Diskusjonen dreier seg om Kulturråds-tildelingen til Impure Company/Hooman Sharifi, som har fått femårig støtte under ordningen Fri scenekunst – kunstnerskap. Kompaniet har hatt støtte fra denne ordningen frem til og med i år, og fikk i denne tildelingsrunden fornyet tillit med fem nye år, fra 2026 til 2030. Støttebeløpet er mellom 2,5 til 3,5 millioner kroner årlig. Det var totalt ti scenekunstkompanier som fikk støtte i denne tildelingsrunden. Dette ble offentliggjort av Kulturdirektoratet 28. august og få dager senere skrev Subjekt om dette, under overskriften «Anklager Kulturrådet for rolleblanding: – Minner om korrupsjon». Dette ble videre delt på Sløseriombudsmannens Facebook-side og Nettavisen fulgte opp med saken «Statlig utvalg ga 16,5 millioner til egen leder» 10. september, samt at Høyres Pettersen stilte spørsmål om habilitet i Kulturrådet til kulturminister Jaffrey.
Det flere, både utenfor og innenfor kunstfeltet, reagerer på er hvorvidt man kan sitte som leder i fagutvalget for dans og være rådsmedlem i Norsk kulturråd og samtidig søke og få tildelt støtte til eget kunstnerskap.
Fagfellevurdering
Tildelingene fra Norsk kulturfond baserer seg på fagfelleprinsippet. Det betyr at det skal være fagfeller, det vil si aktive kunstnere og kulturarbeidere med god kjennskap til feltet, som skal vurdere de innkomne søknadene. Dette er utgangspunktet for at man har en retningslinje som sier at det er mulig å søke om tilskudd samtidig som man har verv i Kulturrådet og i de faglige utvalgene. Dette poengterer Kulturrådets leder, forfatter, Sigmund Løvåsen, i Nettavisens sak.
Fagfellevurderingen har vært et sentralt prinsipp for å ivareta faglig kompetanse i søknadsvurderingene. Dette henger også sammen med armlengdes avstand-prinsippet, som altså skal hindre politikerne å legge seg direkte opp i kunsten ved å velge hvilke kunstnere som skal få støtte. Derimot skal politikerne sørge for rammene, for strukturen, mens tildelingene og fordelingen av midlene skal gjøres av fagfeller. Fagfellene blir valgt for en kort periode, ofte to år, slik at det går på rundgang hvem som bestemmer. Det er også viktig å vite at fagutvalget er et kollegialt råd, hvor man tilstreber å ta felleskapsbeslutninger, og at lederen ikke er overordnet de andre i utvalget. Det medfører at utvalget ikke automatisk er inhabilt, selv om lederen er inhabil.
Det som er vesentlig er at det er klare habilitetsregler, når råds- eller fagutvalgsmedlemmer selv søker eller er involvert i andres søknader.
I følge Løvåsen, vurderes habiliteten i hver enkelt sak. Et medlem som søker på en ordning, blir inhabil enten i hele søknadsrunden eller i enkeltsaker, avhengig av antall søknader og omfang man er tilknyttet. I denne konkrete saken var Hooman Sharifi inhabil i hele søknadsrunden. Det vil si at han ikke var til stede under møtet og at han ikke hadde innsyn eller tilgang til de andre søknadene eller hvem som hadde søkt. Han var med andre ord ikke involvert i saksbehandlingen i det hele tatt.
Dette kommer også frem i kulturministerens svar, hvor hun viser til at Forvaltningslovens regler om habilitet gjelder for både Kulturrådet og Kulturdirektoratet, og at i tråd med denne var søkeren inhabil i gjeldende sak. Loven og retningslinjene er med andre ord fulgt i den aktuelle saken.
Ikke kast kunstneren under bussen
Det er synd at Kulturdirektoratet selv ikke adresserer dette. Her kunne Kulturdirektoratet ligget i forkant, og adressert habilitetstematikken allerede da de gikk ut med den første offentliggjøringen av tildelingen. Med dagens debattklima kunne man forutsett at det ville komme reaksjoner på dette, og det er viktig å være klar over at det finnes mange som ønsker mindre penger til fri kunst og at Kulturrådet kuttes helt.
Sett utenfra, og uten forståelse for hvordan systemet fungerer, ser det ikke helt bra ut og det kan bidra til å delegitimere de ordningene dansekunsten er helt avhengig av. Rådsleder Sigmund Løvåsen har imidlertid svart på henvendelser og informert om regler og prosess, men det at Kulturdirektoratet selv ikke tar tak i det, fører til at kunstnerne blir stående alene i stormen og selv må bruke tid på pressen og det å forsvare seg – selv om lover og regler er fulgt. Her burde Kulturdirektoratet se sitt ansvar.
Bør retningslinjer og lovverk endres?
Hvis man tenker at denne saken er problematisk, bør man likevel adressere skytset rett sted, det vil si mot gjeldende retningslinjer og lovverk. For det er viktig at ordningene, som er helt avgjørende for utviklingen og eksistensen av dansekunsten i Norge, forvaltes på en god og legitim måte. Ordningene og forvaltningen av disse bør skje på en måte som gjør at både kunstfeltet og «folk flest» opplever å ha tillit til systemet.
Sagt i klartekst; utfordringen i denne saken er på strukturelt nivå, og da må kritikken rettes dit og ikke mot enkeltkunstneren. Vi har nok av eksempler i dansehistorien hvor kunstnerne har fått kritikken og stått i stormen, selv om oppmerksomheten burde vært rettet mot strukturene.
Det er imidlertid alltid lurt, med jevne mellomrom, å se nærmere på gjeldende retningslinjer og lovverk. Denne saken gir en anledning til nettopp det. Det er ikke et enkelt svar på om retningslinjer eller lovverk bør endres eller justeres, også fordi det vil mest sannsynlig kunne påvirke fagfellevurderingen og potensielt skape strengere habilitetsregler for kunstfeltet enn andre sektorer. Samtidig er det helt klart at denne saken er prinsipielt viktig, fordi det er avgjørende, for tilliten fra både skattebetalere, publikum og kunstfeltet, at offentlige midler forvaltes på best mulig måte.
