«Hvisking i guttegarderoben» av Brynjar Åbel Bandlien

Jeg er en skeiv skapende og utøvende dansekunstner som tilrettelegger situasjoner for dans. Jeg har danset siden jeg var gutt i Sandefjord på 80-tallet, og jeg har vært skeiv så lenge jeg kan huske. Jeg har danset klassisk og moderne dans. Jeg har danset meg helt inn i det mest eksperimentelle hjørnet av samtidsdansen og videre inn i den skeive dansekunsten. Jeg ser denne bevegelsen gjennom de ulike danskekunstformene som en slags dans i seg selv; som ulike rom eller felt som jeg kan bevege meg inn i, ut av og igjennom.

Det er vanskelig å forklare hvorfor akkurat dans er blitt min uttrykksform, men la meg sitere Chrysa Parkinson, dansekunstner og professor i dans ved UniArts i Stockholm. Hun sa:

Når jeg danser så kommer flere sider av meg til uttrykk enn i noen annen kunstform.

Chrysa Parkinson

Dette kan jeg kjenne meg igjen i. Til sammenlikning er det en større utfordring for meg å uttrykke hva dans eller skeiv dansekunst er i denne teksten enn om jeg kunne ha reist meg opp fra skrivebordet og vist det gjennom bevegelse. Det finnes så mange ulike måter å danse på, å tenke om dans og å skrive om dans, men jeg skal allikevel gjøre et forsøk på å beskrive hvordan jeg forstår begrepet skeiv dansekunst.

Begrepet skeiv og skeiv dansekunst

For meg handler det å være skeiv, oversatt fra det engelske begrepet queer, om å se verden med et blikk fra sidelinja eller utenfra; et blikk formet av å stå på utsiden og se inn. Alt som skapes ut ifra dette skeive perspektivet kan sies å ha noe skeivt over seg. Dette gjelder også dans. Det skeive er altså å finne i blikket, både hos den som skaper dansen og den som er vitne til den; fra et sted der alle vinkler blir skakke, skrå og på skeiva. Kanskje skeiv dansekunst, på samme måte som begrepet skeiv, unnslipper definisjon fordi det er flytende og i stadig forandring. Begrepet er altså ingen fasit og må, på samme måte som samtidsdansen, kontinuerlig oppdateres for å være relevant. Det som fortsatt gjør skeiv dans relevant for meg, er at jeg stadig finner nye måter å tenke på og praktisere dans på. Selv når jeg danser meg inn i et hjørne eller ned en blindvei, så finner jeg alltid veien videre i form av ny skeiv dansekunst.

Helt fra da jeg selv skjønte at jeg ikke var streit, og at verden ikke var slik jeg hadde blitt forespeilet, begynte jeg også å stille spørsmål ved absolutt alle vedtatte sannheter. Det har jeg med i dansen også. Når jeg står overfor et veiskille i en kunstnerisk prosess, har jeg ofte tenkt om jeg skal velge det uttrykket som er kjent, eller om jeg skal velge det som jeg ikke helt enda vet hva er? Skal jeg gå den ene eller den andre veien? Men hvorfor velge når man kan berike opplevelsen ved å gå flere veier samtidig? Det som er spennende med å bevege seg inn i nye uttrykk, er at jeg aldri helt vet hvordan de nye uttrykkene blir.

Siden dansen hele tiden er ny for meg, forblir jeg alltid en nybegynner – en amatør. Jeg føler aldri at jeg har full kontroll. Etter snart tredve år som danser begynner jeg å bli vant til denne følelsen, og jeg stoler på at praksisen min fører meg framover og at det jeg føler inni meg kommer til uttrykk i dansen. I stedet for å bedømme ut ifra kjente former, ser jeg på uttrykket og stiller meg selv spørsmål som: Hvis dette er en dans, hva slags dans er det? Hvis dette er en forestilling, hva slags forestilling er det? Hvordan kan jeg tilrettelegge for at denne dansen og denne forestillingen kommer til sin rett? Begrepet skeiv dansekunst oppleves veldig potent nettopp fordi det er flyktig og flytende. Her er det fortsatt mye å utforske og masse upløyd mark.

Empati, affekt og skeivt begjær

Den skeive diskursen har i de siste årene handlet mye om å bli akseptert som en del av samfunnets normative definisjon av kjærlighet. Det er fortsatt viktig å diskutere aksept for mangfoldig kjærlighet, kjønnsidentitet og skeive overlevelsesstrategier. Det er viktig at de gruppene i det skeive miljøet som nå i en stor grad har blitt akseptert inn i resten av samfunnet, som homofile og lesbiske, ikke glemmer hvordan det føltes på kroppen å bli holdt på utsiden. Det å ha opplevd utenforskap på kroppen fordrer at man har empati med de gruppene i det skeive miljøet som fortsatt opplever diskriminering og hets, som transpersoner og ikke-binære, og støtter deres kamp for aksept. Dette har blitt enda viktigere etter skyteepisoden utenfor Herr Nilsen og London Pub i Rozenkrantzgate i Oslo den 25. juni i fjor. Det viser at det fortsatt finnes folk i Norge med ekstreme holdninger og vilje til vold. Kampen fortsetter.
Ingen er fri før alle er fri.

Dersom det er lov å ønske seg noe, så ønsker jeg å re-introdusere det skeive begjæret som jeg opplever har sklidd ut av den skeive diskursen. For er det ikke det skeive begjæret som er utgangspunktet for hele den skeive bevegelsen? Altså begjæret for en av samme kjønn, for alle eller ingen kjønn, kort sagt; det skeive begjæret for alt annet enn det heteronormative. Det er det skeive begjæret som skjener spektakulært ut i andre retninger, beveger seg skjelvende på udefinerbart vis og lander på helt andre steder. Det skeive begjæret tvinger oss til å finne nye måter å uttrykke oss på og å leve ut kjærligheten. Var det ikke dette skeive begjæret som var grunnen til at kjærlighet mellom menn var forbudt i Norge helt frem til 1972, og gjorde at vi markerte 50 år siden avkriminaliseringen med Skeivt kulturår i 2022?  Jeg er enig med Louis Schou-Hansen som avslutter sin tekst Messy notes on queer [¹] slik:

I do not believe that the question of sex and gender need to be explicitly present in a work, but there is something about linking to it, even if remotely. At least it gives us some sort of frame to work with.

Louis Schou-Hansen

Dans er en bra kunstform for å adressere det skeive begjæret gjennom dens iboende affektive kvalitet. Jeg tenker her på Spinoza´s definisjon av affekt [²] gjennom et legemes avtrykk og påvirkningskraft på andre kropper. Jeg opplever at affekten flyter mellom danserne på scenen og mellom danserne på scenen og publikum. Affekten flyter fra dansernes kropper på scenen, siver over scenekanten og inn i publikums kropper igjennom deres sanseapparat. Jeg opplever at all dansekunst har å gjøre med en eller annet form for begjær. Dansekunstnere på scenen sitt begjær om å uttrykke noe med kroppen, og publikums begjær om å bli berørt av dette uttrykket. Jeg opplever også at det fins begjær i alle former for forestillingskunst, iboende i selve forestillingssituasjonen der utøverens uttrykk på scenen oppleves av publikum. Dette er en form for fysisk utveksling som oppleves gjennom sansene, fra kropp til kropp, her og nå, men som kan ha gjenklang som varer lenge etter at forestillingen er over. Derfor ser jeg dans som en perfekt kunstform for skeive uttrykk. 

All Tomorrow’s Parties

Siden 2020 har jeg undervist i dans ved Universitetet i Stavanger, hvor jeg i 2022 startet det kunstneriske utviklingsarbeidet All Tomorrow’s Parties: post pandemic dancing [³]. På 80- og 90-tallet døde flere aktive dansere som var homofile av hiv og aids uten at det har blitt dokumentert eller markert. Med dette prosjektet ønsker jeg å avdekke hullet de danserne som døde av aids etterlot seg i det norske dansekunstfeltet fra 80-tallet og fram til i dag. For å kartlegge tapet dansekunsten har lidd som følge av hiv-viruset, intervjuer jeg kollegaer, kjærester og familie til de som ble borte og stiller spørsmål som: Hvor mange norske dansekunstnere ble smittet av viruset, levde med hiv og døde av aids? Hvem var de?
Hvordan danset de?

I prosjektet stiller jeg også spørsmål som: Hvordan ville de ha danset dersom de ikke hadde gått bort? Det er her det kunstneriske kommer inn i forskningen, fordi når hullet er avdekket, ønsker jeg å fylle det med dans som de aldri fikk gjort. På denne måten forsøker jeg å vekke dem til live igjen som hele og komplekse personer med talent og dansekunstneriske kvaliteter. Informasjonen som kommer ut av disse intervjuene gjør det mulig å menneskeliggjøre dem, å ta dem ut av statistikken som ofre for HIV-viruset og å gjøre dem til hele mennesker med ønsker, drømmer og håp for framtida.

Dette tre-årige prosjektet hadde premiere 1. september i 2022 med forestillingen All Tomorrow’s Parties sammen med dansekunstneren Lars Jacob Holm, scenografen Corentin LPM Leven og komponisten Miruna Borusescu ved IMIR Scenekunst i Stavanger under Pride-festivalen Rogaland på Skeivå. Forestillingen ble også vist på homobaren Elsker i Oslo som en del av Helseutvalgets markering av Verdens aidsdag, 1. desember i 2022. Jeg ser på denne forestillingen som et levende dokument hvor deler kan endres, legges til, og oppdateres ettersom forskningen avdekker ny informasjon.

Dykk i arkivet

Høsten 2021 dykket jeg ned i Dansearkivet, Danseinformasjonens arkiv for norsk scenisk dansekunst. Der kom jeg i prat med tidligere leder for Danseinformasjonen, Randi Urdal, om mitt forskningsprosjekt. Da det ble klart for meg at hun også tidligere hadde jobbet som danser på 80-tallet, bestemte jeg meg for å intervjue henne. Hun sa at det var stor aksept for homofile i det profesjonelle dansemiljøet, og at mange av de mannlige danserne vanket i homomiljøet. Homomiljøet og scenekunstmiljøet i Oslo på 80- og 90-tallet var parallelle verdener med flere felles berøringsflater. Musikalshow på Det Norske Teater, Oslo Nye Teater og Chateau Neuf og dragshow på Enka, Metropol og Casablanca tiltrakk seg dansere, skuespillere og drag queens. Urdal beskrev at det å være homofil i det frie dansekunstfeltet ble oppfattet som en helt hverdagslig sak. Som en trygg havn eller et fristed. I dag kan det høres normalt ut, men i Norge på 80-tallet hadde homofili kun få år tidligere vært diagnostisert som en psykisk lidelse. Aksepten for homofile i kunsten var unik.

Statistikk og stigma

På 1980-tallet – ett tiår etter at homofili ble avkriminalisert i 1972 – var homofili fortsatt veldig stigmatisert. Hvis man i tillegg var hiv-positiv eller hadde utviklet aids, var det ytterligere skremmende og skamfullt. De få som stod frem som hiv-positive risikerte å miste jobb, venner og kontakt med familie. Derfor var det mange som ikke oppga sin status. Allikevel viser tall fra Helsevesenets statistikk at fra da hiv kom til Norge og frem til i dag, så døde tilsammen 650 homofile, sprøytenarkomane, sexarbeidere og blødere av aidsrelaterte sykdommer. Sammenlignbart var det 1,5 millioner nye smittetilfeller og 690.000 hiv- og aidsrelaterte dødsfall på verdensbasis bare i 2020. Frem til i dag har til sammen 36 millioner mennesker i verden mistet livet til hiv og aids.

I dag finnes medisiner som gjør at det går an å leve med hiv, og viruset er ikke sporbart i de som får behandling. Disse utvikler ikke aids og kan heller ikke overføre viruset til andre. Selv om dette lenge har vært et faktum, er det fortsatt mange hiv-positive som opplever å bli utsatt for stigmatisering. Med prosjektet All Tomorrow’s Parties: post-pandemic dancing ønsker jeg å belyse hvordan det var på 80- og 90-tallet og bidra til å avstigmatisere hiv.

Det er vanskelig å forestille seg hvordan det må ha vært for de som opplevde dette på nært hold. Det er fortsatt vondt å ta opp dette temaet, selv nå 40 år senere. Flere av dem jeg har spurt om å delta i forskningsprosjektet mitt har sagt nei til å stille til intervju. Men det er viktig at det snakkes om, og det er viktig at det markeres. Homo-aktivisten Kim Friele sa:

Det viktigste er at homobevegelsen aldri blir historieløs. Da kommer historien og biter deg i rumpa. Friheten er ingen selvfølge.

Kim Friele

Hvisking i guttegarderoben

Jeg hadde vel hørt om hiv og aids på nyhetene, men det var først da jeg begynte å studere dans på Statens Balletthøgskole (nå Kunsthøgskolen i Oslo) i 1991 at jeg ble klar over forskjellen på hiv og aids, og ikke minst alvoret. Det var kanskje ikke så rart, siden hiv og aids utelukkende ble omtalt som en fare for homofile, og siden jeg selv ikke var ute av skapet enda. Det var mange homofile blant mennene på Statens Balletthøgskole, men jeg kan allikevel ikke huske at det ble snakket høyt om i klassen. Det ble kanskje hvisket om i guttegarderoben?

Nå, etter at vi har gjennomlevd de første årene med Corona-pandemien, håper jeg at flere lettere vil kunne forestille seg hvordan det må ha vært for homofile å oppleve hiv og aids-pandemien på begynnelsen av 80- og 90-tallet. Alle husker hvor skummelt det var da Norge stengte ned, da det ble påbudt å gå med maske og å holde en meters avstand. Hvor ubehagelig det var når noen i nærmeste omgangskrets fikk Covid-19, særlig før det ble utviklet en vaksine som fungerte. Noen opplevde kanskje til og med å være blant de første som fikk viruset og ble utsatt for stigma. Forhåpentligvis beholder vi dette friskt i minnet til neste pandemi, slik at vi lytter til helsemyndighetene, holder oss informert, tar forhåndsregler og ikke stigmatiserer folk for å ha fått et virus – om det så gjelder de som lever med hiv i dag, Covid-19 eller apekopper. Ingen er friske før alle blir friske!

Brynjar Åbel Bandlien

PS: post-pandemic dancing

Norske Dansekunstnere og Danseinformasjonen publiserte resultatene av en undersøkelse om dansekunstneres levevilkår under Covid-19-pandemien [⁴]. Hele 40 % av freelance dansekunstnerne som har deltatt i undersøkelsen har svart at de enten har sluttet å jobbe eller vurdert å slutte som kunstnere, på spørsmål om å legge ned eller fortsette virksomheten. Så når jeg nå skriver denne teksten, vet jeg ikke hvor mange av mine dansekunstkollegaer som fortsatt er i feltet. Jeg vet egentlig ikke helt hvem det er jeg skriver til eller hvem som kommer til å lese dette. Derfor velger jeg å skrive til inspirasjon for alle som lurer på om de skal fortsette som dansekunstnere eller ikke, og til de av dere som, forståelig nok, allerede har lagt bena på bordet. Denne sangen fra West Side Story [⁵] blir sunget i forestillingen All Tomorrow’s Parties som en oppmuntring om å stå på:

Eksploder kaldt.

Kar, kar, galne kar – ver kald kar!
Ør i toppen, klør i kroppen – ver karslig kald, kar!
Hugs det kjem rett mange gem da gjengen deg treng.
Hiss deg ned, så sleng du me´ og kan døy til sist på sotteseng.

Kar, kar, galne kar – slapp a´, kar!
Tving´a, trass´n, spar på gassen – just så, d´er bra, kar!
Fres som krutt, men bla ikkje ut med alt, kar!
Spel kaldsleg kaldt, kar! Rett kaldt!