NRK TV markerte åpningen av Dansens År ’93 med å vise et gjensyn med TV-balletten «Utenfor rekkevidde» av koreograf Kjersti Alveberg.
I samme program ble Kjersti Kramm Engebrigtsen og Alveberg intervjuet av kulturjournalist og programleder i NRK, Arild Erikstad, hvor Engebrigtsen fortalte om Dansens År, bakgrunnen for satsningen og om noen av utfordringene dansekunsten stod i den gang.
– Ønsket er å vise det fantastiske som har skjedd innenfor dansen de siste 20-25 år, fordi det har skjedd så utrolig mye som av en eller annen årsak ikke har forplantet seg i det ytre, som ikke folk vet om.
Kjersti Kramm Engebrigtsen i intervju med Arild Erikstad (1993)
Her kan du se intervjuet og TV-balletten «Utenfor rekkevidde».
Danseinformasjonen har tatt en kjap prat med Kjersti Kramm Engebrigtsen – 30 år etter.
Kan du si noe om hva du tenker er de viktigste endringene for dansekunsten i Norge siden 1993?
Slik jeg ser det er de viktigste endringene at våre daværende lokaler ble omskapt til Danseinformasjonen, at Dansens Hus ble realisert (2004) og at CODA Oslo International Dance Festival ble realisert (initiert og etablert av koreografene Lise Nordal og Odd Johan Fritzøe i 2002).
Og kan du også si noe om hvilke ringvirkninger Dansens År ’93 skapte?
Jeg tror ringvirkningene er tydeligst utenfor Oslo. Turnébussen ble for mange det første møte med dansen og de regionale aktivitetene som ble skapt i Dansens År ’93 har nok vært viktig for mange.
Det er mitt inntrykk at dansen er blitt mer utbredt. Vi ble jo ganske overrasket den gangen over hvor lite penger som ble brukt til dans utenfor Oslo eller de store byene. Jeg tror nok også at dansens anseelse er bedret og jeg opplever at det er fler som har kontakt med dans på en eller annen måte.
Og hvordan ble Dansens År ’93 dekket av media og pressen generelt?
Det var stor interesse og Dansens År ’93 ble godt dekket av pressen – jeg var avisen hele tiden, og andre med meg – det var nærmest bare å velge og vrake. (Et lite hjertesukk: Skulle ønske det var sånn i dag).
Kanskje det at det var noe med timingen. Det kunne nesten virke som Dansens År ’93 var forventet. Mottagelsen vi fikk av bevilgende myndigheter og pressen kunne tyde på det.
