Kort introduksjon:
Dansens År ’93 åpnet offisielt med brask og bram med festforestilling i Oslo Konserthus den 29. januar 1993. I forkant (av forestillingen) hadde prologen «Rød løper», koreografert av Anderz Døving og Karene Lyngholm, blitt vist. 500 dansere, kledd i rødt med lommelykter i hendene, beveget seg fra Slottsplassen nedover mot Konserthuset og dannet en rød løper for Dansens År ’93.
LISE NORDAL, danser og koreograf. Styremedlem i Stiftelsen Dansens År ’93. Kunstnerisk ansvarlig for festforestillingen i Konserthuset – offisiell åpning og prosjektleder og kunstnerisk ansvarlig for Norge Danser i samarbeid med Un-Magritt Nordseth.
Hva husker du, som kunstnerisk ansvarlig for åpningsforestillingen i Oslo Konserthus?
Da Dansens År ’93 åpnet i Oslo Konserthus 29. januar 1993 føltes det som at dansen som kunstnerisk uttrykksform endelig hadde fått sin plass i Norge. I et fullsatt Konserthus, med den gang Hennes Kongelige Høyhet Prinsesse Märtha Louise som den høye beskytter av Dansens År ‘93 i salen.
Det publikum fikk oppleve var et mangfold av kunstneriske uttrykk levert av alt fra godt etablerte koreografer og kompanier, til fremtidens stemmer.
Under den offisielle åpningen i Konserthuset tok «Lokk», koreografert av Kjersti Alveberg med danseren Ingrid Lorentzen og musikk av Jan Garbarek og Agnes Buen Garnås (sang) pusten fra et bergtatt publikum. Styreleder for Dansens År ’93, Kjersti Kramm Engebrigtsen, holdt så åpningstalen og ga ordet videre til Liv Bjørgum, leder av Norsk Ballettforbund.
Under festforestillingen som fulgte fikk koreograf Lise Eger æren av å åpne med forestillingen «Tunnellen». Deretter fulgte Den Norske Nasjonalballett. Ingun Bjørnsgaard viste den prisvinnende forestillingen «Jomfruer i norsk landskap», etterfulgt av utdrag fra «Forvirringens ulemper» av Ina Christel Johannessen/Nye Carte Blanche, og utdrag fra «Et Sætera» av Kristina Gjems/Collage Dansekompani med Agnes Buen Garnås live til stede på scenen. Dans Design/Anne Grete Eriksen og Leif Hernes tok publikum med storm med forestillingen «Fortvil ikke», og vant publikums hjerter den kvelden.
Norske komponister var sterkt til stede i kveldens forestilling i Jon Balke, Morten Halle, Kjell Samkopf og Jan Garbarek.
Daværende kulturminister, Åse Kleveland, avsluttet kvelden med tale og hilsen hvor hun «ser fram mot et godt samarbeid i bestrebelsen for å sikre at det skal bli en annen dans for dansen i Norge de kommende årene.»
Styret i Dansens År ’93 hadde en sentral rolle både i forberedelsene og gjennomføringen av Dansens År ’93. Et stort kollektivt løft basert på dugnadsånd og kjærlighet for dansen.
LIV BJØRGUM, danser, pedagog og koreograf. Kunstnerisk leder for Fri Ballett i Bergen og dansekompaniet Kantarellen. Forbundsleder i Norsk Ballettforbund (nå NoDa) fra 1989 til 2001.
Hva husker du fra åpningsforestillingen i Oslo Konserthus, og hva var din rolle?
Det jeg satte mest pris på i Dansens År var blant annet den flotte åpningsforestillingen i Konserthuset i regi av Lise Nordal. Jeg skulle ønske at jeg hadde tatt vare på den talen jeg holdt under åpningen, men det har jeg ikke. Kjersti Kramm Engebrigtsen og jeg holdt hver vår åpningstale, jeg som forbundsleder i Norsk Ballettforbund, og Kjersti som styreleder i Dansens År.
Jeg husker at jeg var spent på å fremføre min glede over at vi hadde fått det til, et Dansens År i 1993 i Norge. Jeg husker ikke helt hva jeg sa, men jeg vet at jeg takket alle som hadde støttet oss, både økonomisk og med heiarop. Hvis jeg kjenner meg selv rett, kan jeg ha sagt noe morsomt også, og kanskje noe poetisk.
Kan du si noe generelt om hva du husker fra Dansens År? Har du et spesielt minne du vil trekke fram?
Jeg tillater meg å påstå at uten innsatsen fra Norsk Ballettforbund (NBF) som nå heter Norske Dansekunstnere, ville det ikke blitt et Dansens År i 1993. Det var forbundet som skaffet økonomisk støtte fra Kulturdepartementet og mine forbindelser i hele kunstnerfeltet førte til at vi fikk «heiarop» fra andre kunstnerorganisasjoner.
Vi hadde et eget styre for Dansens År, alle i styret, unntatt Tor Greni, var medlemmer i Norsk Ballettforbund, Tor Greni hadde viktig erfaring fra næringslivet (jeg tok ikke med meg dokumenter fra min 12 års periode som forbundsleder, så jeg kan ikke verifisere alt. Men jeg husker mye.)
De to som foreslo, og hadde ideen til Dansens År var Kjersti Kramm Engebrigtsen og Un-Magritt Nordseth, begge medlemmer i Norsk Ballettforbund (NBF). Un-Magritt satt i styret for Norsk Ballettforbund, og var også nestleder en periode. Jeg husker klart hvordan de presenterte ideen om et Dansens År for meg og flere i styret i NBF, og jeg tror at alle som var til stede tenkte; hvorfor har vi ikke tenkt på dette før. Som betyr at vi sa ja, det må vi få til.
Vi ble også enige om at dette ikke skulle være hemmelig, men at vi skulle snakke om det til alle som ville høre på. Og det gjorde vi. Jeg og flere andre i styret hadde jo mange viktige folk vi kunne snakke med, og selvfølgelig holdt vi eget medlemsmøte i forbundet hvor vi lanserte Dansens År som en mulighet. Jeg tror at de som var skeptiske lot være si noe om det, men de fikk utsatt Dansens År fra 1992 til 1993 slik at vi skulle få tid til forberedelser.
Et styret for Dansens År ble dannet, og vi fordelte oppgavene oss imellom. Kjersti Kramm Engebrigtsen ble valgt til styreleder. Jeg, og andre i styret i NBF kjente jo mange viktige personer som vi håpet kunne hjelpe oss med økonomi og andre viktige ting. Vi sendte søknad om økonomisk støtte fra Ballettforbundet til Kulturdepartementet (KD), og hadde møter med ledende folk i KD. Vi fikk innvilget støtte – og uten denne støtten hadde vi ikke fått det til.
Hva betød Dansens År ‘93 for deg? Og hvilke ringvirkninger har markeringen hatt?
Jeg mener at noe av det viktigste som skjedde, var at Dansens År ‘93 omfattet hele Norge, og både profesjonelle og amatører. Alle frie grupper og alle ballettskoler rundt i hele landet hadde forestillinger, og gjorde en kjempeinnsats over alt. Dette var egentlig noe av det gledeligste som skjedde, at alle som drev med dans utover hele landet, ble med på å spre danseglede og vise dans for alle som ville oppleve forestillingene. Både de som ble produsert lokalt, og den tilreisende Turnebussen og andre turnerende dansegrupper.
Jeg tror at de omreisende dansegruppene også følte at de var del i noe stort. Og lokale aviser og TV- og radiostasjoner fikk publikum til å forstå at det var Dansens År i Norge. Det var jo noe av det viktigste: Å vise at Norge er et danseland!
Jeg tror virkelig at Dansens År åpnet øynene for mange som ikke hadde kunnskap om dans fra før, og som skjønte at dans ikke noe vanskelig å forstå, men noe som kan oppleves av alle.
ANDERZ DØVING, koreograf, dramatiker og sceneinstruktør. Drev dansekompaniet Andanse Teatret, var styremedlem i Norsk Ballettforbund og i stiftelsen Dansens År.
Hva husker du fra prologen/åpningsforestillingen i Oslo Konserthus, og hva var din rolle?
Jeg koreograferte en åpningsmarkering foran slottet sammen med Karene Lyngholm med en stor samling dansere, og jeg hadde en kortere ballett på programmet i en av åpningsforestillingene; «Haugstussa – 400 m ballett» (som senere ble innkjøpt til åpningen av Dansens Hus i København hvor for øvrig Jo Strømgren debuterte som danser).
Kan du si noe generelt om hva du husker fra Dansens År? Har du et spesielt minne du vil trekke fram?
Jeg satt i styret, og var i perioder nestleder i NBF (Norsk Ballettforbund) på den tiden, og var med på å bestemme at vi skulle ha et Dansens År (og vi tok også initiativ til å arbeide for et Dansens Hus, hvor jeg var prosjektleder i starten). Jeg var også i selve styret for Dansens År, hvis jeg ikke husker feil.
Hva betød Dansens År ‘93 for deg? Og hvilke ringvirkninger har markeringen hatt?
Denne perioden var den mest produktive som koreograf for min del. Mitt kompani – Andanse Teatret ble det største frie ballettkompani det året (i forhold til støtte fra Kulturrådet), og to balletter ble tatt opp av NRK («Før Aske» og «Aftenlandet»).
Jeg koreograferte også en helaftens ballett for Nye Carte Blanche i 1993 («Omnis Caro»), og fikk samtidig i oppdrag å koreografere en helaftens ballett for Den Norske Opera i 1994 («Mellom Amor og Psyche»). I tillegg fikk jeg oppdrag med å koreografere seiersseremoniens «vignetter» for OL på Lillehammer.
