Det som har kjennetegnet Anne Grete Eriksen og Leif Hernes, drivkreftene i prosjektgruppen Dansdesign, er deres evne og vilje til å eksperimentere, og over tid utvikle et originalt scenisk formspråk. De har utviklet en egen dansemetode – en form for moderne partnerarbeid, som de har undervist ved Statens balletthøgskole og Statens teaterhøgskole, og som de benytter i sine koreograferte multimedieforestillinger. De har utviklet en egen sammensatt scenisk kunstform
hvor dans, ord, musikk, projeksjoner, film og lysdesign inngår i et komplekst
multimediesamspill hvor publikum gis anledning til å assosiere fritt og danne sine egne indre bilder. Eller sagt med Mette Brantzægs ord i Spillerom nr. 1 1986:
– De skaper et universalspråk på scenen. De kommuniserer fra scenen noe uventet, som utløser et spontant og unisont svar fra publikum. Det er sjelden å oppleve at en femåring ler like hjertelig som en selv av et momentum i forestillingen som etterpå synes umulig å beskrive.
Mette Brantzæg
Det er bevegelse i rom og tid som er det mediet Anne Grete Eriksen og Leif Hernes utforsker, i et spennende og krevende samspill mellom ulike kunstarter og kunstnere.
I likhet med Merce Cunningham forteller heller ikke Dansdesign noen bestemt historie gjennom dansen – med en klar slutt og begynnelse og dramatiske høydepunkt. De forskjellige dansesekvensene kan komme i tilfeldig rekkefølge. Danserne utvikler et sett med regler som gjør at de spontant må velge ulike dansekombinasjoner, slik at ingen danseforestillinger blir like. Dette er en voldsom utfordring til danseren som skapende kunstner; på et hundredels sekund må danseren velge i sitt repertoar av skapte bevegelsesmønstre innøvd på forhånd, og tilpasse seg en danserisk situasjon som aldri er opplevd før. Cunninghams teknikk kan derfor heller betraktes som en arbeidsmetode for å utforske samspillet mellom tid og rom i danserens bevegelser, og ved «sjanse-metodens» regelbundne, men spontane valg være en hjelp til å unngå danseriske klisjeer.
Ut fra disse betraktningene er dans ikke noe som må «forstås» på noen bestemt måte.
Samspillet mellom dans, musikk, lys og bruk av rommet blir oppfattet av den enkelte
publikummer som en mangesidig sanselig opplevelse, som setter i gang høyst individuelle assosiasjoner og tankebilder hos den enkelte. Dansen kan foregå i virkelig (real) tid og rom, og er ren bevegelse i en virkelig situasjon, ofte uten roller, historier eller symboler.
Utviklingen av Dansdesign sett i lys av dansekritikker
Anne Grete Eriksen og Leif Hernes studerte dans ved Laban Centre for Movement and Dance i London i 1976. Da de i 1978 var knyttet til Operaens Ballettskole i Oslo, ble de oppmuntret til å starte et alternativt verksted for skapende moderne dans. Takket være interesse fra Henie- Onstads Kunstsenter, Høvikodden (ved Oslo), og fra ballettkritikere med førstehåndskjennskap til den moderne dansekunsten, utviklet dette koreografiverkstedet seg til å bli en fast, prosjektbasert ballettgruppe ledet av Leif Hernes og Anne Grete Eriksen. Den første helaftens danseforestillingen, A Cosmic Joke, ble laget i samarbeid med danseren Solveig Leinan Hermo.
Her kan du lese mer om utviklingen av Dansdesign, sett i lys av dansekritikker, og få oversikt over verkene de skapte fra 1978-2011, blant annet.
Utgivelse og distribusjon: Teater & Eftf. AS
© Teater & Eftf. AS
