Danseinformasjonens faglige rådgiver/kulturkjerring Ine Therese Berg stilte dette og flere spørsmål i en kronikk i Klassekampen på Dansens Dag den 29. april 2013.
Filmbransjen sliter med kvinneandelen, musikkbransjen likeså. Litt bedre er forholdene i teaterfeltet hvor det etter hvert er like vanlig med en kvinnelig teatersjef som en mannlig. Dansefeltet er i sammenligning reneste frøkensporten, i positiv forstand.
Hvis noen trenger kvotering i dansefeltet er det menn, og det satses også mye på rekruttering av gutter til dans. I Norge er både ballettsjefen ved den Norske Opera & Ballett og kunstnerisk leder ved Dansens Hus kvinner. Ingrid Lorentzen og Un-Magritt Nordseth leder to nasjonale og sentrale institusjoner og begge står på skuldrene til flere generasjoners kvinnelige dansekunstnere som etter andre verdenskrig har bygd et helt kunstfelt fra grunnen.
Norsk scenisk dans har nemlig ikke spesielt lange tradisjoner i Norge. I motsetning til nabolandene Sverige og Danmark fikk vi aldri en egen kongelig ballett. Det var i en periode dansere ansatt ved Nationaltheatret, men det vi i dag kjenner som Nasjonalballetten ble først etablert i 1958, som den første og eneste institusjonen som viste rene danseforestillinger.
”Multitaskende” B-lag
I magasinet Kunstforum rykket nylig direktør ved Sørlandets kunstmuseum, Karin Hindsbo ut mot anmelder Frida Forsgrens kritikk av museets selvgranskende utstilling basert på kvinnelige kunstnere museet har i samlingen. Forsgren mener utstillinger som utelukker mannlige kunstnere gjør kvinnelige kunstnere til et B-lag.
Stemmer dette? Som kritikk mot en enkelt utstilling er det kanskje å dra det litt langt, men dansefeltets status tyder på at Forsgren strukturelt sett har rett. ”Det er ikke rart dette har tatt tid, dere er jo bare damer”, sa Ågot Valle i 1998. Hun var nestleder i Kulturkomiteen på Stortinget, og kommentaren falt under en markering til støtte for etableringen av Dansens Hus. Hun pekte på store samfunnsprosesser og kvinners innflytelse og plass i offentligheten. Det tok 7 år til, men i 2008 åpnet Dansens Hus, også da med en kvinne i sjefsstolen, Karene Lyngholm.
At man i billedkunstfeltet må lage egne utstillinger for å lete opp og løfte fram kvinnelige kunstnere, som på Sørlandets Kunstmuseum eller ”Hold stenhårdt på greia di” som nylig ble vist på Oslo Kunsthall er, heldigvis, både utenkelig og unødvendig i norsk dans. På lista over tidligere mottagere av Danseinformasjonen ærespris hvor alle er viktige pådrivere for utviklingen av dansekunst i Norge, er 12 av 16 navn kvinner. Muligens kjenner du Anne Borg, stjernedanser, mangeårig sjef for Nasjonalballetten, leder av Carte Blanche og rektor ved Statens balletthøgskole. Men hva med danser og koreograf Solveig Leinan Hermo? Hun etablerte Stellaris Dansekompani som i dag turnerer over hele Barents-regionen, startet Barents Dansefestival og har også vært aktiv som pedagog. Eller hva med Camilla Myhre og Caroline Wahlstrøm Nesse? I fjor fikk de prisen for innsatsen de gjør som kunstnere, som initiativtagere og ledere av Skolen for Samtidsdans, som gründere av Rom for Dans og kunstneriske prosjekter hvor barn og unge danser sammen med profesjonelle utøvere.
Typisk for dansekunstnere har disse drevet utstrakt ”multitasking”. De er i utgangspunktet dansere og koreografer som medvirker i eller skaper forestillinger, og etablerer i tillegg festivaler, leder institusjoner og starter utdanninger. Egen kunstnerisk karriere løper parallelt med verv og etablering av tiltak som utvikler kunstfeltet. Er det fordi de er kvinner som driver innen en kunstform som også forknippes med kvinner, at vi så sjeldent hører om dem? Er dansen dømt til kulturelt B-lag status fordi den drives fram av sterke kvinner, bedre kjent som ”kulturkjerringer”?
Kvinnelige sjefer, mannlige stjerner?
Ikke til forkleinelse for de mannlige prismottagerne, men det er interessant å se at nettopp kvinnene markerer seg som lederskikkelser i norsk dans. Ser man utover landegrensene er det nemlig slik at selv om det også der er flere kvinner som velger dans som profesjon, så er det menn som dominerer i ledersjiktet. Britiske The Guardian skrev dessuten nylig om en tendens i det britiske dansefeltet mot at mannlige koreografer får spilletid framfor sine kvinnelige kolleger.
Skal man tro norske medier er det først og fremst menn som både koreograferer og leder norsk dans også. Jo Strømgren, Alan Lucien Øyen og Halgrim Hansegård er mannlige dansere og koreografer og gjengangere i avisspaltene hvor de med særegent medietekke, beviselig bred publikumsappell og en dæsj eksotisme fronter dansen. Det ser ut til at i Norge blir mennene stjerner og kvinnene sjefer.
Kan dette skyldes den manglende statusen til dansekunsten, og at felt som anses som kvinneanliggender fortsatt oppfattes som mindre sentrale? (tenk Harald Eia og co. sin omdiskuterte kronikk om kvinner, fjernsyn og middelmådighet). I dag troner litteraturen på toppen av det norske kulturhierarkiet, et hierarki hvor en toppleder-posisjon i dansefeltet muligens ikke har vært ansett som så mye å trakte etter. Ingen ringer til dansesjefene og spør om en kulturpolitisk kommentar, til tross for at nettopp disse har vunnet store kulturpolitiske kamper de siste ti-femten årene, noe som gjerne kan sies å gjøre dem til kulturpolitiske eksperter.
Hvis det stemmer at dette skyldes kjønn, er det et sørgelig bevis på at selv om man i løpet av en kort historisk periode kan lovregulere likestilling, er mentalitetsendringer seigere materie. Er ikke dansebransjens status nok til å overbevise deg kan du se til legestanden der man bekymrer seg for at kvinnedominansen på medisinstudiet skal føre til et statusfall for hele profesjonen.
I dag 29. april feirer hele landet Dansens Dag. Glem skadene, glem tidlig pensjonsalder, glem intriger, blod svette og tårer – i et år hvor vi feirer kvinners stemmerett er det mer passende å rette søkelyset mot kvinners fantastiske prestasjoner innen norsk dans og det vitale og voksende dansefeltets mulighet for spennende utfordringer for framtidige generasjoner av kvinner – og menn.
Av Ine Therese Berg, skribent og kulturkjerring/rådgiver, Danseinformasjonen
Kronikken sto på trykk i Klassekampen, 29/4 – 2013.
