Danseinformasjonen, det nasjonale kompetansesenteret for dansekunst, tar selvsagt sterk
avstand fra den hetsen og trakasseringen vi har sett og hørt at scenekunstnere har blitt utsatt
for. Dette skal ingen, uavhengig av virke, måtte oppleve.
Diskusjonen som finner sted, både i offentligheten og i diverse mer eller mindre lukkede
sosiale medier, oppleves ikke veldig konstruktiv. Det har vært harde ord fra flere kanter. Det
føles som et utrygt rom og det synes som et hardt ytringsklima.
Diskusjonen er også basert på flere grunnleggende feil premisser:
• Kunstnere skal ikke måtte forsvare at de er kunstnere.
• Kunstnere skal ikke måtte forsvare at de har fått støtte gjennom legitime
støtteordninger.
• Kunstnerne skal ikke måtte forsvare at disse støtteordningene finnes.
• Kunstnere skal ikke måtte forsvare norsk kulturpolitikk.
I denne debatten har vi nettopp opplevd dette. Kunstnere har blitt hengt ut, med argument om at de sløser med fellesskapets midler. Dette skal kunstnere tilsynelatende stå til rette for og forsvare – og dersom de ikke tar debatten så blir de anklagd for å være tafatte og redde, at de ikke tåler kritikk og at de ikke tør å ta debatten. Dette er merkelig. Kunstnere bør ikke anklages eller kritiseres for at de mottar penger gjennom etablerte støtteordninger som nettopp legger til rette for at vi skal ha et bredt kunst- og kulturliv.
Det er de til enhver tid sittende kulturpolitikere som har ansvaret for norsk kulturpolitikk. Det er de – regjeringen og Familie- og kulturkomiteen på Stortinget – som har blitt stemt frem gjennom demokratiske valg som har ansvaret for kulturpolitikken her til lands og dermed også de støtteordningene som er utviklet over tid. Det er til dem kritikken må rette seg, dersom man er misfornøyd med at de offentlige bruker penger på kunst og kultur. Noen få kulturpolitikere har ytret seg, men kulturpolitikerne burde generelt deltatt mer i debatten. De kunne vært prinsipielle i å synliggjøre viktigheten av kunstens betydning i samfunnet og de burde kunne tydeliggjøre hvem som har ansvaret for norsk kulturpolitikk. Nå er det sånn at også politikere, sammen med kunstnere, er en utsatt gruppe, som opplever mye hets og trakassering. Dette er et demokratisk problem. Folk blir redd for å ytre seg. Og samfunnet går glipp av viktige ytringer, både politiske og kunstneriske. Vi går glipp av ytringer som utfordrer oss, stimulerer oss, vekker oss og behager oss.
Debatten om bruken av offentlige midler er viktig – og riktig – i et demokrati. Og det bør være stor takhøyde – også for uenighet. Danseinformasjonen ønsker selvsagt en offensiv offentlig støtte til kunst og kultur – og særlig til dansekunsten, som er det vi jobber med. Men dersom man er uenig, noe man har lov til, må man rette kritikken til rett instans.
Når det gjelder støtteordningene, er det Kulturrådet som er den institusjonen som har ansvar for organiseringen av støtteordninger for fri scenekunst, på vegne av staten. Det er også de som høyt og tydelig kunne og burde stått opp for de kunstnerne som har fått støtte fra Kulturrådet, og som i økende grad rapporterer om utrygt ytringsklima og en innskrenket kunstnerisk frihet. Kulturrådet er den viktigste finansieringskilden for fri scenekunst i Norge, og gir viktig økonomisk støtte til den frie, ikke-institusjonelle kunsten, men burde også være en aktiv støttespiller. Det ser vi ikke at de er i dag.
Kulturrådet burde være førstelinjen, altså de første som står opp når fri, ikke-institusjonell kunst er under angrep. De burde stått side om side med kunstnerne som opplever hets, trakassering, uthengning og latterliggjøring.
Deretter kan man se for seg mediene, og særlig de kritiske og opplyste kulturjournalistene, som en andrelinje. Man skulle ønske at mediene tok kunsten og kunstens betydning i samfunnet i forsvar. Dette skjer absolutt ikke dag – kanskje tvert imot. Når hverken Kulturrådet eller mediene ser ut til å forsvare den frie kunsten og dens betydning i samfunnet, blir det ekstra viktig at kulturpolitikerne på Stortinget og i regjering, med tilhørende byråkrati i Kulturdepartementet, står opp for kunsten. Kulturpolitikerne må på banen – og bidra til en konstruktiv og god debatt om kunst og kultur i samfunnet.
Kunstnerne bør også delta i samfunnsdebatten om kunsten sin. Kunsten bør få kritikk. Kunsten bør diskuteres, men gjennom saklige og faglige kritikker og anmeldelser. Det er viktig å presisere at hets, uthenging og latterliggjøring ikke kan forstås som konstruktiv, relevant eller interessant kritikk. Kunstkritikk bør komme fra de som er interessert i og ønsker å se/oppleve kunst og kultur. Mange av de som nå kritiserer offentlig pengebruk til kunst og kultur, har ikke sett de kunstuttrykkene de kritiserer, og er heller ikke interessert i å se dem.
Kunst og kultur bør bli noe vi snakker om i hverdagen – og kunstdiskusjonen kan gjerne gå på bekostning av reality og kjendiseri, som får mye plass i mediene. Kunst bør igjen bli en del av det offentlige ordskiftet. Her bør mediene ta ansvar, for å legge til rette for en god og demokratisk debatt. Mediene bør bidra med dyptgående og interessante refleksjoner, om kunst og betydning av kunst for et samfunn. Vi må styrke den kritiske refleksjonen om kunst, både i pressen og i akademia. Vi må kunne ha en opplyst, offentlig samtale om kunst og kultur. Det eksisterer dessverre ikke i dag.
Danseinformasjonen støtter også forslaget om et fritt og uavhengig kunstnerombud.
