Path Created with Sketch.

«Blomstringsprosess» av Carl Aquilizan

Carl Aquilizan. Foto: Joshua Jacob.
I denne teksten ser jeg tilbake på hvordan jeg har brukt dansekunsten til å oppdage, utvikle og reflektere over de ulike sidene av min identitet som skeiv med norsk-filippinsk bakgrunn – en lang prosess med å bryte med og konfrontere homofobiske holdninger, fordommer og idealer jeg har vokst opp med.

I skrivende stund er det fire år siden jeg kom ut som skeiv for første gang, og to år siden jeg åpnet opp om min legning til min familie. Jeg kjenner på en begrenset erfaring og kunnskap til å skrive om tematikken. Sannheten er at jeg fortsatt ikke tør å være åpen om at jeg er skeiv i visse kontekster og rom, og har fortsatt mye å lære. Men jeg har erfart befrielsen i det å konfrontere ubehaget og tryggheten i det å møte andre skeive mennesker, og å høre om og identifisere meg med deres historier. Håpet er at noen andre kan finne noe av det samme gjennom å lese om min prosess.

Hvordan jeg fant dansen

Jeg vokste opp i et filippinsk hjem på Trosterud og Grorud i Oslo, og har lenge tenkt at jeg startet å danse ved en tilfeldighet. Hver helg dro jeg til en pinsemenighet med familien. I tillegg til at jeg hadde mine nærmeste venner i menigheten var det også her jeg ble introdusert til dans og sang. Under lovsang i søndagsmessene var det kvinnelige dansere som danset foran på scenen. Det var ingen regel at gutter ikke fikk lov til å danse, men vi ble heller oppfordret til å spille instrumenter. En dag begynte en kompis av meg å vise interesse for dans, og overbeviste meg og andre kompiser til å være med. Vi begynte å lage danser sammen, der vi blant annet brukte bevegelser fra musikkvideoer fra MTV og danset disse til kristne pop- og hiphop-låter. Etter hvert ble vi også spurt om å være med og danse under messene, noe jeg fant mye glede i.

Foreldrene mine var veldig støttende når det gjaldt at jeg danset i menigheten, men da jeg ønsket å ta danseklasser fikk jeg ikke lov da dette ville koste for mye penger og ta for mye tid fra skolearbeidet. Likevel klarte jeg å snike meg inn på noen klasser. Jeg tok min første hiphop-klasse med Jens Trinidad ved X-Ray ungdomskulturhus, og husker at jeg kjente på at dette var noe jeg også kunne drive med. I min families kultur er ikke kunst og dans noe man kan ha som en jobb, så det var inspirerende å se flere i rommet som så ut som meg og som jobbet med dans profesjonelt. Jeg fortsatte å danse i menigheten, men sparte bursdagspenger for å kunne ta hiphop-klasser. Selv om det var gøy følte jeg meg aldri helt hjemme i hiphop-uttrykket, fordi jeg følte meg låst til å måtte tre inn i en maskulin rolle. Derfor fant jeg mye inspirasjon fra So You Think You Can Dance – som ga meg en inngang til andre uttrykk enn hiphop-stilen.

Selv om drømmen om å bli danser vokste, klarte jeg ikke å gi slipp på ideen om at jeg måtte få meg en «ordentlig jobb». Til tross for motstanden hjemme, søkte jeg og kom inn på danselinjen på Fagerborg videregående skole (i dag Edvard Munch videregående skole), men ble overveldet av hvor ukjent miljøet på skolen var. I tillegg til dansefagene som klassisk ballett, moderne og jazz som jeg ikke hadde praktisert før, hadde skolen en betraktelig mindre andel elever med flerkulturell bakgrunn enn jeg var vant til, samt en kultur jeg ikke følte meg hjemme i. Jeg sluttet etter kort tid og begynte på studiespesialisering med realfag på Bjerke videregående skole i stedet, med et mål om å komme inn på ingeniør- eller medisinstudier. Lite visste jeg at Bjerke hadde faget Toppidrett dans. Det var et fag der vi jobbet hovedsakelig selvstendig, og vi hadde ingen pedagogførte danseklasser, slik som faget innehar i dag. Likevel åpnet det for at jeg kunne fortsette å holde på litt med dans. Jeg klarte ikke helt å legge fra meg interessen, og siste år på skolen begynte jeg å se etter muligheter til å danse igjen – kanskje på ordentlig denne gangen.


Skeiv kjærlighet – et frø som plantes

Min korte tid på Fagerborg videregående skole brakte med seg særlig én god ting. Første skoledag satt jeg ved siden av Maria Kristina Klungnes Berg, og hun var den eneste personen jeg holdt kontakten med etter at jeg byttet skole. Tre år senere overtalte hun meg til å søke Spin Off Forstudium i Dans. Deretter tipset hun om Northern School of Contemporary Dance i Leeds, England – en skole hvor hun selv studerte. Dette ble min utdanningsvei til å bli danser. Under utdanningen i Leeds møtte jeg et mangfold av medelever fra ulike bakgrunner, danseuttrykk og skeive identiteter. Jeg ble kjent med mennesker som var homofile, lesbiske, bifile, panfile, transkjønnede og ikke-binære. Vi hadde også lærere som var åpne skeive. Denne erfaringen, kombinert med avstand fra miljøet jeg vokste opp i, utvidet perspektivet mitt, og sakte men sikkert begynte jeg å bryte ned fordommene og normene jeg hadde vokst opp med.

Carl Aquilizan
Diogo Santos og Carl Aquilizan i forestillingen How far can we go? (2017). Foto: Jack Butler.

I 2017 under studiet i Leeds, skapte jeg duetten How far can we go? med Diogo Santos, der vi utforsket mannlig sårbarhet. I dag identifiserer vi oss begge som skeive, noe vi ikke var åpne om da. Vi var opptatt av å understreke at dette var et vennskapelig, broderlig forhold. Det var det narrativet vi oftest hadde sett når menn danser med menn. I ettertid har vi begge reflektert over at duetten egentlig uttrykte skeiv kjærlighet og platonisk intimitet mellom menn, noe vi ikke turte å innrømme og heller ikke hadde kunnskap om til å kommunisere den gangen. Det å kjenne intim kontakt med en annen mann vekket noe i meg, en sterk lengsel og et stort savn. Rett før avgang fra skolen åpnet jeg for første gang opp om å være skeiv til noen nære venner.

Carl Aquilizan
Carl Aquilizan i forestillingen Din varme (2018). Foto: Joshua Jacob.

I 2018 skapte jeg soloen Din varme som ble vist under Vin og Valsen 2018. Dette var første gang jeg turte å utforske lengselen etter kjærlighet med en annen mann. Dette var fortsatt ikke eksplisitt eller tydelig kommunisert til publikum, men det var noe jeg jobbet med for meg selv, og var starten på å jobbe fra et personlig og skeivt utgangspunkt.

Butoh – å se seg selv i kunsten

Første gangen jeg hørte om butoh var fra en danselærer som sa at jeg minnet henne om en butoh-danser. Ved å søke det opp fant jeg videoer av kropper malt kritthvite som bevegde seg sakte med en intens spenning i kroppen og et ekspressivt ansiktsuttrykk. Jeg ble helt betatt og leste videre om grunnleggerne Tatsumi Hijikata og Kazuo Ohno som mente den japanske dansescenen var altfor påvirket av vestlige dansetradisjoner og former. I motsetning til vestlige uttrykk, søkte de mot jorda og det primitive, og ville finne et nytt ideal som forsterket dansernes genuine følelser – også skeivhet.

Butoh har en lang historie med å tematisere skeivhet, kjønnsnormer og tabubelagte emner. Det første dansestykket som forbindes med butoh-uttrykket, Forbidden Colors (1959), tematiserte homofil kjærlighet. På denne tiden var dette sjokkerende og kontroversielt, noe jeg tenker reflekteres i det kroppslige ubehaget man ser i tidlige butoh-verk. Jeg forstod det ikke den gang da, men det var kanskje det skeive, det merkelige, det forvrengte i butoh som resonnerte så sterkt i meg. Kanskje ble jeg også dratt inn, og tiltrukket av det, fordi jeg endelig så et skeivt uttrykk med asiatiske kropper – kropper som lignet på min egen.

Jeg dykket videre inn i metodene innenfor butoh. Måten man bruker bilder, forvrenging, utforskning av spenning og ekstremiteter til å oppleve transformative opplevelser, åpnet opp et trygt rom til å utforske personlige og vanskelige følelser gjennom et abstrahert uttrykk. Med dette som inspirasjon skapte jeg Your Cast Will Tire som blant annet ble vist på Dans/5 i 2018, og det var starten på en praksis med en interesse for å dykke inn i det indre, det billedlige og det improvisatoriske.

Carl Aquilizan
Carl Aquilizan i dis_func. Foto: Joshua Jacob.

I 2019 startet jeg prosjektet dis_func, som senere ble vist under Koreografilaboratoriet 2021 på Dansens Hus i Oslo. Prosjektet oppstod på grunn av en trang til å ville uttrykke angsten, frustrasjonen og uroen jeg hadde følt på i mange år. Dette var spesielt fremtredende etter å ha flyttet tilbake til Oslo, og tilbake til det homofobiske miljøet jeg vokste opp i. I ettertid har jeg innsett at dette var en måte for meg å bearbeide utfordringene med å stå frem som skeiv, og angsten jeg følte på knyttet til det. Dette kom til uttrykk gjennom et bevegelseslandskap som uttrykte ekstrem kroppslig spenning.

Flower boy

Ideen om å starte prosjektet Flower boy startet høsten 2020, under pandemi og lockdown. Jeg hadde nylig kommet ut som skeiv til min familie og kjente på en enorm lettelse. Samtidig kjente jeg på tomhet og en overveldende trang til å utvide min kunnskap, og uttrykke min skeivhet. Dermed fikk jeg ideen om å skape et prosjekt der jeg kunne dykke inn i min skeive identitet. Jeg hadde ikke ordene til å beskrive hva jeg ville utvikle, jeg hadde jo nettopp begynt å bruke ordet skeiv. Jeg forholdt meg hovedsakelig til kjente kjønnsbegreper som maskulinitet og femininitet. Hva er egentlig disse begrepene? Hvordan relaterer jeg til dem? Jeg så tilbake på min tidlige barndom, tiden jeg følte meg mest fri for samfunnets normer, for å navigere meg i det overveldende havet av skeivhet.

Så lenge jeg kan huske har jeg hatt en sterk dragning mot kvaliteter, klær og estetiske uttrykk som blir ansett som feminint og forbeholdt jenter. Da jeg var yngre elsket jeg å fantasere om at jeg var prinsesse eller havfrue. Jeg elsket å leke med Barbiedukker og ta på mamma sine smykker, klær og sminke. På grunn av miljøet og kulturen jeg vokste opp i, endret mine tanker seg – jeg undertrykte, skjulte og skammet meg over mine interesser som var ansett som feminine, og har på grunn av dette påtatt meg maskuline og heteronormative trekk og kvaliteter. Gjennom Flower boy hadde jeg lyst til å gi rom og finne tilbake til de interessene jeg hadde undertrykt, og utvikle mine feminine kvaliteter og min skeive identitet.

Ved å leve ut mine barndomsfantasier der jeg er prinsesse, havfrue, kvinnelig superstjerne eller blomsterpike, kan jeg skrelle av fordommene, skammen og frykten jeg har bygget opp siden barndommen? Ved å se tilbake og utforske mine interesser som barn, og ved å tillate meg selv å være feminin på mine premisser, kan jeg komme nærmere den jeg egentlig er innerst inne? – Den personen jeg kanskje hadde vært i dag dersom jeg fikk lov til å være meg selv i oppveksten.

(Tekst fra forprosjektet til Flower boy)

Jeg fant nok en gang mye inspirasjon i butoh, spesielt gjennom bøkene Butoh and queer pedagogy av Damiano Fina og Kazuo Ohno’s world from Without and Within av Kazuo Ohno og Yoshito Ohno. Et ønske var å bryte med innlærte mønstre og vaner, som har blitt påvirket av det heteronormative idealet, og finne tilbake til min kropp. Metodene innenfor butoh ga meg tilgang til å utforske transformative opplevelser og tilstander. Måten kjønn var utfordret gjennom det estetiske uttrykket var også en inspirasjonskilde, blant annet i verkene My Mother og Admiring La Argentina av Kazuo Ohno, der han kler seg i kvinneklær og prøver å legemliggjøre sine kvinnelige idealer gjennom kostyme, scenografi og bevegelse.

My intention in dressing as a woman onstage has never been to become a female impersonator, or to transform myself into a woman. Rather I want to trace my life back to its most distant origins. More so than anything else, I long to return to where I’ve come from.

– Kazuo Ohno

Etter hvert begynte jeg også å oppsøke mer skeiv populærkultur og kunstuttrykk. Jeg så på RuPaul’s Drag Race og fikk blant annet en dypere forståelse for hvorfor jeg hadde et stort behov for å dykke inn i det feminine. Jeg så skeive filmer som Brokeback Mountain, Moonlight, Paris is burning, The way he looks og Call me by your name, og turte å kjenne meg igjen i disse historiene. Jeg lærte mer om erfaringene til ikke-binære, transpersoner og skeive med funksjonshemning, blant annet gjennom boken Gender Queer av Maia Kobabe, og Alok V. Menon og Chella Man sine innlegg om kjønnstematikk på sosiale medier. Jeg tok også kontakt med flere skeive kunstnere for å lære fra dem.

En visjon jeg hadde i startfasen var å ha et ekstravagant, vakkert, rosa kostyme, som representerte mine forbudte barndomsdrømmer. Første gang jeg tok på meg kostymet – laget av Chris Le – var utrolig frigjørende. Jeg kjente meg igjen i hvordan andre bruker drag for å gjennomgå en transformasjon som en slags flukt – et alter-ego – og en opposisjon mot kjønnsnormer. Sminke var erstattet med en maske, og sammen med kostymet ga det meg mulighet til å dykke inn i feminine kvaliteter, uten å nødvendigvis bli sett på som meg.  Jeg kunne gå inn i en slags ny karakter, som visket ut det mannlige og heteronormative jeg følte meg låst i. Jeg kunne være mer feminin, mer kjønnsnøytral, mer meg.

Carl Aquilizan
Carl Aquilizan i forestillingen Flower boy (2021). Foto: Joshua Jacob.


Å ta plass

Før premieren på Flower boy viste jeg en galleriversjon som en del av utstillingen Claiming space (Ta plass) på Fotogalleriet, kuratert av Bassel Hatoum ved Skeiv Verden.

Med utstillingen ønsker jeg å gi plass til de av oss som gang på gang blir usynliggjort, marginalisert eller ikke tatt på alvor fordi vi ikke passer inn i majoritetssynet.

– Bassel Hatoum

Gjennom dette prosjektet ble jeg kjent med andre skeive kunstnere med flerkulturell bakgrunn og medlemmer av interesseorganisasjoner som Skeiv Verden og Salam, som jobber hovedsakelig med å bedre levekårene til LHBTQI+ personer med minoritetsbakgrunn. Endelig ble jeg kjent med andre jeg kunne relatere til og identifisere meg med. Dette ga en større åpenhet, trygghet og tilhørighet rundt det å være skeiv.

Å høre om erfaringene til andre skeive med minoritetsbakgrunn gjorde meg også oppmerksom på mange utfordringer jeg ikke hadde vært kjent med tidligere. Jeg innså at det var mangel på inkluderende rom for skeive med minoritetsbakgrunn i Oslo, og hvor lite plass vi får i offentlige rom og diskurser. Jeg reflekterte over hvordan fraværet av rollemodeller jeg kunne se opp til hadde gjort det vanskeligere for meg å finne min plass, både i hverdagen og i kunsten. Jeg turte også nå å konfrontere og akseptere det faktum at jeg blir sett på som en synlig minoritet med asiatisk bakgrunn, noe jeg tidligere hadde prøvd å unngå så godt som mulig. Tidligere var det viktig for meg å understreke at jeg var norsk, mens nå kjente jeg på verdien og viktigheten av å stå i min bakgrunn.

Jeg blir stadig påminnet om at jeg er en av få, at jeg ikke er en del av majoriteten. Dette har vært en stor påkjenning som jeg nå tør å konfrontere. Jeg pleide å bli mobbet på barneskolen på grunn av mitt utseende og har gjennom årene hørt rasistiske uttalelser utallige ganger. Noen eksempler er å bli ropt «Ni hao» til på gata, frisører som kommenterer på at mitt «kinesiske hår» er vanskelig å klippe og servicearbeidere som antar at jeg ikke snakker norsk. Når jeg beveger meg sakte, har jeg opplevd flere ganger at det umiddelbart forbindes med butoh, karate eller tai chi. Selv om dette er former jeg er interessert i, synes jeg det er irrelevant i situasjoner der jeg ikke jobber med dette. Flere ganger har jeg blitt forvekslet med andre norsk-asiatiske dansekunstnere, selv om vi kun er svært få. Jeg husker at en kollega og venn sa til meg at det var lettere for meg å få jobb på grunn av at jeg var asiatisk. De viste til at det alltid var en asiatisk danser i et dansekompani, og at mitt utseende var ettertraktet og kunne fylle en «mangfoldskvote». Jeg har hørt folk si at det er lettere for meg å få støtte eller bli programmert fordi jeg har en «dobbelminoritet». Dette er holdninger man møter på, og selv om det noen ganger uttrykkes med gode intensjoner oppleves det utrolig frustrerende. Når man allerede har traumatiske opplevelser av rasisme, kan selv de små tingene være vanskelig å stå i. Jeg skulle ønske flere forstod dette og hvor mye det ofte koster for personer med minoritetsbakgrunn å ta del i offentligheten.

Siden det er svært få skeive, sørøst-asiatiske kunstnere i scenekunstfeltet, kjenner jeg på et ekstra ansvar for å representere. Jeg synes det er viktig å potensielt være den rollemodellen eller representasjonen jeg savnet i oppveksten. Samtidig har jeg i det siste kjent på hvor begrensende det ansvaret også kan oppleves. Som om min kunst, mine bevegelser, kun skal uttrykke en skeiv erfaring fra et perspektiv av å vokse opp mellom filippinsk og norsk kultur. Hadde jeg følt på mer kunstnerisk frihet om behovet for å representere var fraværende? Jeg har heller ikke hatt noen referanser som utforsker skeivhet fra et lignende perspektiv, noe som gjør at det kjennes ekstra sårbart.

Erfaringene nevnt over har forsterket min motivasjon til å fortelle min historie gjennom min kropp. Med Flower boy ville jeg uttrykke den indre kampen og spenningen jeg gikk gjennom alle de årene jeg undertrykte min skeive identitet. Men jeg ville også feire, vise stolthet over og ta plass med min bakgrunn, kropp og identitet. Prosjektet ble min måte å komme ut på og omfavne min skeivhet. Flower boy hadde premiere på Bærum kulturhus mars 2022. Å gjennomføre forestillingene er det nærmeste jeg har følt på eufori. Det ga meg en gjenvunnet kjærlighet til meg selv.

Carl Aquilizan
Carl Aquilizan i forestillingen Flower boy (2021). Foto: Joshua Jacob.


Skeive fellesskap og prosesser

Blooming er en videreføring av soloprosjektet Flower boy, der jeg ønsket å åpne opp min praksis og utforskning av tematikken i et felleskap med andre skeive dansekunstnere. Det var også et mål å nå ut til et yngre og bredere publikum. Forestillingen ble vist på Kloden teater som en del av Den kulturelle skolesekkens Avspark 2022 og på Munchmuseet som en del av Mini Munch Festival.

I prosessen hadde vi mange samtaler om hva skeivhet er for oss, hvordan vi skaper skeive rom og hvilke hensyn vi kan ta når vi kommuniserer dette til et ungt publikum. Hvilken verdi har det for ungdommer å se et mangfold av skeive uttrykk og å møte menneskene bak dem på nært hold? Vi jobbet med både å ha gjenkjennelige referanser og et mer abstrakt uttrykk. Et annet fint fokus vi hadde var å spørre oss selv hvordan vi kan bryte normene for det rommet vi var i. Vi lekte med hvilke steder i et scenerom og offentlig rom vi vanligvis ikke bruker og forsøkte å skape et varmt og trygt rom for både utøvere og publikum.

Under prøveperioden lærte jeg om de andre kunstnernes erfaringer, og at jeg hadde undervurdert hvor ulike våre oppfatninger kan være. Å samarbeide med kunstnere som identifiserer seg som ikke-binære og/eller transperson var en utrolig fin ressurs for prosjektet, som utfordret mine egne ideer og tanker om kjønn og de begrepene vi bruker om kjønn.

Elias Elvegaard
Elias Elvegaard i BLOOMING. Foto: Joshua Jacob.

En del av forestillingen jobber med stereotypiske eller gjenkjennelige positurer som forbindes med det feminine eller maskuline, og det kvinnelige eller mannlige, for å reflektere ideen om at kjønn er performativt og sosialt konstruert. Her oppstod flere diskusjoner om våre ulike oppfatninger av begrepene. Min oppfatning av og forhold til kjønn kan være helt ulikt en annens, og visse praksiser jeg hadde utviklet i løpet av arbeidet med Flower boy, var mindre relevant eller tilgjengelig for andre. I tillegg kan andre ha traumatiske opplevelser av blant annet kjønnsdysfori – ubehag knyttet til kjønnsidentitet, som gjør at man vil unngå å gå inn i visse kjønnsstereotypier. Jeg måtte tenke annerledes, og ønsket å åpne opp enda mer for at kunstnerne kunne dele sine erfaringer og tanker, samt sine ubehag, i prosessen. Dette åpne rommet var overveldende og intenst for meg som koreograf å holde i, men det var samtidig utrolig givende å kunne skape et rom for sårbarhet, ærlighet og omsorg.

Jeg har innsett at forventningene i de fleste prosjekter jeg har vært med på (som ikke jobber med skeiv tematikk), er at jeg skal være en maskulin, heteronormativ mann som gjør det jeg blir bedt om å gjøre. Det er ofte lite rom for sårbarhet, frihet til å tolke bevegelsesmaterialet fritt, å bryte med kjønnsnormer og ha samtaler om trygghet. Jeg har opplevd i flere prosjekter at min eller andres skeive identitet ikke blir tatt hensyn til. Et eksempel er at jeg svært sjeldent blir spurt om hva jeg ønsker å ha på meg, og blir oftest kledd i «mannlige» heteronormative klær, når de kvinnelige utøverne kles i «kvinnelige» klær. Jeg har aldri blitt spurt om mine pronomen, og kan tenke meg hvor utfordrende det kan være for individer som bruker andre pronomen enn det binære «han» eller «henne». Man kan kanskje tenke at hvordan man identifiserer seg ikke er relevant i prosjekter der man ikke jobber med skeiv tematikk, men i lengden kan det oppleves som at min identitet og erfaring blir usynliggjort og ignorert. Jeg savner mer dialog i dansefeltet om hvordan man kan skape en tryggere og mer inkluderende kreativ prosess uavhengig av om man jobber med skeiv tematikk eller ikke.

En annen viktig lærdom i prosessen var betydningen og kraften av språk og ordene vi bruker om oss selv og andre. Gjennom samtalene vi hadde, opplevde jeg et felles behov for å utvide vårt vokabular og terminologier for å beskrive hvem vi og andre er. Vår identitet og personlighet er mye mer kompleks enn de trange kjønnsbegrepene vi bruker i dag, og har godt av å kunne bli utvidet.

Hva nå?

Å dykke inn i skeiv tematikk har gitt min kunst en tydeligere retning og mening. Kunsten har gradvis blitt en form for terapi og en strategi til å skape trygge rom for meg selv og andre. Når jeg ser tilbake innser jeg at det egentlig ikke var tilfeldigheter som dro meg inn i dansen. Jeg måtte danse – det var min måte å uttrykke min skeivhet på. Det var en plass jeg kunne bli kjent med meg selv, bryte med normene og idealene jeg vokste opp med og en plattform der jeg endelig hadde en stemme. Dansen ga meg tilgang til å erfare og uttrykke emosjoner, å være tilstede i min egen kropp og kjenne på frihet, i motsetning til det heteronormative, maskuline, anonyme uttrykket jeg følte meg låst i.

Jeg ønsker å jobbe for å ha flere samtaler om representasjon i kunsten og alle andre arenaer, for å skape mer inkludering og mangfold i scenekunstfeltet og i samfunnet. Jeg har selv erfart hvor viktig det er å se seg selv i kunsten, og vet ikke om jeg hadde vært dansekunstner i dag om jeg ikke så profesjonelle dansere som lignet på meg eller uttrykk jeg kunne identifisere meg med. Jeg ønsker å få dans og kunst mer ut i offentligheten og i områder der det er mindre tilgjengelig, blant annet i Groruddalen der jeg vokste opp.

Skeivt kulturår 2022 har gjort det mulig å fremheve og synliggjøre skeive stemmer. Håpet mitt er at fokuset på skeive stemmer ikke forsvinner etter 2022, for vi har fortsatt en lang vei å gå for å skape flere skeive rom, flere trygge og inkluderende rom. Jeg ønsker å være med på å skape disse rommene gjennom min kunst og praksis, og håper flere kan reflektere over hvordan de kan gjøre det samme i sine felt.

For meg, er dette bare en begynnelse.


Tusen takk til Anders Engebretsen for god hjelp og støtte med denne teksten, samt samarbeid i flere av prosjektene mine.

Tusen takk til alle venner, kollegaer og samarbeidspartnere som har hjulpet meg med å realisere mine kunstneriske prosjekter.

Tusen takk til interesseorganisasjonene Skeiv Verden, Salam, Steatornis og PKI – Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens, som står foran i kampen om frihet og trygghet for alle.

Referanser:

Forfattar/Kunstnar/Regissør. (År). Tittel. Utgivar/Teater

Kunstnere: Ahmed Umar, Carl Aquilizan, Chai Saedi, Damien Ajavon, Hamid Waheed og Mohamed Mohamed. Kurator: Bassel Hatoum/Skeiv Verden (2022). Claiming space (Ta plass). Fotogalleriet (Les mer om utstillingen her)

Tatsumi Hijikata (1959). Kinjiki / Forbidden Colors

Maia Kobabe (2019). Gender Queer: A Memoir. Lion Forge, LLc, The

Damiano Fina (2019) The Dance of Eros and Thanatos: Butoh and Queer Pedagogy. Lulu.com

Kazuo Ohno, Yoshito Ohno, John Barrett (Oversetter) (2004). Kazuo Ohno’s world from Without and Within. Wesleyan University Press

Kazuo Ohno (1981). My Mother

Kazuo Ohno (1977). Admiring La Argentina

Prosjekter:

2017: How far can we go?
Skapt og utøvd med Diogo Santos. Vist på Riley Theatre og Yorkshire Dance.

2018: Din varme
Vist på Vin og Valsen 2018.

2018: Your Cast Will Tire
Vist på Riley Theatre i 2017 og Dans/5 i 2018.

2019-21: dis_func
Vist på Dansens Dager 2019, Mind the Gap 2019 og Koreografilaboratoriet 2021 på Dansens Hus i Oslo.

2022: Flower boy
Utdrag/arbeidsvisning vist på Oslo Jazzdansfestival (2021), Tekstlab Festivalen (2021) og Fotogalleriet (2022). Premiere på Bærum kulturhus (2022).

2022: Blooming
Vist på Kloden Teater og Mini Munch festival (2022) på Munchmuseet




Carl Aquilizan, f. 1994, er en norsk-filippinsk dansekunstner, utdannet ved Spin Off Forstudium i Dans og Northern School of Contemporary Dance i Leeds, England.

I dag jobber han frilans som koreograf og utøver i ulike prosjekter, og har ved siden av eget arbeid blant annet jobbet med Katrine Kirsebom, Kyuja Bae, Daniel Lukehurst (UK), Martijn Joling (NL/NO), Hagit Yakira (NO/ISR) og Francesco Scavetta/Wee (NO/SE).

Han er for tiden aktuell med soloprosjektet Flower boy som hadde premiere på Bærum kulturhus våren 2022 og forestillingen Blooming som ble vist på Kloden Teater og Munchmuseet høsten 2022.