Jeg møter Betty Nilsen på Rosendal Teater, hvor DansiT har kontor og mye av sin forestillingsvirksomhet. Hun tar meg med opp til husets avslappa sone og tilbyr meg drikke og snacks. Jeg finner en behagelig stol og Betty slår seg ned i en sofa ved siden av meg. Jeg føler meg umiddelbart komfortabel.
Ved spørsmålet om hennes rolle som tilgangskoordinator, lener hun seg fremover. «Jeg fikk vel tittelen for snart tre år siden, men det å få folk til å føle seg inkludert er noe jeg brenner for», sier hun.
Selve jobben handler om å gi alle en mulighet til å oppleve dansen på sine premisser, forklarer hun. Rent konkret handler det om synstolking, tegnespråktolking, sensorisk vennlige forestillinger og mer. Rollen handler mest om publikumsarbeid, men også om å ha et blikk på helheten og bidra til at tilgjengelighet er ivaretatt i alle ledd av organisasjonen.
Tilgjengelighet, mangfold og inkludering har vært selve grunnmuren til DansiT, som en del av å skape nærhet til dansen. Gjennom Danselaboratoriet, Danseteateret og festivalen Multiplié har DansiT alltid utfordret hva dans er, hvem som kan oppleve dans og hvem som kan være dansekunstner. De senere årene har de jobbet enda mer målrettet med publikumstiltak.
Selv om arbeidet ikke handler om økte publikumstall eller billettinntekter, er jeg nysgjerrig på om arbeidet har skapt noen synlige endringer. Betty forklarer at det er vanskelig å måle publikumseffekten, nettopp fordi alle skal kunne komme uten å måtte melde fra og være en del av en egen statistikk. Alle samtalene i salongserien, for eksempel, tegnspråktolkes av prinsipp, så alle kan delta spontant.
«Det er ikke noe påmelding der. Det samme gjelder synstolkning, og vi vet aldri om det kommer noen.» Hun tenker seg om og ler. «Men vi har 15 hodetelefoner i skranken, og det holder akkurat noen ganger.»
henger ved billettluken på treknagger. Foto: Sanna Eriksson Ryg.
Betty merker at flere og flere kunstnere har fått en interesse for arbeidet og kommer til DansiT for veiledning. Alle kunstnere og kompanier som kommer, får tilbud om tilrettelegging rundt sin forestilling. Flere og flere svarer ja, og DansiT strekker seg langt for å tilrettelegge på de forestillingene.
Det virker som at denne typen tiltak blir stadig mer utbredt i det norske scenekunstmiljøet, og jeg lurer på hvordan Betty opplever at det arbeidet de har holdt på med over lang tid, nå får feste flere steder.
«Det er kjempebra! Det er akkurat det vi vil.»
Hun forklarer at de for eksempel alltid gir kunstnerne som har fått synstolket forestillingen sin, det utviklede manuset, slik at de da kan ta det med videre. På den måten kan de videreutvikle det eller ta det med til neste visningssted, så jobben ikke må gjøres dobbelt.
«Vi har jo også nå hatt et prosjekt med Dansenett Norge, hvor jeg er prosjektleder, hvor vi undersøker hvordan vi kan gjøre synstolkninger på forestillinger som er på turné. Det vi har prøvd på nå er en heldigital versjon, hvor jeg sitter i Trondheim og synstolker i Kristiansund, for eksempel. Prosjektet er ikke evaluert enda, men det er allerede mange arrangører som er interessert i det.»
Men hvordan får de til alt dette i praksis?
Betty forklarer at det er mange forskjellige måter å utforme tiltakene, og mange ulike tilnærminger med tanke på kunstnernes prosess.
For omtrent tre år siden fikk DansiT i forbindelse med sin satsing på synstolking av dans, midler fra Balansekunst. De satte sammen en arbeidsgruppe med lokale dansekunstnere, personer som kunne tenke seg å synstolke og personer med nedsatt synsfunksjon. Gruppen består av seks personer, som har møttes fast i to år. De startet det hele med å evaluere og nøste i det eksisterende tilbudet, før de begynte å videreutvikle og skape internrutiner.
«Jeg skrev noen synstolkningsmanus uten noe særlig erfaring, og fikk etter hvert såklart et stort behov for at noen med nedsatt synsfunksjon skulle fortelle meg hva som funket og ikke funket. Og det fikk jeg, til gangs!» smiler Betty.
Modellen de har landet på tar utgangspunkt i at manuset utvikles av deltagere fra arbeidsgruppen i samarbeid meg kunstnere bak forestillingen. Synstolken får høre om intensjonen bak verket, og hvordan kunstnerne selv ønsker å bli beskrevet. Synstolken ser også videodokumentasjon av forestillingen. Når manuset er utviklet, får kunstnerne alltid komme med tilbakemeldinger, før synstolken får prøve det på en fysisk gjennomgang. I arbeidet har de funnet ut av at manuset bør være en blanding av konkret, poetisk og billedlig språk.
«Hver forestilling er jo veldig forskjellig, så noen ganger er det mer poetisk enn noe annet, mens andre ganger er det nesten ikke tid til å være poetisk, fordi det skjer så mye.»
Det høres omfattende ut.
Betty bekrefter at arbeidet tar tid, men hun er klar på at det er viktig å gjøre det ordentlig, både av respekt for kunstnerne og kompaniene, og for publikum som skal benytte seg av tilbudet.
I tillegg til Betty er det tre andre som synstolker. Sammensetningen i gruppen gjør at noen forestillinger får engelsk synstolkning, rett og slett fordi noen av de som synstolker er mer komfortable med det som muntlig språk. Dette kan være positivt, spesielt om en forestilling skal turnere internasjonalt.
Alt Betty forteller høres ut som noe som enkelt bør kunne feste seg som en praksis i feltet. Det meste virker overkommelig med nok ressurser og kunnskap. Men hva med sensorisk visning? Hvis en forestilling må endre lys, lyd eller uttrykk, hvor langt kan en kunstner gå før det går på kompromiss med den kunstneriske integriteten eller visjonen?
«Det er ikke så mange kompanier som er villige til å dempe forestillingen sin. Så nå på festivalen, så er Charlie (av Hodworks) sensorisk vennlig av natur, så den har vi ikke trengt å gjøre noe grep for å få sensorisk vennlig heller. På forestillinger som vises flere ganger er det helt klart en fordel at den ene forestillingen er sensorisk vennlig, og den andre ikke. Vi har hatt sensorisk vennlige forestillinger ett par ganger, og begge har vært barneforestillinger.»
Betty tenker høyt.
«Jeg vet ikke om det har noe å gjøre med at man tenker at når man har en barneforestilling, så er man kanskje flinkere til å justere det naturlig.» Hun ler litt. «Eller kanskje fordi det er barn som skal se på, og fordi barneforestillinger som oftest ikke har fullt strobelys, totalt mørke og heftig bass.»
Hun tar gjerne imot utfordringen med en forestilling som må endres mye for å være sensorisk vennlig. Men hun forstår at det krever mye av kunstneren, på samme måte som en avslappa forestilling krever det, både i innstilling og utførelse.
Vi diskuterer synstolking av dans som er så visuelt, og der man ikke trenger ord. Jeg lurer på hvordan de velger ut hva de vil formidle, når hun blir en tredjepart i forestillingen. Hva er hennes blanding av poetisk, konkret og billedlig?
«I tolkeverdenen skal man jo opprinnelig legge igjen sine egne tolkninger hjemme, men det har vi, og flere før oss, funnet ut at når det gjelder kunst så går det ikke. Da mister man noe.»
Hva tenker hun om forskjellen ved å legge disse tiltakene på en forestilling mot en forestilling som er skapt med dette i tankene? Hun tenker en stund, og kommer frem til at selv om begge har en kunstnerisk verdi, er det allikevel en stor forskjell. For når det legges til er det bare noen som får det med seg, spesielt med syns- og tegnespråkstolking. Det blir på et vis et mindre fellesskap i det store fellesskapet. Når det er en del av verket allerede, så får alle den samme opplevelsen.
Til slutt må jeg jo spørre: hvordan kan jeg gjøre dette intervjuet mest mulig tilgjengelig for folk?
«Ja, kjempebra!» utbryter hun, og lister opp:
- Leservennlige setninger.
- Må du ha fancy ord, så ha en ordforklaring.
- Les inn teksten, så man kan lytte til den.
- Ha gode bildebeskrivelser.
- Oppsummer i ingressen, og si noe om hvor lang tid det kan ta å lese teksten.
«Og si gjerne at de må ta kontakt med meg om de vil diskutere noe. Det vil jeg veldig gjerne!»
Betty Nilsen er produksjonsansvarlig og tilgangskoordinator ved DansiT og har ansvar for oppfølging av kunstnere i residens og produksjon, tilgjengeliggjøring av forestillinger og publikumsarrangement, og DansiT-salong.
