i studio gikk og satt jeg mer maskulint enn jeg ville gjort ellers som et resultat av dette. Jeg er usikker på om jeg har mista eller gått glipp av jobber fordi de ikke ville ha en feminin mann på scenen.


Denne om-koreograferingen av personlige bevegelser er jo en typisk kamuflasjeteknikk. Hvordan har den formet deg som menneske og danser?

– Vi skeive er vant til å være varsomme. Jeg har selv, etter samtlige ganger å ha blitt ropt og spytta etter på gata, endret hvordan jeg fremstår gjennom å tilpasse kroppsspråket mitt i offentligheten. Jeg tror jeg er født i feil kropp. Da jeg var yngre opplevde jeg meg selv som en jente. Ettersom dette ikke ble fanget opp eller var et tema, har jeg i løpet av livets løp klart å akseptere det å være et androgynt menneske. Dansen, og mange av de prosjektene jeg har vært en del av, har gitt meg et rom til å være den jeg er, og vil være.

Ulf Nilseng
Ulf Nilseng som barn på Lillehammer.


La oss spole oss litt tilbake i tid – 27 år og litt til. Hvordan og hvorfor ble det dansen?

– Jeg vokste opp i en svært aktiv familie som drev mye med sport og trening. Fattern var direktør i Norges Bank på Lillehammer og vi hadde trimrom i kjelleren. Som så mange andre lagde jeg forestillinger for familien, og på hytta ved Sjusjøen skapte jeg min egen fantasiby. Byen het Trosmaki og hver lørdag fra klokka to til tre marsjerte jeg i fantasigatene fordi det da var marsjmusikk på NRK radio.

En kollega av fattern så meg for den jeg var og hun tok seg litt av meg ved å gi meg bøker og sette på plater med gresk musikk som jeg da dansa og improviserte til. Da jeg var ti år gammel gjorde hun at jeg fikk komme og underholde på en elevkveld på Ringebu folkehøgskole. Dette var inngangen til dansen, hvor fortsettelsen ble pardans på Berg Danseskole. Jeg drev også med alpin utforkjøring, og startet for så vidt også å røyke litt hasj i lysløypa sammen med venner. Som the only gay in the village og eneste gutt som danset var jeg mobbeobjekt nummer en. Dansen ble et frirom for meg som var, og er, feminin og androgyn.

Ulf Nilseng
Ulf Nilseng på juleball på Berg danseskole, Lillehammer.


Så du fant tidlig ut at dansen hadde en frigjørende effekt og ble et oppbyggende og trygt sted. Hvordan kom du deg fra utforløypa på Lillehammer til ballettbarren i Tigerstaden?

– På Lillehammer tok jeg også ballettklasser, og danse- og ballettklassene med pedagogen Grete Rogndokken var viktige. Hun insisterte på at jeg måtte satse og ville at jeg skulle søke meg til skoler i Oslo. Det endte med at jeg tok private gutteklasser på lørdager ved Operaens Ballettskole samtidig som jeg flyttet til byen for å starte på Forsøksgymnaset. På denne tiden var det et yrende uteliv som jeg som ung og nyutsprunget homo virkelig fikk næring av. Jeg festa utrolig mye og var dritings både tirsdag, torsdag og i helgene – med nachspiels og gjerne one night stands. Lørdags morgen klokka ti stod jeg grønn i trynet på ballettklasse med Alejandro Meza, før Trond Winterkjær [dansekunstner og filmregissør], Gaute Grimland [tidligere danser i Carte Blanche, blant annet] og jeg reiste videre til jazzballettklasser ved Jorunn Kirkenær Ballettskole klokka to. Etter øktene med trening var jeg da klar for en ny runde med fest på lørdagskvelden.


Hvor kommer det politiske inn i bildet da?

– I løpet av tiden på Forsøksgymnaset skjedde mye: I tillegg til å komme ordentlig ut av skapet møtte jeg politisk aktive mennesker og kunstnere som inspirerte meg. Vennene jeg fikk, som var medlem i Rød Ungdom, var med på å stake ut en retning innenfor politikken og måten jeg har tenkt siden. Jeg søkte ikke Statens balletthøyskole med en gang jeg var ferdig på gymnaset. Jeg var sivilarbeider og jobbet da i Naturvernforbundet. På denne tiden ville jeg også jobbe med å endre eldreomsorgen til det bedre ved å revolusjonere sykepleieryrket. Ambisjonen var derfor å komme inn på sykepleierstudiet, men fordi jeg ikke kom inn søkte jeg meg til Statens balletthøyskole, og kom inn.

– Før jeg kom inn på balletthøyskolen jobbet jeg på sentralbordet hos avisa Klassekampen. Jeg trodde at jeg ved å jobbe i venstresidas avis hadde kommet til et tolerant og åpent sted der det var akseptert å være «blod-homo». Dette var dessverre ikke tilfellet. Selvsagt var 98% prosent av de som arbeidet der på den tiden kjempebra, og jeg fikk venner for livet der også. Men mennene på toppen behandla meg dårlig på grunn av legningen min og måten jeg så ut og bevegde meg på.

Den ytre venstresida har i lang tid vært ekstremt macho og hatt et anstrengt forhold til det skeive. Både sjefsredaktøren og redaktøren så på meg som en borgerskapsdekadent jålebukk som danset klassisk ballett og hadde bleika hår. I tillegg ble jeg sett ned på fordi jeg jobbet på sentralbordet. At man bedrev diskriminering på grunnlag av arbeid ved arbeidernes avis er ganske spesielt spør du meg. Forskjellen fra Forsøksgymnaset kunne ikke ha vært større. Heldigvis har endringer skjedd her – til tross for at Klassekampen i det siste har begynt å gå det frie scenekunstfeltet i sømmene.

Ulf Nilseng og Gry Bech-Hanssen
Ulf Nilseng og Gry Bech-Hanssen i forestillingen «vakuum» (2000) av Eva-Cecilie Richardsen / Kreutzerkompani.

Hvem vil du trekke frem som viktige for deg i din utvikling som kunstner?

– Jon Tombre er den første jeg vil nevne. I løpet av tiden på Statens balletthøyskole hadde han en workshop som jeg deltok på. Han var ny i frigruppefeltet på denne tiden og spurte meg om å være med på en produksjon da jeg var helt fersk og nyutdanna. Det var befriende å jobbe med en skeiv skaper. Dette var fysisk teater, og her var det plass til å være homo i gestaltningen av rollen, både i prosess og på scenen. Tombre ville ha meg med på en reise der jeg kunne være meg selv og der jeg var en ressurs fra start til slutt.

– Arbeidet jeg gjorde med Eva-Cecilie Richardsen i Kreutzerkompani har vært kjempeviktig fordi den frie og skeive kroppen ble virkelig utnyttet i det koreografisk arbeidet. Alle fremstod som androgyne mennesker som ikke var definert av kjønn. Her opplevde jeg arbeidsrommet som stort, raust og trygt. Jeg følte aldri at jeg måtte endre meg. Dette har lagt premisset for hvordan jeg har jobbet kunstnerisk i mine egne prosjekter.

– Og da må jeg selvsagt nevne Terje Tjøme Mossige, som jeg ble kjent med i et prosjekt med Un-Magritt Nordseth. Møtet resulterte i 10 dansekunstforestillinger som Terje og jeg skapte sammen i en periode på tolv år.

Intervju med Ulf Nilseng
Ulf Nilseng og Terje Tjøme Mossige (Toyboys) i forestillingen «The Man at the Tramstop» (2008). Foto: Morten Holm, Scanpix
Toyboys
«While we are sleeping» (2002).


Hva gjorde at kombinasjonen Terje + Ulf ble så bra da? Og hvordan ble Toyboys til?

– Vi hadde en vanvittig kjemi fra første danseriske møte og skjønte at dette var noe vi måtte fortsette med på en eller annen måte. Jon Tombre var scenekunstkonsulent ved Kulturrådet på denne tiden, og hadde et fokus på å løfte frem nye stemmer i scenekunstfeltet. Både Terje og jeg fikk tilskudd, og begge reiste til København for å arbeide frem soloene våre samtidig. Vi fant kjapt ut at vi heller ville lage en duett, og dette ble starten på stiftelsen og kompaniet Toyboys i 2002. Duetten [While We Are Sleeping] skulle bare bli vist i gallerirom. Denne forestillingen tok oss til Cuba, og etter tjue år har jeg både hus og ektemann på øya.

Toyboys
Toyboys. Terje Tjøme Mossige og Ulf Nilseng.


Arbeidet til Toyboys handlet primært om å sette fokus på det skeive, den androgyne kroppen og homoseksuell kjærlighet. I Norge var Toyboys tidlig ute med å sette et varig fokus på kjønnsteoretiske og politiske innfallsvinkler knyttet til kjønn og seksualitet i scenekunsten. Dere var blant annet på Riksteaterturné med forestillingen «The man at the tramstop» [2008], og drev da med folkeopplysning om skeiv tematikk gjennom dansen. I et intervju knyttet til forestillingen med nettstedet gaysir.no, sa dere: « … [scenekunst]feltet er så utrolig heteronormativt. I scenekunsten er det så mye mann-kvinneproblematikk at man får det helt i halsen. Aldri noe mann-mann eller kvinne-kvinne, og når det er der skal man liksom ikke ta det på alvor, alltid lage komedie av det».

– Ja, arbeidet til Toyboys var viktig, og det var en fantastisk tid. Terje og jeg tok aspekter ved oss selv, og som vi begge hadde blitt mobbet for, og utnyttet dette i det kreative prosessarbeidet. Vi hadde blant annet en egen metode som vi kalte «skrulling» som vi brukte i flere produksjoner. Det var vel ikke alle i scenekunstfeltet som så på oss som seriøse fordi vi jobbet som vi gjorde, men vi fikk satt et tydelig avtrykk da publikummet og Kulturrådet alltid var tilstede. Favorittforestillingen min til Toyboys er NON-STOP LYDLØS [2007] der sangeren Nils Bech var med på scenen.

Toyboys
NON-STOP LYDLØS (2007) av Toyboys.


Og nå arbeider du med ditt eget kompani med navnet ULF.

– Her arbeider jeg sammen med musiker og komponist Amund Ulvestad, scenograf og kostymedesigner Corentin Jean Paul Marcel Leven og produsent Jorunn Kjersem Hildre. Vi snakker samme språk. Forestillingene bruker aspekter fra eget levd liv og utnytter potensialet som ligger i det personlige for utvikling av scenekunstmateriale. Triologien ULF goes Religious [Glory-Hole (2018), Brother-Making (2019) og Psalm for a Slut (2021) – samt prologen Golden Shower (2021)] tok utgangspunkt i homoseksuell seksualitet og religion. Hver del inneholder aspekter rundt det egenopplevde, som for eksempel å bli gift, frykten for å eldes og å være alene, og så videre.

Ulf Nilseng
Ulf Nilseng i «Psalm for a Slut» (2021), som er en del av triologien «ULF goes Religious». Foto Tale Hendnes.


Og det personlige er jo politisk. Jobber du med en politisk agenda i dag?

– Ja! Og jeg blir mer og mer aktivistisk i mitt arbeid og i måten jeg snakker om meg selv og mitt eget kunstnerskap. I alt oppstyret rundt Sløseriombudsmannen, der Are Søberg prøvde å banalisere mitt kunstnerskap gjennom å kalle det penisdans eller peniskunst, ble jeg oppfordret til å alltid snakke direkte og omtale kunsten med verdighet. Etter dette ble jeg mer opptatt av å alltid kalle meg selv for homoseksuell heller enn bare homo. Jeg er et skeivt, seksuelt menneske, og mener at det seksuelle ikke skal være noe man kutter ut, verken i kunsten, i livet eller i språket. Det seksuelle er en vesentlig del av den homoseksuelle og skeive kulturen.

– Da jeg nylig var i Sør-Korea i regi av prøveprosjektet Nordic Korea Connection med tematikken ageism, opplevde jeg å bli sensurert under en presentasjon og samtale om feministisk og skeiv scenekunst skapt av og for eldre utøvere. I samtalen snakket jeg om det kroppslige som ligger til det homoseksuelle og opplevelser som skriver seg inn i kroppsliggjøring som er knyttet til homoseksuell og skeiv kultur. Jeg snakket åpent om sex, cruising-parker, gangbangs og dark rooms. Med tanke på tematikken snakket jeg om hvordan eldre homofile kan oppleve det som frigjørende å besøke dark rooms fordi man der unngår aldersdiskriminering. Moderatoren, som forøvrig er leder for en skeiv scenekunstfestival, tok mikrofonen mens jeg snakket, henvendte seg unnskyldende til publikum på koreansk, og gikk rett videre med et spørsmål om feminisme og alderisme til Un-Magritt Nordseth. Heldigvis sendte hun ballen tilbake til meg, slik at jeg kunne avslutte poenget mitt. Denne episoden viste meg nok en gang at jeg aldri må slutte å være tydelig.

Hva er det tydeligste tipset du har fått?

– Eva-Cecilie Richardsen sa til meg en gang: Vær alltid i utvikling og gå vekk fra vanene dine. Dette er noe som skjer i samarbeidet mitt med Amund og Coco [Corentin] fordi vi alltid drar hverandre i ulike og nye retninger.

Intervju Ulf Nilseng
Ulf Nilseng og Kristianne Mo i forestillingen «Elevator» (2003) av Eva-Cecilie Richardsen / Kreutzerkompani.

Hva er du mest stolt av i arbeidet ditt – så langt altså?

– Jeg er mest stolt over at jeg som nesten nyutdannet møtte en av dansepedagogene fra balletthøyskolen i trappa på en sexklubb. Der stod jeg i et håndkle og nikket. Det skjedde ikke noe, altså – haha, nå tulla jeg bare!

– Jeg er jævlig stolt over å skape skeiv dansekunst, og så er jeg stolt over å bli spurt om å få være med i stadig nye prosjekter.


Mer informasjon om Ulf Nilseng finner du på www.ulfnilseng.com