Verdensdanseren – 10 spørsmål til Guro Nagelhus Schia

Til helgen vil hun representere og synliggjøre dette miljøet som danseambassadør for Dansens Dager.

1. Hva arbeider du med for tiden?

Livet mitt er et puslespill! Jeg er involvert i mange ulike prosjekter, men er heldig med at det klaffer. Den 17. april hadde vi premiere på forestillingen ”Svatantrya” av og med den kjente indiske sitarmusikeren Anoushka Shankar. Forestillingen ble vist sammen med tre konserter hun gav i Dortmund. Anoushka er kanskje mest kjent som datteren til Ravi Shankar, som blant annet samarbeidet med The Beatles. Jeg møtte ham mens vi jobbet – han så på prøver og ga oss tilbakemeldinger. Det var et spesielt og veldig inspirerende møte.

Anoushka jobber hovedsaklig med tradisjonell indisk musikk, men har også gjort prosjekter i samarbeid med blant annet spanske musikere. Utgangspunktet for denne forestillingen var at hun ønsket å lage en konsert hvor dans var en del av uttrykket. Jeg ble involvert som danser og koreograf, og sammen med en indisk bharatanatyam danser og en dukkestyrer skapte vi koreografi med utgangspunkt i musikken. Fordi vi ikke kjente hverandre fra før og siden vi kommer fra veldig forskjellige dansekulturer var det skummelt, men også veldig lærerikt. For eksempel bruker jeg mye tid på å skape materiale gjennom å improvisere det frem til musikken. Den indiske danseren, Mythili Prakash, jobber derimot ut fra et repertoar av fraser som hun raskt kan sette sammen til koreografi, og var derfor mer opptatt av å øve. Å arbeide så tett sammen med en musiker var også en ny og spennende opplevelse for meg, Anoushka gav meg andre typer tilbakemeldinger enn jeg normalt får fra koreografer jeg jobber med.

Opprinnelig var planen at vi skulle utarbeide hver våre deler av forestillingen – første dag fikk vi et manus der vi ble tildelt stykker av musikken som hver av oss skulle koreografere til. Jeg jobbet mye alene i studio og kommuniserte med de andre gjennom e-post og videoopptak. Men det er vanskelig å forutse hvordan man skaper noe, og delene ble byttet om etter hvert som musikken og dansen ble mer og mer tilpasset hverandre. Vi fant også ut at vi måtte knytte oss mer sammen, derfor lagde jeg og Mythili en duett der vi blandet dansespråkene og danset tett på hverandre. Jeg ble veldig inspirert av hånd- og armbevegelsene hennes, og rytmene hun lager med føttene; med bjeller rundt anklene blir hun nesten som et instrument. Selv om prosessen har bydd på utfordringer har vi hele veien hatt åpenhet og tillit til hverandre, og tro på at resultatet kom til å bli bra.

Samtidig med dette prosjektet har jeg jobbet med en ny produksjon av den belgiske koreografen Sidi Larbi Cherkaoui. Den hadde også premiere nå i vår. Forestillingens navn er ”4D”, som står for fire dimensjoner eller fire duetter. Jeg gjør en av disse sammen med Vebjørn Sundby, som er min samboer. I denne duetten har vi også jobbet tett sammen med musikere – en japansk tradisjonsmusiker, en polsk fiolinist og en italiener som spiller salterio. Larbi jobber ofte med kunstnere fra mange ulike kulturtradisjoner samtidig. Selv om det ikke har vært noe uttalt mål ble forestillingen et slags kulturmøte.

I tillegg til disse to premierene har jeg turnert til Staatsoper i Berlin, og Teatro alla Scala i Milano med ”Das Rheingold” (2010), et annet stykke av Larbi.

Jeg er jo forøvrig så heldig å ha blitt ansatt i Alliansen (Skuespiller og Danseralliansen). Den er et supert tilbud som gir litt trygghet i frilanstilværelsen. Jeg håper den kan romme mange flere og bli like stor som den er i Sverige, eller større. Å være ansatt i Alliansen gir også tilhørighetsfølelse. Gjennom mentorprosjektet som vi nå har startet kan den tilføre noe til hele miljøet.

Det er også fantastisk å være utnevnt til danseambassadør i forbindelse med Dansens Dager. Jeg ble overrakset over å bli spurt om dette og gleder meg veldig. Jeg har fått æren av å åpne det hele på Operataket i Oslo lørdag 27. april kl. 1200. Dansens Dager er en svær fest og en flott mulighet til å synliggjøre dansen. Feiringen samler danseentusiaster på tvers av sjanger, alder og kultur. Sammen skal vi vise frem mangfoldet, engasjementet og kjærligheten som finnes til dansen i dette landet.

2. Hvordan skiller dette seg fra ditt tidligere arbeid?

Den største forskjellen med forestillingene ”Svatantrya” og ”4D” er at vi i disse prosjektene har jobbet tett sammen med musikerne, og at det har vært live musikk i forestillingene. Dette gir en annen setting for den kreative prosessen og skaper mer uforutsigbarhet på scenen. Vi må ta hensyn til og bli bevisst hverandre, for eksempel i forhold til tempoendringer. Samtidig er det veldig inspirerende, vi tilfører hverandre mye, og det skaper energi!

I tillegg er det en forskjell at improvisasjon ikke har blitt brukt som arbeidsmetode i disse prosjektene – da jeg danset i Carte Blanche var dette vårt viktigste verktøy for å skape materiale. Da improvisere vi ofte i timevis foran videokameraet, for senere å plukke ut det materialet vi ville jobbe videre med. Slik ble bevegelsesmateriale utgangspunktet for uttrykket. Når jeg jobber med Larbi for eksempel, kommer musikken og en idé om det man ønsker å uttrykket først, deretter komponerer vi materialet. Men selv om koreografene jeg nå jobber med ikke bruker improvisasjon, er det et verdifullt redskap å ha i bagasjen.

3. Når, hvordan og hvorfor begynte du å arbeide seriøst med dansekunst?

Jeg begynte å danse veldig tidlig – jazzballett på den lokale ballettskolen. Jeg vet ikke om jeg tenkte at det var seriøst allerede da, jeg syntes det først og fremst var gøy å danse foran speilet. Men selv om jeg som ung holdt på med mange forskjellige aktiviteter; svømming, piano og fotball, så var det jo alltid dansen som var viktigst. Den hadde noe nært ved seg, mens de andre aktivitetene først og fremst var sosialt viktige.

Da jeg var 11 år fikk jeg beskjed om at jeg måtte begynne å trene klassisk ballett i tillegg til jazzballetten hvis jeg ville satse på dansen. Rundt den tiden begynte jeg nok å jobbe mot drømmen om å bli danser. Videre så kom jeg inn på Fagerborg. Jeg dro også til Sandvika etter skolen for å ta klasser, det var veldig mye trening i en periode der. Så gikk veien videre til Statens (KHIO), til jobb i Oslo Danse Ensemble, Carte Blanche og så endte jeg opp som frilansdanser. Det har gått i ett!

At jeg satset på dans har kanskje å gjøre med at det alltid har gitt meg glede. Jeg ble trigget av at det hele tiden var nye utfordringer, i trinn, måter å bevege seg på, fysikaliteter, musikaliteter. Jeg har villet utforske flere ulike uttrykk, forskjellige ting å formidle. Jeg syntes tidlig at samtidsdans var spennende. Selv om jeg alltid har likt å trene forskjellige sjangre, så har jeg funnet flest og bredest muligheter til å uttrykke meg innenfor denne. Samtidig er jeg usikker på om det jeg driver med fortsatt kan kalles samtidsdans.

4. Hva håper du å utrette gjennom din virksomhet innen dansekunst? Har du noen planer, bestemte mål eller ambisjoner for fremtiden?

Jeg har ingen bestemte planer eller mål videre, jeg klarer ikke å planlegge! Jeg ønsker at jeg kan fortsette å gjøre spennende og utfordrende prosjekter med folk fra både dansefeltet og andre kunstfelt. Jeg ønsker også å jobbe mer hjemme samtidig som jeg skulle ønske det ikke var noen motsetning mellom å jobbe ute og det å være knyttet til Norge. Jeg vil jo bare å jobbe!

5. Kan du beskrive noen aspekter ved din arbeidsprosess, følger du en bestemt metode?

Det varierer veldig ut fra hvem jeg jobber med. Ofte jobber jeg først ut en skisse, før jeg jobber i detalj med den enkelte bevegelsen. Da jeg jobbet i Carte Blanche måtte jeg som sagt improvisere mye, og jeg tror dette har gjort meg mer kjent med mitt bevegelsesspråk. Jeg vet at jeg har et språk som kommer fra meg, som jeg kan bruke når jeg blir bedt om å lage et bevegelsesmateriale. Det hender jeg må gå og improvisere for meg selv i en krok for å finne tilbake til denne ”modusen”. Når jeg improviserer blir jeg også mindre kritisk og det er lettere å slippe unna selvsensur.

6. Føler du deg som en del av et spesifikt norsk dansefelt?

Ja det vil jeg si. Gjennom å arbeide i Carte Blanche fikk jeg en sterk tilknytning til feltet i Norge. PRODA klassene var også viktig for meg da jeg begynte å jobbe. Gjennom å gå på klasse fikk jeg følelsen av å være en del av et miljø, ”alle” var jo der.

Jeg tror også jeg føler meg som en del av et norsk felt gjennom måten vi jobber. Improvisasjonen er et viktig arbeidsverktøy her i Norge –  både Ina Christel Johannessen, Eva Cecilie Richardsen og Ingun Bjørnsgaard bruker det som metode for å skape materiale. Vi har kommet langt på denne fronten her hjemme, og jeg synes det skaper spennende uttrykk som er unike for Norge. De fleste dansekunstnere jeg møter ute er ikke vant med denne måten å skape materiale på.

7. Har teori vært viktig i din kunstneriske utvikling, og er det noen teoretikere du lar deg inspirere av?

Jeg leser en del, men det er ikke nødvendigvis knyttet til dans. Ofte leser jeg bøker knyttet til det temaet jeg jobber med i de ulike prosjektene. Jeg finner mye inspirasjon i dette. I forbindelse med forestillingen ”Svatantrya” leste jeg for eksempel om spiritualitet og forholdet mellom kropp og sjel – blant annet en bok av den indiske guruen Paramahansa Yogananda. Da jeg jobbet med filmen ”Anna Karenina” leste jeg russisk historie, blant favorittene i denne perioden var en bok av den britiske forfatteren Orlando Figes; ”Natasha’s dance”. I forbindelse med forestillingen ”Tezuka” (denne også av Larbi), som jeg har turnert med de siste to årene, leste jeg en haug med Manga bøker (japanske tegneserier). Jeg er også veldig glad i boken “Livsfilosofi” av den norske filosofen Arne Næss. Den handler om hvordan følelsene spiller inn på menneskets tanker og handlinger, om å være åpen for at alt kan skje og om Spinozas lykketeori.

8. Er det noen forestillinger eller kunstnere som har betydd særlig mye for deg, og hvilke kunstnere finner du spesielt interessante i dag?

Jeg synes det er vanskelig å trekke frem noen spesielle. Jeg opplever at jeg får en ny familie i hvert prosjekt. Jeg henter mye inspirasjon fra mine kollegaer, både andre dansere og de koreografene jeg jobber med. Hvis jeg skal nevne noen som har betydd noe spesielt for meg så må det være samboeren min, Vebjørn. Vi har jobbet mye sammen, både i og utenfor Norge. Å jobbe sammen med Vebjørn er inspirerende og utfordrende. Han er utrolig kreativ og tålmodig i prosessen. Det har jeg lært mye av, for jeg er nok mer utålmodig.
Inspirasjon er for meg hovedsaklig knyttet til de ulike arbeidsprosessene, men jeg bli også inspirert av ting som skjer i livet generelt, av mennesker jeg møter eller reiser jeg er på. Ellers finner jeg mye inspirasjon i musikk, som for eksempel i forestillingen ”Svatantrya”; den indiske musikken er veldig kraftfull. Jeg hører på musikken til jeg kjenner den.

Da jeg gikk på Statens så jeg “The Solitary Shame Announced by a Piano» av Ingun Bjørnsgaard Prosjekt og «What do we do now that we’re happy» av zero visibility corp. Disse var til stor inspirasjon og har betydd mye for meg.

En koreograf som har betydd mye for meg de siste årene er Sidi Larbi. Det er faktisk helt tilfeldig at jeg møtte ham. Første gang jeg så en forestilling av ham var på festspillene i Bergen i 2004. Den forestillingen ble sittende i minnet i lang tid etterpå. Samme år var jeg og Vebjørn på sommerferie i Frankrike. På vår reise skulle vi innom en liten by, hjemstedet til danseren Dimitri Jourde, som er samboer med en kollega i zero visibility corp, Line Tørmoen. Der ble vi invitert med på en forestilling av nettopp Larbi. Forestillingen var fantastisk, den rørte meg virkelig. Etter forestillingen kom vi i prat med ham og ble invitert på en workshop som han skulle holde uken etter. Vi bestemte oss raskt for droppe våre videre ferieplaner og avbestilte alle hoteller og flyreiser for å dra til Antwerpen på workshop! Det var en fantastisk spennende uke, men vi slet oss helt ut; det var beinhardt. Etter workshopuken ble vi tilbudt jobb. Planen var opprinnelig at vi skulle søke om permisjon fra Carte Blanche for å gjøre denne jobben, men prosjektet var for langt og vi måtte derfor velge. Vi tok sats og hoppet – ut i det ukjente. Det var ikke et lett valg å si opp den trygge tilværelsen her hjemme, men vi har ikke angret på det i ettertid.

9. Hvordan kan dansekunsten få et større publikum uten å miste sin kunstneriske integritet og eventuelt sin samfunnskritiske rolle?

Dette er et stort og vanskelig spørsmål. Jeg tror vi først og fremst må ha tålmodighet og fortsette å jobbe. Vi må forsette å holde på kvaliteten og ikke undervurdere publikum. Men vi kunne kanskje gjort noe med måten dans blir markedsført på, og måten vi snakker med media. Vi må få media til å forstå språket vårt og være villige til å snakke om det vi gjør. Folk må jo få vite om hva som skjer så de kan ha mulighet til å oppsøke det. Når folk først har sett dans blir de ofte interessert i å se mer. Her har Danseinformasjonen gjort et kjempebra arbeid den siste tiden med sin seminarrekke rettet mot pressen. Jeg opplever at dette allerede har gitt seg utslag i en større forståelse for vår uttrykksform. Kanskje det også hadde hjulpet om vi fikk flere store nasjonale kompanier, som Carte Blanche. Det kunne gjort dansefeltet mer oversiktig for media og på denne måten skapt mer synlighet til dansen generelt.

10. Hvis du fikk oppfylt et ønske på vegne av dansekunsten, hva ville det ha vært?

Jeg brenner for at dansen også i Norge kan bli større og nå ut til flere. Det fins så mange forskjellige danseuttrykk, jeg tror det er noe der for alle. Og jeg tror dansen har en unik måte å berøre mennesker på. Utenfor Norge er jo dansen en eldre og mer etablert kunstform, den har et større publikum og er en større del av folks hverdag. Mediedekningen er også større i utlandet. Forestillinger jeg har spilt i har for eksempel blitt sendt på riksdekkende tv og blitt vist på kino. Så om jeg skulle ønske noe for dansen i Norge så måtte det være mer synlighet og oppmerksomhet. Det er utrolig mye bra dans her i Norge som fortjener å bli sett.