Dansens År ’93 – hva husker du? DANSERNE KOMMER

DANSERNE KOMMER var en serie uteforestillinger som foregikk hver lørdag mellom 8. mai og 26. juni, i regi av Dansens År ’93. Ønsket var å synliggjøre bredden av all danserisk aktivitet. Utekomiteen arbeidet iherdig for å hente danserne ut på banen, for ikke å si på gresset, gater, torg og veier. De ville vise hele spekteret, fra ballettskolens yngste rekrutter, folkedanslag, internasjonal etnisk dans, selskapsdans og til profesjonelle dansekunstnere.

Den 5. juni kunne man for eksempel danse seg nedover Bygdøy allé og delta på strekkklasse med Øyvind Jørgensen, og få med seg innslag av blant annet Sogn & Fjordane Ringen (Norsk Folkedans), Prosjekt Impro/Stuntguppa Improvisasjon og Berit Aadne Ballettskole (jazz & moderne).

Prosjektledere for DANSERNE KOMMER var Øyvind Jørgensen, Ellen Johannesen, Bibbi Winberg og Annette Dyvi. Her kan du lese mer om hva dansekunstnerne Annette Dyvi og Øyvind Jørgensen minnes fra DANSERNE KOMMER i 1993:

ANNETTE DYVI, dansekunstner og yogalærer og en av flere prosjektledere for DANSERNE KOMMER. Annette presiserer at denne teksten er fritt assosiert etter hukommelsen uten tanke på publisering. Vi er glade for å kunne dele hennes refleksjoner rundt det som skjedde på denne tiden.

Hva betød Dansens År ‘93 for deg?

Dansens År ’93 var et viktig prosjekt for meg og for alle oss improvisasjonsdansere som kom fra School for New Dance Development i Amsterdam og fra New York City. Vi hadde tilholdssted på Danseloftet i Gøteborggata i Oslo, hvor vi først hadde gått og lært fra Kjersti Engebrigtsen, Elsa Quale, Lise Ferner, Ragni Kolle og Bibbi Winberg og senere begynte å undervise og holde kurs selv. Anne Staubo var daglig leder en stund og hun tok initiativ til flere festivaler for improvisasjonsdans i Oslo, for å synliggjøre dansen og tiltrekke publikum. Men det var tung materie. Stor innsatsvilje, idealisme og liten støtte og gevinst.

På den tiden var også forbundet Norsk Ballettforbund aktiv med lokale møter, hvor vi kunne engasjere oss mer direkte i debatter, bli kjent med andre i dansemiljøet fordi vi møttes og diskuterte direkte på møter. Vi følte vi også hadde litt innflytelse, at vår stemme og meninger faktisk ble hørt, selv om det ikke nødvendigvis ble fulgt opp med politisk handling. 

Selv om vi hadde grupperinger innenfor det lille dansefeltet som var, så hadde vi fora hvor vi kunne uttale oss, si våre synspunkter høyt og høre hva andre tenkte og stod for. Det gjorde at alle i miljøet kjente hverandre ganske godt, selv om vi ikke var enige i saker. Hos meg inspirerte det til engasjement og jobbe for å bedre rettigheter og muligheter.

Dansens År ’93 traff godt i denne ånden. Plutselig var det et åpent, felles prosjekt hvor vi alle kunne dra mer i lag. Det var dansen som sådan som stod på kartet og flere av oss i feltet fant frem til samarbeid som ellers ikke hadde funnet sted. Det var spennende, inspirerende, kreativt og gøy. 

Vi improvisasjonsdansere var alltid i skjæringspunktet av form og åpen, fri utfoldelse og kreativ utforsking. Det som var fint med Dansens År ’93 var at det åpnet opp for disse møtene hvor alle strakk seg i møte med andre former for tenking og dans og skapte noe kreativt ut av det.

Hva husker du fra DANSERNE KOMMER, og hva var din rolle?

Det var gøy å samarbeide om DANSERNE KOMMER fordi vi som var i gruppa var ganske like, likevel forskjellige og vi klarte å enes og bruke våre forskjeller til å tenke nytt. DANSERNE KOMMER sin kronforestilling var lørdag 15. mai i Frognerparken. Her møttes Øyvind Jørgensen og jeg i vår interesse for yoga og Øyvind arrangerte yoga ved Monolitten ved soloppgang kl 06.00. Deretter hadde vi program gjennom hele dagen, på forskjellige områder i hele parken. Det var nydelig vær og det var så spennende å både være med og legge til rette for at mange grupper og dansere fikk vist sine verk og være med å bevege selv.

Vi hadde også slike markeringer i Bygdøy Allé dagene før. Det var en ånd av frihet og glede i det å danse, lage noe sammen og by på til andre det vi elsket å gjøre, som var herlig! Det fløt så fint, vi var stolte, dans var jo viktig og her fikk det skikkelig fokus.

Kan du si noe generelt om hva du husker fra Dansens År? Hvilke ringvirkninger har markeringen hatt?

Jeg har alltid syntes at dette var en fantastisk og viktig markering og selv om jeg ikke var direkte involvert i arbeidet med å følge opp og skape Dansens Hus på Dansens Års kontorer og i styrene, så var jeg veldig med ved å være med på møter i etterkant, diskutere hvordan vi skulle gå frem, være med i markeringer og støtte initiativet til fortsatt synlighet og å få vårt eget hus.

Jeg husker vi satt på ett av utallige møter og snakket om hvordan vi skulle klare å få politikerne til å bevilge penger til å opprettholde drift av Dansens Hus, hvis vi først fikk bygget det. Da utbrøt en danser i feltet: Jeg synes at vi ikke skal bygge noe Dansene Hus i det hele tatt, men gi alle pengene direkte til danserne og la dem lage forestillinger av dem. Poenget var at det går så mye penger til hus og drift og organisasjon, at det frie feltet ikke nødvendigvis vil få mer å produsere sine forestillinger for når alt kommer til alt.

Etterhvert som Norsk Ballettforbund ble mer formalisert, ble det færre allmøter og åpne diskusjoner i feltet og vi ble mer usynlige for hverandre. Danseinformasjonen, med Randi Urdal og Sindre Jacobsen som sentrale personer, hadde for meg en viktig funksjon en stund, som det de skulle være, et senter for dansekunst og de klarte i stor grad å holde kontoret åpent og være tilgjengelig for dialog og være et samlende punkt for å bare dale ned for ens samtale eller å kunne begynne et sett å organisere det vi trengte. 

Det er fremdeles uenigheter om hvem som får plass og ikke, om ting løses på den beste måten, om det er riktige folk i de forskjellige vervene. Slik er vi jo og det vil vi aldri enes om helt. Men, jeg er glad for den dannelsesreisen dansen har tatt, fra å ha samme posisjon i kunstverden som «can-can dansere» historisk har hatt, til å klare og la særegne og frie stemmer få vokse frem og løfte dansen til å bli en ettertraktet og interessant kunstform. Der har Dansens År ’93 vært banebrytende.

ØYVIND JØRGENSEN, danser, koreograf og pedagog, og en av flere prosjektledere for DANSERNE KOMMER.

Hva husker du fra DANSERNE KOMMER, og hva var din rolle?

Ellen Johannessen, Bibbi Winberg, Anette Dyvi og jeg var prosjektledere for en serie uteforestillinger, under parolen DANSERNE KOMMER, hvor vi arrangerte flere små og to store markeringer i Frognerparken og i Bygdøy Allé, der vi fikk stengt trafikken en lørdag. Jeg husker at Kristin og Martin Lotherington startet nede ved Solli plass, som et brudepar, Kristin med et langt brudeslør, flere titalls meter, av plast og pyntet med søppel. De brukte fire timer opp til Frogner kirke, og tilfeldigvis kom det ut et nygift par, som ikke var spesielt fornøyd med å se dette underlige (i min bok, fantastiske) paret. De trodde vi gjorde narr av dem.

Jeg satte sammen en Graham-klasse og en strekkklasse som ble vist utendørs, under tittelen: Levende Skulpturer I og II som ble vist i Frogner- og Slottsparken, Rådhusplassen og Bygdøy allé. Medvirkende på Graham-klassene var Aase With, Gaute Grimeland, Odd Johan Fritzøe og Ellen Johannessen, og Gilles Obermeyer på trommer. Medvirkende på strekkklassene var Runa Rebne, Gaute Grimeland, og Odd Johan Fritzøe.

Dette var før mobiltelefonens tid, og ikke hadde vi walkie talkie, så jeg syklet fram og tilbake i Frognerparken under vår store markering der, med 20 forskjellige danseinnslag både blant proffe og amatører. Jeg sørget for at alle startet til rett tid. Ha ha – med tunga hang ut av munnen!