AVSLAGSFEST – hvorfor det da? Tre spørsmål til dansekunstner og initiativtager Ulf Nilseng

Hvorfor arrangerer du denne avslagsfesten?

I forbindelse med Aksjonsgruppa for fri dansekunst dukket ideen om å arrangere en fest opp, og ikke hvilken som helst fest, men en Avslagsfest. Den ideen tok jeg opp igjen og har fått med meg flere som har vært involvert i festkomiteen: Rina Rosenqvist, Maria Lothe, Jens Martin Hartvedt Arvesen, Corentin JPM Leven, Ida Holthe Lid og Tone Kittelsen.

Etter å ha jobbet som dansekunstner i snart 30 år har jeg opplevd mye avslag, noe alle kunstnere gjør.

Noen får få avslag og noen får mange avslag – og noen får faktisk bare avslag!

Det er ikke nødvendigvis en klar årsak til hvem som får og ikke får, ofte er det kanskje litt tilfeldig. Ofte handler det om sammensetningen i komiteen, ofte smaken og hva som er tidsånden, osv osv. For meg har det vært viktig å kunne vise at alle kunstnere i det frie feltet opplever dette, og at vi ikke står alene. Så da kan det jo ikke være noe som er bedre enn at vi skaper en fest, har det gøy sammen, er sinte sammen, frustrerte sammen, danser sammen, og at vi sammen støtter hverandre slik at vi ikke gir opp.

Den følelsen av skam, ensomhet og alenegang er noe jeg har kjent på og tror vel at dette gjelder veldig, veldig mange av oss kunstnere – jeg kunne vel egentlig si samtlige i denne sammenhengen.

Jeg mener at vi bør snakke litt mer om det, og ikke være så redde for å tape ansikt eller vise sorg ved et nederlag som et avslag kan være. Det kan faktisk være så alvorlig med et avslag at en kunstner slutter, det er det mange eksempler på. Og det er ikke noe galt i at en slutter, det kan også på sitt vis være en syklus. Det er jo ikke en menneskerett å få støtte, men det gjør noe med deg som menneske og kan være skadelig på sikt – og dét ønsker jeg løfte litt opp. Jeg vil vise at vi er mange med avslag i postkassa!

Hvordan opplever du som kunstner å få avslag på søknader?

Å få et avslag er greit, men når jeg etterhvert bare får avslag gang på gang så oppleves det vondt og skamfullt, og en får følelsen av at en ikke tilhører «det gode selskap» (hva nå det er…). Det er en følelse av at jeg ikke blir sett eller forstått med kunstnerskapet mitt, eller at hele min karriere blir tilsidesatt uten at det tas hensyn til den kunnskapen jeg sitter inne med.

Jeg kjemper alltid med tanken om at jeg ikke er god nok, fortsatt etter 30 år, og det er jo fordi jeg har blitt og fortsatt blir vurdert, om igjen og om igjen. Jeg mener ikke at det er andre måter å gjøre dette på, det tror jeg ikke. Og jeg er svært opptatt av å si at støtteordningene vi har i Norge er veldig demokratiske og bra, men at de også har en del mangler og kan oppleves urettferdig. Men uansett så gjør avslag noe med deg som menneske, og den biten ønsker jeg å løfte opp.

Det er høy avslagsprosent i Kulturrådet. Har du gjort deg noen tanker, eller har du forslag til hvordan man kan jobbe mot mer mangfoldige støtteordninger og på den måten få et enda bredere spekter av dansekunst i Norge?

Det store problemet med støtteordningene vi har er at det er for lite penger, eller vi har for få scener, det er for få turnémidler – det er egentlig for lite penger til det meste innen scenekunst.

Jeg vet heller ikke hvordan man skulle fått en mer rettferdig fordeling av midler, eller en mer mangfoldig fordeling. Men det bør diskuteres og snakkes om. Det er et gedigent hull mellom bevilgende myndigheter, eller andre i maktposisjoner, og kunstnere. Det er som en svær betongvegg. Jeg savner at det er transparent, at man kan snakke sammen, at jeg faktisk kan sitte ned med en kaffe og høre på mennesket som har gitt meg avslag, at hen tør å stå for det også til meg. Veldig ofte så opplever du da at du på en eller annen måte forstår avslaget du har fått litt bedre.

Når man kommer i slike maktposisjoner så bør man være veldig nøye med å kjenne på den menneskelige egenskapen (som kanskje ikke er så sjarmerende??)… det er å få makt. Det er veldig fort gjort at det blir noe en glemmer når man er i slike posisjoner, og vanskeligere å se, men derfor bør en være veldig bevisst på dette.

Det å være tilgjengelig, snakke sammen, være åpen, ha en åpen dialog og debatt, og være til stede kan være fine redskaper for å skape et godt avslagsmiljø.