Å finne egne veier, styrken i fellesskapet og ytringsfrihet – et intervju med Astrid Groseth

Astrid Groseth er aktuell med kunsthendelsen Livsværende og visning av Livsværende XI er 20. oktober.

Hva arbeider du med for tiden?

Nå jobber jeg med Livsværende, som er et verk bestående av 12 ulike kunsthendelser med musikk, dans, tekst, kostymer og ledet meditasjon. En kunsthendelse i måneden i et helt år – vi følger naturen gjennom alle årstidene. Det er en interaktiv og stedspesifikk vandreforestilling som påvirkes av og undersøker alt som er i øyeblikket. Alt som foregår gis lik verdi. Det kan være lyset på Mjøsa, den sårbare fiklingen med noe teknisk, hva kunstneren gjør, hva publikum gjør og ikke gjør. Alt får plass.

Kunsthendelser, det var et fint ord, hva legger du i det?

Kunsthendelser er et ord jeg har funnet opp tror jeg. Det er egentlig en forestilling, men jeg var på utkikk etter en måte å beskrive det på som åpner opp for publikum, så de kan få hjelp til å forstå hva de blir med på.

For noen som ser forestillinger, så har en gjerne en idé om at en skal sitte i en sal og få noe servert, men en er jo alltid ansvarlig sjøl for hva en får ut av det. I Livsværende er det sånn at hvis du ikke hører lyden, må du gå nærmere eller hvis du vil ha en sterkere opplevelse av noe, så kanskje du må bevege deg.

Kan du beskrive arbeidsprosessen din, følger du en bestemt metode?

Ja, jeg bruker min egen metode som er påvirket av alt jeg har lært og metoder jeg har oppsøkt opp gjennom. Jeg har en tverrfaglig utdanning i dans, og veiledning og terapi, så jeg bruker en miks av det, i tillegg til alt jeg har lært som menneske. Jeg er i arbeidet med Livsværende 24-7. Jeg gjør jo andre ting også, men jeg har hovedfokus på dette, så hver dag jobber jeg med det på en eller annen måte. Jeg forsøker å lytte og sanse. Hva skjer i meg nå? Hva skjer i meg i relasjonen med de som er med dag for dag, og måned for måned? Hva skjer i verdensbildet? Hva er det som rører seg og påvirker oss, bevisst og ubevisst? Hva skjer i naturen? Og hvilke høytider er i månedene. I denne metoden, er en viktig del av det «å slippe til». Å slippe mine ideer om hvordan en skal være, eller slippe forståelsen av at ting er sånn eller sånn.

Jeg forsøker å unngå å være i det «riktig – feil», eller det «bra – dårlige» fokuset, men bare å være i det sånn som det er. Og la det som vil mest, komme fram.

Hva er viktig for din kunstneriske utvikling og hva/hvem inspirerer deg?

Jeg føler meg som en del av en lang rekke kunstnere, en lang rekke mødre, en lang rekke dansekunstnere eller familiemedlemmer. Jeg er veldig takknemlig og inspirert av dem som har kommet før oss. Samtidig – da jeg var nyutdannet i Oslo, var jeg en del av et fellesskap hvor flere av oss også hadde fokus på hvordan vi kunne finne vår egen måte å skape på. Hvordan vil jeg skape? Hvordan kan jeg skape på en måte som går utover de etablerte strukturene for hvordan andre sier jeg bør skape? Uavhengig av om en institusjon godkjenner det eller ikke. Å gå utover makthierarkiene og strukturer som har eksistert en stund. Jeg var en del av en kollektiv bølge av nybrottsarbeid. Det var flere av oss som samtidig hadde fokus på hvordan vi kunne finne nye veier.

Også blir jeg veldig inspirert av mennesker som brenner for noe. Av natur, av de som våger å gå sin egen vei, også når de møter motstand. Folk som står for noe, og som ikke nødvendigvis følger det massen gjør. Urkulturer. Håndverk og historie. Alt skapende, det folk investerer energi og drivkraft i. Å leve tett på, i dialog med og i takt med naturen. Sårbarhet. Det som er sant, hva nå enn det er.

Når, hvor og hvorfor begynte du å danse? Og hvorfor dansekunst som uttrykk?

Jeg begynte å danse hip-hop i Ringsaker midt på barneskolen. Det traff meg veldig i det å kunne uttrykke meg fritt ut ifra hvem jeg var. Det var ikke noe særlig hiphop-miljø der jeg vokste opp. Hvis det hadde vært det, ville jeg sannsynligvis fortsatt med det. Etter hvert fant jeg samtidsdansen som jeg opplevde hadde noe av den samme friheten. Men jeg tror dette kan finnes i alle slags stiler og former, men det var her jeg følte meg hjemme og her jeg fant min stemme og min måte å uttrykke meg utover det verbale språket.

Hva verdsetter du i det norske dansekunstfeltet i dag?

Noe som er veldig spennende i kunstfeltet er at vi våger å stå sammen om å ha unike og ulike stemmer, at vi våger å gi plass! Jeg tenker at jo flere som kommer på banen, jo mer kraft får vi til sammen. Så akkurat motsatt fra en konkurranse-tankegang. Jo mer hver og en våger å gå sin egen vei, jo mer kan vi løfte alle sammen.

Hvis du fikk oppfylt et ønske på vegne av dansekunsten, hva ville det vært?

Da ønsker jeg at vi som jobber med dansekunst, hele tiden i enda større grad oppdaterer bildet og blikket på hva dansekunst er og kan være. I kontakt med oss selv, i kontakt med kollegaene våre, i kontakt med den samtida vi er en del av.

Og at vi virkelig kan gi verdi til dansen sjøl. Hvor viktig dansen har vært for mennesket og for utviklingen. Og hvor viktig den er i dag også. Jeg ønsker meg verdigheten og tradisjonen og potensialet dansen har i samfunnet, at vi virkelig eier, står for og tror på det.

Også tenker jeg at dansen i seg selv er veldig viktig nå. Ytringsfriheten er under press. Det er så mye som skjer i verdensbildet som er ute av kurs. Kunsten har mulighet til å foreslå en annen vei. Hele tida.

Her i Norge er vi privilegerte som har både ytringsfrihet, trygghet og økonomisk støtte fra ulike instanser. Vi har en unik mulighet til å bruke stemmene og kunsten vår til å stå opp for det vi tror på. Vi har en så viktig rolle i samtida!