Torsdag 23. september 2004, i Prøvesalen på Det Norske Teatret, holdt Dansens Hus sin åpningsforestilling, og virksomheten var med det formelt åpnet. Men noe eget hus hadde ikke Dansens Hus, ennå. De første årene levde nemlig Dansens Hus en nomadisk tilværelse, uten fast bostedsadresse, og forestillingene ble vist på en rekke ulike scener rundt omkring i Oslo.
Saskia Wieringa, i dag kunstnerisk produsent på Dansens Hus, har jobbet der helt siden starten og mimrer tilbake når vi spør om hvordan det var å jobbe på der i startfasen:
«Det var helt fantastisk og passe kaotisk. De første fire årene drev vi som pop-up Dansens Hus på blant annet Det Norske Teatret, i Jakobs Kirke, i en gammel garasje i Marstrandsgate, langs Akerselva, og på Kunsthøgskolen i Oslo». Andre lokaler, teatre og museer som ble brukt som midlertidig scene var Black Box teater, Scenehuset, Rom for dans, Henie Onstad Kunstsenter, Stenersenmuseet og Malersalen på Nationaltheatret. Den lille administrasjonen, som startet tidlig i 2004, holdt til i lånte lokaler på Det Norske Teatret, nemlig legekontoret.
Starten på noe stort
Vi spoler enda litt tilbake i tid: I stortingsmeldingen Kultur i tiden som ble lagt frem i 1991 ble dans presentert som satsningsområde: «Dansen står for svakt i dag. Denne kunstformen bør få bedre vilkår». Dansekunsten hadde hatt en rivende utvikling gjennom 1980-tallet, og nå ble dansen også lagt merke til av politikerne. Dansens År ’93 – en ettårs markering med massevis av ulike arrangement i hele landet ga dansekunsten i Norge en skikkelig boost, og som et resultat ble Danseinformasjonen etablert i 1994. Danseinformasjonen skulle blant annet arbeide for å etablere en egen scene til dansen, et Dansens Hus. Det var et møysommelig arbeid, med opp- og nedturer, utallige komiteer, rapporter, utredninger, lobbyering og endeløse møter.
I artikkelen «Kringsatt av fiender? Om den turbulente prosessen fram mot stiftelsen av Dansens Hus» skriver Chris Erichsen om turbulensen rundt prosjektet Dansens Hus. Det var mange tanker og ønsker for et Dansens Hus, og mange var også skeptiske. Ville det være nok publikum til både et Dansens Hus og Black Box teater, som frem til da var den scenen de fleste dansekompaniene viste sine forestillinger på? Folk undret seg, også innad i dansefeltet, men etter hvert samlet dansekunstnerne seg i et felles ønske, og arbeidet bar frukter. Randi Urdal, den gang daglig leder i Danseinformasjonen, ledet arbeidet, og forteller i intervjuet «Dans – og mye mer enn det!» at da de endelig fikk gehør i Stortinget i 1999/2000 gikk det hele fort.
Etter ti år med iherdig arbeid kunne altså Dansens Hus invitere til åpningsforestilling den 23. september 2004, på Prøvesalen på Det Norske Teatret. Daværende kulturminister Valgerd Svarstad Haugland lovet i sin åpningstale at «nå var pengene på plass for å sikre driften av en nasjonal scene for dans i Norge», og kunstnerisk leder, Karene Lyngholm forsikret publikum om at «Dansens Hus skal være et nasjonalt møtested for dansekunstnere og deres publikum». Det kunstneriske programmet besto av to forestillinger; Soliloquy av ResExtensa (Victoria Sogn og Elisa Barruchieri) og ID-EGO med Solus Dance Co. (Mona Reksten og Anette Sture Iversen). Samme kveld ble også Danseinformasjonens ærespris delt ut til pioneren Egon Weng, som fylte 80 år denne dagen. Han mottok æresprisen for sin dansekunstneriske og dansepedagogiske innsats i over et halvt århundre.
Folka på huset
De første som jobbet i administrasjonen i 2004 var Karene Lyngholm som kunstnerisk og administrativ leder, Saskia Wieringa som produsent, Ida Cowell som assistent og Marianne Albers som fagsekretær. Sammen med den nye administrasjonen, fortsatte Danseinformasjonen letingen etter egnede lokaler. Broverkstedet på Vulkan (i dag Mathallen) ble vurdert, like så Vestbanen, men ingenting klaffet helt.
Saskia forteller om letingen: «Jeg sjekket alt fra bingohaller til bilverksteder, til jeg fikk tips om å se på Riksteatrets gamle verksteder. Dermed var huset funnet! Vi åpnet på skuddårsdagen 29. februar 2008. Utbyggingen av Vulkanområdet etterpå var spennende og utfordrende, det fantes jo ingen Mathallen og andre hus, Osloinnbyggere hadde knapt hørt om området. Det var store forventninger fra dansefeltet til hva huset skulle være og kunne romme. Ikke alle ønsker kunne oppfylles, men kjernevirksomheten har vært å presentere god norsk og internasjonal dansekunst fra første stund.»
Det var Karene Lyngholm, med lang fartstid i dansekunstfeltet, som fikk den krevende, men givende jobben som husets første kunstneriske leder. På spørsmål om hvordan hun opplevde det å være kunstnerisk leder svarer hun at det var både mangfoldig, givende, krevende, overraskende, vanskelig og morsomt.
«Det var mange opplevelser som var «den største» som kunstnerisk leder på Dansens Hus, også mange små ting, men det å åpne det flotte bygget på Vulkan, sammen med et utrolig team, troner nok høyest», forteller Karene. På spørsmål om hva som var det mest utfordrende, kommer også hun inn på de mange ønskene fra feltet: «Det var mange behov, forståelige og legitime, og langt fra mulig alltid å samle alle trådene».
Åpningen av nytt hus ble markert med KOM VULKAN som besto av tre norske urpremierer; Katrine Bølstads Dark Night of the Soul, Jo Strømgrens Sunday again koreografert for det New York-baserte kompaniet Cedar Lake Contemporary Ballet og Ina Christel Johannessen og zero visibility corp. med verket 37,7.
I de første årene var Saskia både produsent, produksjonsleder, fasilitator og byggekoordinator med ansvar for vaktsystem og bemanning. Klassisk nyoppstartet virksomhet med mange oppgaver fordelt på få folk: «Med et tett program og en verden i fast forward, ble vi nødt til å fordele mine oppgaver på mange flere. Som kunstnerisk produsent (dagens stillingstittel) planlegger jeg det kunstneriske programmet sammen med kunstnerisk leder. Jeg forbereder og deltar i kunstnerisk råd og har kontakt med alle dansekompanier fra inn- og utland som spiller på huset, ca. 35 kompanier per år. Budsjettering, kontraktering og koordinering er kjerneord. Videre har jeg ansvar for det kunstneriske programmet for barn- og unge. Her samarbeider jeg tett med Den kulturelle skolesekken. I tillegg leder jeg et utviklingsprogram Stor Kunst for små barn, hvor Dansens Hus, med støtte fra Sparebankstiftelsen., legger til rette for co-produksjon av forestillinger for de aller yngste målgruppene 0-3 år og 3-6 år», forteller Saskia.
Ny kunstnerisk leder – Un-Magritt Nordseth
I 2010, to år etter at huset åpnet dørene på Vulkan, overtok Un-Magritt Nordseth stafettpinnen som husets kunstneriske leder. Vi kan legge til at Arne Fagerholt ble ansatt som kunstnerisk leder av styret ved Dansens Hus høsten 2009, men at han, i overlappingsperioden med daværende kunstneriske leder, trakk seg, våren 2010. Han tiltrådte derfor aldri.
Også Un-Magritt hadde en lang karriere som aktiv dansekunstner før hun tiltrådte. Vi ber henne tenke tilbake til 2010: «Å huske tilbake, betyr å huske en tid hvor Vulkan lå på en byggeplass og vi måtte enkelte ganger ta inn publikum gjennom administrasjonsinngangen. Jeg skal ikke legge skjul på at det var utfordrende, også «marsj-ordren» jeg fikk av Kulturdepartementets «beryktede» og sagnomsuste ekspedisjonssjef, Kjell Myhren. Oppdraget var å doble publikumstallet innen det neste året, eller «i alle fall innen 2012», som han sa, og det ble formidlet allerede før jeg hadde begynt arbeidet. Fredningstiden som huset hadde som nyåpnet hus var brått og plutselig forbi. Jeg tenker mye på hvordan det har preget huset og driften. Uten å gå i detalj på dette, har jeg nok savnet å ha mulighet for større søkelys på selve kunsten og dialogen med kunstnerne», sier Un-Magritt.
Det var utfordrende å være leder på Dansens Hus, forteller hun videre. «Det var blant annet en utfordrende økonomi i startfasen, da alt inventar var lånefinansiert, så for meg handlet det mye om å skaffe nok penger til kunst. Det var, og er, store forventninger til huset fra kunstnerne, det skulle jo bare mangle (!), og jeg mener fremdeles at det er viktig at huset er forankret lokalt og at dansekunstnerne besøker huset og viser at det er «vårt» hus», sier hun.
Samtidig var det også mange gleder og store øyeblikk som kunstnerisk leder, og Un-Magritt forteller om kvelder med enorm lettelse, blandet med eufori, da de gikk fra tomme til fulle saler. Urpremierene huskes også godt – gleden over at kunstnerne kommer i havn etter uker med prøving og feiling og år med planlegging, forberedelse og hardt arbeid, gjorde sterkt inntrykk, forteller Un-Magritt.
– Når jeg tenker tilbake så er det de norske premierene, og kanskje særlig de minste, jeg husker som «gøyest» eller «størst», og dermed på mange måter det motsatte av stor; for eksempel Siri og Snelle som feiret sitt 20-årsjubileum i kinoen til Danseinformasjonen, med plass til ti, eller kanskje tjue, og samarbeidet med masterstudentene på KHiO, Ingeleiv Berstad, Eivind Seljeseth og Kristin Helgebostad (med prosjektet Av historisk grunn). Stor kunst for små barn er også et lite hjertebarn, og jeg er veldig glad for å se at dette følges så fint opp fremdeles. For meg var nok det å følge kunstnerne tett opp mot premierene det som gav arbeidet verdi. Da var jeg tett på kunsten, og det var jo egentlig derfor jeg var der. Det jeg kanskje er mest stolt av, er min siste sesong, våren 2018, hvor vi programmerte (nesten) utelukkende kvinnelige koreografer på hovedscenen. Da sto også Trisha Brown Dance Company på scenen med et historisk program som var laget spesielt for oss, sier hun.
Saskia, som har opplevd å jobbe med flere kunstneriske ledere, har mulighet til å reflektere over hvordan huset har utviklet seg gjennom de tjue årene det har eksistert. Hun forteller: «Dansefeltet har vært i en eksplosiv utvikling siden jeg kom til Norge fra Nederland første gang i 1985. Fra noen få kompanier til et frodig og mangfoldig dansefelt. Dansens Hus har vokst i takt med feltet på alle måter i disse 20 årene; fra en liten ukjent organisasjon, bortgjemt innerst i en gang på Det Norske Teatret med fire ansatte, til et fullvokst (inter)nasjonalt renommert teaterhus med 40 ansatte og 30 årsverk. Det har blitt utviklet konsepter som Koreografilaboratoriet og Stor Kunst for små barn og kontekstualiseringen av dansekunsten har fått mye oppmerksomhet, i form av et vidstrakt program av workshoper, ettersnakk og panelsamtaler. Dansens Hus er en del av et svært levende økosystem med samarbeidspartnere i Oslo, Norge og internasjonalt, og det er få dager uten aktivitet på scenene.»
Hun forteller at variasjonen er det beste med å jobbe på Dansens Hus: «Fordi vi jobber med å bevege mennesker – bevege kunst, står det aldri stille! Å tilrettelegge for dansekunstnere og dansekunsten oppleves som en daglig rikdom i menneskemøter, ide-utvekslinger og oppgaveløsning på kryss og tvers av mange land og hensyn som skal tas. Noen kunstnere følges over mange år, nye stemmer kommer til. Jeg har også mange kunnskapsrike kolleger som jeg elsker å samarbeide med, år etter år!»
Korona, hjemmekontor og Ice Hot
Belgiske Samme Raeymaekers tok over som kunstnerisk leder i 2018, og også han trekker frem folka på huset, når han snakker om sine visjoner for huset: «But words are just words, and ideas are just ideas. To accomplish these, you need a team of people who believe in them. Without this amazing Dansens Hus team, none of what I wanted would have been possible. This may be the most valuable thing I take from my time as Artistic Director. »
Samme forteller at det å lede et av Europas vakreste og best utstyrte scener for dans har vært en stor fornøyelse, og at det har vært fint å være en del av Dansens Hus, som har en viktig rolle i det frie dansekunstfeltet.
« Under my vision, « moving art, moving people, » I aimed to bring exciting and innovative (co)productions that had the potential to «move» people – both literally and figuratively. I envisioned Dansens Hus as a prominent global player in dance, with both national and international relevance, deeply engaged in society and supported by a clear strategy and a solid, healthy financial plan, executed by a dedicated and strong team. We made Dansens Hus a family house, with nearly 25% of our programming dedicated to children and their families. One of my greatest sources of inspiration was the strong and respectful collaborations with other organizations, festivals, and players in Oslo and beyond. Together, we proved that one plus one is not two, but three.
My vision for Dansens Hus was to open up new possibilities, amaze audiences, empower artists, deepen engagements, and involve the community. I saw it as an open house where artists, art lovers, audiences, creators, and programmers could come together spontaneously to meet, greet, share, think, gather, and socialize. I hoped we stimulated both audiences and artists, encouraging them to explore beyond the known and take risks into the unknown. I envisioned it as a space where young emerging artists and renowned choreographers could spread their wings and bring out their best. I also committed to providing context in depth and breadth, allowing both professionals and amateurs to delve deeper into the art that unites us. Lastly. I hope that I have highlighted diversity and embodied it in the DNA of the organization at all levels.»
Samme trekker frem Ice Hot som en av de største opplevelsene som kunstnerisk leder. Han forteller at hans første møte med Dansens Hus skjedde i 2013 da han ble invitert som en del av den internasjonale juryen som skulle velge program til Ice Hot Oslo 2014. Det ble på mange måter ganske symbolsk og fint å avslutte sin periode som kunstnerisk leder for Dansens Hus ved å organisere Ice Hot 2024. Ice Hot er en internasjonal danseplattform som annethvert år presenterer/promoterer nordisk dans, i et nordisk land og i februar 2024 møttes altså 330 delegater og 200 dansekunstnere i Oslo med Dansens Hus som vertskap.
Det har imidlertid ikke bare vært en glede å lede en stor programmerende scene, og på spørsmål om hva som har vært mest utfordrende har Samme kun ett ord – covid.
«This was probably the most drastic event during my two terms as Artistic Director. The uncertainty, not knowing what would come next, the sudden closure of the house… I must say that during that period, we never worked so hard. We were constantly replanning the already replanned schedules, creating yet another «if this, then that»-budget, navigating the ever-changing rules, addressing the needs of the dance field, and dealing with the absence of the team and audience. Hjemmekontor posed its own challenges, particularly in keeping the team strong and connected. Fortunately, we had a doctor in the house – Sunniva Steine, our Managing Director – who approached the crisis from that perspective as well, and this was truly a blessing.
Another significant challenge was making choices while trying to fulfill the visions and mission I had for Dansens Hus as a curated programming house. I am aware that in this role, it’s impossible to please or do good for everyone, and even in our attempts to be as inclusive as possible, some may feel left out by the direction these visions have taken us. It was also important for me to show the inner workings of Dansens Hus to the outside world. Sometimes an institution can feel depersonalized, but an institution like ours is essentially a sum of people dedicated to delivering the highest quality for the artists we support and the dance field we aim to strengthen – working hard, year by year, day by day.»
20 år – og fremover
Sommeren 2024 gikk Samme av som kunstnerisk leder, og Stine Nilsen tiltrådte. Når virksomheten nå fyller 20 år, har huset fått sin fjerde kunstneriske leder. Høstsesongen 2024 er programmert av forrige kunstneriske leder, så vi ser frem til å se hvordan Stine setter sitt preg på programmeringen og på huset for øvrig.
På spørsmål om hva Samme ønsker seg for huset og dansekunsten i fremtiden, svarer han at han håper Dansenett Norge vil utvikle seg godt videre, slik at dansekunst blir enda mer synlig og tilgjengelig i hele Norge for et enda større publikum. Videre ønsker han seg at Dansens Hus kan ta større del i internasjonale co-produksjoner, altså ikke bare presentere internasjonale gjestespill, men også være en aktiv co-produsent: «I am convinced that this will have a mutually beneficial effect and ultimately benefit the Norwegian dance scene even more. This will require additional funding and a careful balance between meeting the needs of the Norwegian dance scene and investing in the international field. Lastly, I envision an expansion of the house, not in terms of productions or audience activities, but in physical space, in square meters. The need for more rehearsal studios and production spaces, and finishing studios is clearly there. The success of the introduced concept of Prøverom demonstrates the urgent need for this», sier Samme.
Det er seks år siden Un-Magritt gikk av som kunstnerisk leder og tilbake til å være kunstner. Hun har gjort seg mange refleksjoner rundt dette, og er rett og slett litt urolig for fremtiden.
«Kunstnerne i Norge har klart å karre til seg noen verdifulle ordninger etter mye hardt arbeid. Jeg sitter i statens utvalg for kunstnerstipender, og politikken fremover gjør meg alvorlig bekymret. I skrivende stund har FrP akkurat foreslått å skrote kunstnerstipendene. Hvis vi nå alle sammen skal arbeide for å styrke kunstfeltet, samtidig som vi vet at det skal brukes milliarder på militær industri og opprustning, så kommer neppe dansekunst først i køen. Tiden for utvikling og fremskritt er nok forbi. Nå er det jorda vår og det menneskelige som står på spill, og på overtid. Jeg håper av den grunn at Dansens Hus reflekterer over sin egen rolle i dette økosystemet, og også minner seg selv på årsaken til at huset ble opprettet og for hvem. Dansens Hus har en viktig rolle innenfor det lille vi har av infrastruktur for dans i Norge. I og med at jeg er kunstner selv, så har jeg det privilegiet at jeg har vært «utenfor», deretter på innsiden, og så sett meg selv og huset «utenfra» igjen. Det har vært en nyttig øvelse. Jeg tenker at det er beintøft å være kunstner, og det er det for veldig mange. Av den grunn er det min bønn til huset at det må være godt forankret i kunstfeltet her hjemme – og at det ikke kun blir en programmerende internasjonal scene i likhet med alle andre programmerende hus. Jeg var og er fortsatt skeptisk til den internasjonale danseindustrien.
Dansekunstnerne er tilpasningsdyktige, kreative og progressive i ordets beste forstand. Jeg ønsker at kunstnerne skal bety noe for samfunnet og for livet til alle mennesker. Det er så mye bra ressurser i dansefeltet og på Dansens Hus, og jeg heier på Stine Nilsen og alle husets folk. Sammen kan de nå prege huset med nytenkende og visjonær profil. Det blir hardt, men er mulig, og kanskje blir det «gøy» også!»
Saskia, som altså er den eneste ansatte som har fulgt huset fra start til i dag, har også ønsker for fremtiden: «Jeg ønsker at huset aldri skal stå stille, skal fortsette å bevege seg fremover – følge kunstnerne og den kunstneriske utviklingen samt ta vare på de dansekunstnerne som med sitt engasjement har sørget for at Dansens Hus i det hele tatt finnes. Og jeg ønsker at alle fremtidige regjeringer fortsetter å anerkjenne betydningen av fri dansekunst som en viktig del av vårt demokrati, hvor vi hegner om kunsten i seg selv, kunstneren, verdien av mangfold og levende menneskemøter.»
Vi i Danseinformasjonen ser at det er utfordringer med tanke på dansekunstens synlighet og status i samfunnet, likevel gleder vi oss over over en full foajè før forestilling – over sterke, gripende og interessante kunstopplevelser – over fine ettersnakker og uformelle samtaler etter forestillinger.
Denne artikkelen har synliggjort de tre tidligere kunstneriske lederne ved Dansens Hus, samt Saskia Wieringa som har jobbet der siden starten. Men uten dansekunsten – intet kunstnerisk innhold! Takk til alle dansekunstnere som har fylt dette huset i 20 år. Vi gleder oss til fortsettelsen!
Dansens Hus er Norges nasjonale scene for dans og holdet til på Vulkan i Oslo. De viser 30 – 40 norske og internasjonale forestillinger i året og en rekke av de norske produksjonene er urpremierer.
Her kan du lese mer om Dansens Hus’ tilblivelse: «Det var en gang et industriområde»
Tidslinje: «Kampen for Dansens Hus 1991-2008». Her kan du lese enda mer om tilblivelsen av Dansens Hus. Oversikten er skrevet av daglig ved Danseinformasjonen, Sigrid Ø. Svendal og ble opprinnelig publisert i boka Bevegelser – Norsk dansekunst i 20 år (2016).
Danseinformasjonen er det nasjonale kompetansesenteret for dansekunst og en ideell stiftelse. Formålet med virksomheten er å fremme, synliggjøre og informere om dansekunst. Danseinformasjonen ble etablert i 1994 og holder til i Dansens Hus i Oslo, hvor vi også er eneaksjonær.
