Jubileumsintervju med Liv Greli

«Jeg vil at flere skal kjenne på det som foregår inni dem når de danser, gleden over å bevege seg.»

Liv Greli og jeg tråkker opp trappene til det øverste tårnrommet på Schous Kulturstasjon på Grünerløkka. Liv går foran og tar lange skritt med utovervendte føtter og har langt hår flagrende nedover ryggen. Når vi er oppe slår hun ut armene og forteller at hun innimellom går hit for å ha samtaler eller møter. Et sted der man kan få nye perspektiver. Det er passende for samtalen vår, som skal handle om Spin Off Forstudium i Dans, skolen som har 20-årsjubileum i år.

Men før vi kommer dit, spoler vi tilbake til begynnelsen, som også skal vise seg å være drivkraften for det meste av det som foregår inni og rundt Liv: Gleden over å danse! Jeg lurer på om Liv kan fortelle når, hvor og hvorfor hun begynte med dans, og hun går raskt i gang med å snakke om søstrene som danset og at hun selv startet da hun gikk i femte klasse.

— Jeg danset klassisk ballett hos Even og Jorunn Kirkenær. Det var så gøy, helt fantastisk! Da jeg gikk i åttende klasse var det veldig in med jazzballett, så da begynte jeg på Bjørg og Lia Hjelmeruds jazzballettinstitutt. Etterhvert fikk jeg også mulighet til å undervise der. Da jeg gikk på videregående var ikke danselinjene etablert ennå, men på Berg hadde jeg en lærer, Randi Bolsrud, som tilbød et fem timers valgfag i dans. Hun hadde utviklet sin egen teknikk som var en blanding av klassisk barre, jazzdans og øvelser fra moderne dans. Randi tok elevene sine veldig på alvor. Hun tente en gnist i meg, og fikk meg til å tenke at det var mulig å gå videre med dansen.

Liv forteller at hun kom inn på Statens Balletthøgskole (nå: Kunsthøgskolen i Oslo) på andre forsøk, etter ett år med beinhard trening hos Egon Weng. Selv om hun elsket å danse, var målet hele tiden å jobbe med undervisning, det var det som føltes meningsfullt for henne.

— Jeg så for meg at jeg skulle jobbe for Bjørg og Lia da jeg var ferdig på skolen, men de la ned akkurat da jeg gikk ut. Da overtok jeg mange av elevene deres og startet det jeg kalte for Liv Greli Dansestudio. Dette var i 1985, og noen går faktisk her på Schous fortsatt. De har vært med på utviklingen fra starten, til det ble Spin Off Dansestudio AS i 1987, og fram til i dag, når skolen er en del av Oslo Kulturskole.

Det er ganske tøft å gå rett ut av balletthøgskolen og starte et eget dansestudio, ville du gjort det hvis ikke Bjørg og Lia hadde lagt ned, tror du?

— Ja, jeg tenkte ikke på det som noe problem! Jeg synes det var kjempegøy å undervise, og hadde alle klasser og stiler selv: Stepp, flamenco, jazzballett, barnedans og ballett. Det var selvsagt mye jobb, men jeg fikk hjelp av faren min til regnskapet og noe av det administrative.

På grunn av kranglete knær har Liv sluttet å undervise, og hun kommenterer at hun savner det veldig. Jeg spør hva det er ved undervisning som tiltrekker henne, og Liv snakker engasjert om det å greie og lokke fram noe hos elevene som kanskje verken hun eller de visste at bodde der. Gjennom å tilby trygge rammer kan hun legge til rette for at de kan få vokse og glede seg over å danse, og få opplevelser gjennom dansen.

— De opplevelsene jeg har fått gjennom dansen, har jeg ikke fått noe annet sted, og det gir meg stor glede når jeg ser at elevene opplever noe av det samme.

Hva var viktig for deg da du etablerte Spin Off Dansestudio og senere Spin Off Forstudium i Dans?

— Da jeg gikk på Statens Balletthøgskole hadde jeg mange ulike fag, stiler og pedagoger, blant annet det vi kalte for samdans, der vi jobbet med improvisasjon. I de fleste andre fag opplevde jeg at det var et strengt hierarki mellom lærere og studenter, og undervisning i form av tradisjonell «mesterlære». I samdansen til Anne Grete Eriksen og Leif Hernes kunne vi jobbe med dansefag uten at noe var riktig eller galt, og lærer og student kunne diskutere i fellesskap. Denne måten å forholde seg til undervisning på hadde jeg ikke opplevd tidligere, og det var veldig inspirerende. En slik flat struktur ble et ideal for meg da jeg startet Spin Off Dansestudio.

Videre ville jeg ikke bare bryte ned hierarkiet mellom elev og lærer, jeg ville skape et sted der alle elever var like viktige uansett nivået til eleven. Møtet med elevene har alltid vært veldig inspirerende for meg og det samme har mulighetene for felles opplevelser som undervisningssituasjonen kan gi. Jeg tenker ikke at elevene har alle svarene og at de skal finne dem inni seg selv, tvert imot er det veldig viktig at pedagogene er dansefaglig sterke og at de er gode til å formidle.

Da jeg gikk på Spin Off Forstudium i Dans i 2004—2005 var dette veldig tydelig. Det var kort avstand mellom oss og pedagogene, men også til administrasjonen. Vi ble hørt i spørsmål som var viktige for oss. Hvordan jobber du med å implementere tankene dine om pedagogikk i skolen og hos pedagogene som jobber her?

— Det viktigste for meg er at pedagogen eller koreografen er et «ordentlig menneske», et menneske som klarer å møte og ivareta elevene våre, og som ser at det hver enkelt elev kommer med har en verdi. Det gjelder alle som jobber her. I tillegg til at de har det dansefaglige på plass, må de være trygge, ha relevant erfaring og tåle å bli utfordret.

Vi har hyppige tverrfaglige fagmøter, noe som skaper en felles forståelse av hva vi egentlig holder på med her på skolen. Pedagogene kommer med problemstillinger som vi diskuterer og finner løsninger på sammen. Jeg er opptatt av at vi må tørre å ta de store og ubehagelige diskusjonene som handler om hva og hvordan man underviser, og hvorfor man gjør det man gjør. Det er skummelt å undervise, fordi du tror du blir avkrevd riktige svar hele tiden. Det er sjelden en time blir akkurat sånn du har planlagt, du må være i samspill med elevene og ta inn det de holder på med. De fleste pedagogene jeg møter stiller veldig høye krav til seg selv, så jeg er også opptatt av å påpeke at de er vanlige mennesker, og at det er nok. Det er fint for elevene å oppleve at også pedagogene kan gjøre feil og være usikre.

Jeg tok en master på Handelshøyskolen BI der jeg skrev om hvordan angst og uro kan ha en positiv effekt i kunstutdanning. Jeg tenker at det er viktig at man har litt indre uro, eller så skjer det ingenting. Hvis man blir oppfordret til å være åpen og snakke om uroen man kjenner på, tror jeg det kan være en viktig ressurs som kan brukes strukturelt.

Når jeg spør hva Liv tenker om skolens rolle i utdanningsløpet tar hun meg tilbake til 1995, da hun startet 1- årig Forstudium i dans sammen med Ingebjørg Hippe. De ville tilby en løsning på det de mente var et problem, nemlig at det manglet et ledd mellom videregående skole og høyere utdanning i dans. Mange trente på kveldstid for å bli så gode som mulig, men de fikk likevel ikke den mengdetreningen og oppfølgingen som var nødvendig for å komme inn på høyere utdanninger, forklarer hun. Dette er motivasjonen også bak Spin Off Forstudium i Dans som Liv startet i 2002.

Hvordan vil du beskrive Spin Off Forstudium i Dans i dag, og hvilke planer har du for framtida?

— Helt siden starten har jeg vært opptatt av at det skal være en balanse mellom de dansetekniske fagene som jazzdans, klassisk ballett og samtidsdans, og de kreative fagene som improvisasjon, kontaktimprovisasjon og komposisjon. Jeg tror på balansen mellom det å se på kroppen som et instrument der ferdigheter finpusses og det å gi elevene frihet til å improvisere og skape fritt. Blant de som søker på skolen i dag er det flere enn tidligere som kommer fra danselinjer på videregående skoler. De har gjerne en god danseteknisk base, erfaring med mange ulike dansestiler og er vant til relativt høy treningsbelastning. Samtidig er de kanskje litt resultatorienterte, mens vi ønsker å jobbe noe mer prosessorientert.

Det som er nytt nå, er at også dansere med bakgrunn fra ulike sjangre innen hiphop søker på skolen. Mange er veldig gode til å danse, men mangler kanskje noe av den tekniske treningen som mange av de andre har. Det er et dilemma for oss når vi skal sette sammen en klasse som skal følge det samme undervisningsopplegget. Jeg vet ikke hvordan de høyere utdanningsinstitusjonene tenker rundt dette, men vi tenker at vi enten må endre fagplanen slik at vi får mulighet til å ta inn de søkerne vi til enhver tid synes er de beste danserne uavhengig av teknikk, eller så må vi lage en egen fordypning som muliggjør dette.

På nettsiden deres står det at dere skal være en «leverandør» av søkere til høyere utdanning innen dans. Er det viktig for deg at elevene kommer inn på høyskoler etter å ha gått på Spin Off Forstudium i Dans?

— Ja! Vi er en forskole, og vi har som mål at elevene skal komme inn på høyere utdanning etter å ha gått hos oss. Samtidig skal vi være et sted der elevene får testet kroppen og psyken, og funnet ut om de vil satse på dans. Jeg ser på dette som samfunnsøkonomisk nyttig. Vi åpner noen nye perspektiver hos elevene, og gjør dem i stand til å finne en utdanning som passer for seg. Det er selvsagt lov og absolutt rom for å velge bort dansen, det er ikke noe nederlag. Jeg er opptatt av at erfaringene elevene får med seg fra skolen er verdifulle uansett hva de skal gjøre seinere i livet.

Liv kommer inn på hvordan det å jobbe med dans, med sin egen kropp og det å utvikle seg som danser griper inn i hele mennesket, og påvirker alt. Jeg lurer på hva hun tenker at dansere i dag må mestre, og hun snakker engasjert om hvordan det ytre bildet og den indre opplevelsen henger sammen.

— Sosiale medier er med på å prege dansefeltet og dansens uttrykk på godt og vondt. Dette medfører at mange unge i for stor grad blir opptatt av det ytre «salgbare» bildet, mer enn å verdsette kreative eller sære ideer. Dette håper jeg vil balansere seg bedre i fremtiden. Jeg ønsker at flere skal kjenne på det som foregår inni dem når de danser, gleden ved å bevege seg. Slik kan den indre tryggheten blir større, man får snudd fokuset vekk fra seg selv, og slutter å måle seg mot andre.

Jeg vet at du brenner for – og jobber med, dans også utenfor Spin Off Forstudium i Dans, kan du si noe mer om hva det betyr for deg?

— Jeg er opptatt av å poengtere og argumentere for dansens egenverdi, både kulturpolitisk og i utdanningssammenheng. Det politiske og samfunnsmessige perspektivet på dans ble trigget av Inger Lise Eid, og jeg har hatt det med meg hele tiden, fra jeg var studentrepresentant på Statens Balletthøgskole, i styret i Norske Dansekunstnere og via Kulturskolen i dag. Jeg tror det er veldig viktig at vi som har dansefaglig kompetanse tar ansvar og bidrar inn i kulturpolitikken. Hvis man ikke har representanter i maktposisjoner, får man ikke gjort større strukturelle endringer som er faglig fundert og som kan bringe feltet videre. Dette arbeidet er selvsagt ikke for alle, men jeg kjenner at jeg må gjøre det, jeg greier ikke slippe det.

I 2008 ga jeg bort kveldsskolen til Oslo kommune, og den er nå en del av Oslo Kulturskole. Der jobber jeg som inspektør i danseavdelingen, og jeg har fortsatt veldig høye ambisjoner for kveldsskolen. Parallelt med jobben på Spin Off Forstudium i Dans og Kulturskolen går jeg nå på et studium i veiledningspedagogikk ved Norges Musikkhøgskole/Kunsthøgskolen i Oslo slik at jeg bedre kan veilede PPU-studenter og lærere. Jeg håper at dette arbeidet kan videreføre noe av min kompetanse til neste generasjon dansepedagoger. Og ikke minst synes jeg det er gøy å fortsette å utdanne meg!

Da jeg gikk på Spin Off Forstudium i Dans serverte du is med non-stop og cashewnøtter når du følte at vi trengte litt ekstra motivasjon eller det var noe å feire. Driver du fortsatt med det eller har du gått over til noe annet nå?

— Nå er det vafler!

————————————————————————————–

Dette intervjuet ble opprinnelig publisert på Spin Off Forstudium i Dans sine nettsider.