KHiO-professor om helhetlig danseopplæring: Hva mangler vi – og hva fungerer?

Torsdag 22. januar er Dansekonferansen 2026 viet danseutdanning i bred forstand, med et program satt sammen av Nasjonalt råd for danseutdanning (NaDu).

Anne-Linn Akselsen er både professor og programansvarlig for bachelor i samtidsdans ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO). Hun har med andre ord gode forutsetninger for å kunne reflektere om styrkene og hvor «bruddene» i utdanningsløpet skjer, fra første danseklasse til profesjonelt virke. Hun er også nestleder i Nasjonalt råd for danseutdanning (NaDu), som ble grunnlagt i forbindelse med den forrige dansekonferansen i 2025. Rådet er etablert for å styrke samhandling, nettverk og informasjonsarbeid på tvers av danseutdanning i Norge, med mål om et mer sammenhengende økosystem for elever, studenter og pedagoger.

På Dansekonferansen 2026 er det nettopp dette som er utgangspunktet for dag 2. Programmet er kuratert av NaDu, med blikket rettet mot pedagogiske praksiser, kunnskapsoverføring og samarbeid på tvers av regioner og fagfelt.

I forlengelsen av konferansen inviterer NaDu også til den første utdanningsfestivalen i dans, fredag 23. og lørdag 24. januar. Dette er en minifestival der alle utdanningsmiljøene i Oslo åpner dørene med gratis trening, samtaler og informasjonsmøter. Her presenterer også den engelske psykologen Dr. Peter Lovatt prosjektet «Dance with Me», en bevegelses- og samtalepraksis i skjæringspunktet mellom dans, psykologi og menneskelig kontakt.

I dette intervjuet snakker Anne-Linn Akselsen konkret om hva som faktisk bygger dansekunstnere over tid, og hvorfor tilgang til og eksponering for profesjonell dansekunst er viktig, men også en strukturell utfordring.

Du er nestleder i NaDu, men i din daglige jobb på KHIO sitter du i praksis på en av «sluttstasjonene» for utdanningen av profesjonelle dansere i Norge. Når dere tar inn nye bachelorstudenter i samtidsdans, hva ser du at Norge lykkes med i opplæringsløpet, og hvor er det rom for forbedringer?

– Dette er et spørsmål som vi tar opp og diskuterer mye i kollegiet og på avdeling dans. Det endrer seg selvfølgelig hele tiden, etter som nye tankemåter og nye pedagoger kommer til. Men generelt ser vi at studentene som kommer til oss har gode tekniske ferdigheter, men kanskje mangler noe i forståelsen av kunstformen de er del av. Ofte har de rett og slett hatt for lite eksponering for god dansekunst. Denne eksponeringen fostrer forståelsen for hvor bredt og komplekst dansefeltet er, og som igjen fostrer åpenhet i kropp og sinn.

Men «god dansekunst» er ikke jevnt distribuert overalt i landet. Litt lettere å bli eksponert hvis du vokser opp i Oslo, ikke like lett for en dansespire fra indre Troms?

– Dette er et strukturelt og politisk spørsmål om tilgang. Hvem får se profesjonell dansekunst, hvor ofte og i hvilke sammenhenger. Derfor blir det også et spørsmål om hvordan vi rigger utdanningsløpet som helhet, slik at høyere utdanning ikke bare blir en sluttstasjon, men del av et helt økosystem. Vi i høyere utdanning bruker mye tid på å bygge bro fra å være «god til å ta klasse» til å bli selvstendige kunstnere, som ikke bare skal kunne orientere seg i en etablert kunstverden, men som har nok kunnskap til å kunne bidra, reflektere og enda viktigere, kunne videreutvikle og endre det feltet de skal inn.

Hvis vi bruker «toppidrett»-analogien: Hva er den vanligste misforståelsen om hva som faktisk bygger en dansekunstner over tid?

Jeg sier alltid: «Man blir god på det man trener på». Hvis man er spisset i inngangen til kunstformen, blir man som utøver deretter. I noen grener av dansefeltet er denne spissingen helt nødvendig, for uttrykket er så spesifikt og kravene så presise. Men i sin helhet ønsker vi oss mer breddeforståelse for hva som er dans i dag, og hva den kan bli. Grunnleggende trening er kjempeviktig, og det ikke sånn at en danseform nødvendigvis er bedre enn en annen. Det  vi trenger er dybdekunnskap i forståelsen av egen kropp i bevegelse, og vi trenger nysgjerrighet. Evne til å arbeide over tid er ofte viktigere enn «talent». Man skal ha anlegg for dans, selvfølgelig, men man skal også ha anlegg for å jobbe, øve seg på å være standhaftig og robust. Et støttende miljø er helt avgjørende for at man jobber videre, spesielt for unge gutter, som ofte kjenner seg litt alene. Her ser vi tydelig hvordan sosiale og kulturelle faktorer påvirker hvem som blir værende i feltet, og hvem som faller fra.

Hva betyr «helhetlig danseopplæring» for deg, hvis du må forklare det helt konkret, uten at det høres ut som en festtale?
– Det er et komplekst spørsmål. Barn trenger et trygt miljø der de har plass til utfoldelse, rom til å prøve og feile, og god grunnleggende trening. Med grunnleggende trening mener jeg å bygge forståelse av egen kropp i møte med ulike danseformer, kroppens anatomi og bevegelsesmekanikk. Eksponering for ulike former for dans og profesjonell dansekunst er essensielt. Unge trenger ofte noen som kan lede dem i møte med hva dans er og gjør, både for seg selv og for samfunnet man lever i. Helhetlig danseopplæring handler derfor ikke om å gjøre «alt», men om å sikre at de grunnleggende forutsetningene faktisk er til stede, uavhengig av geografi.

Jeg tror å ha glede av det man gjør er helt avgjørende for unges utvikling. Da mener jeg ikke at man skal være glad hele tiden, dans kan være hardt arbeid, men at man føler at arbeidet man gjør er grunnleggende meningsfylt.

Så tenker jeg det er viktig for unge å se at det er mulig å leve et liv med dans, i dans, at man kan ha dans som jobb på ulike måter. Det er selvfølgelig veldig snevert på toppen, når man kommer til utøverne og koreografene som kan hevde seg på aller høyeste nivå. Men det er så mye man kan bidra med i dansen, som pedagog, tilrettelegger, arrangør, formidler eller politiker. Den listen er veldig lang!

På hvilken måte skal en lokal dansepedagog i Alta eller Askim, på en helt praktisk dag-til-dag-måte, oppleve en positiv forskjell etter at NaDu er kommet på banen?

NaDu ble startet som svar på en problemstilling som ble veldig tydelig på de to foregående dansekonferansene som ble holdt i Stavanger i 2022 og 2024. Det ble også tydelig at mange av utfordringene ikke handler om mangel på kvalitet, men om mangel på sammenheng. Det finnes utrolig mye god undervisning og gode strukturer for danseutdanning i Norge, og mye som av dette har kommet på plass de siste tjue årene. Men det mangler god kommunikasjon, av den typen som kan gjøre alles arbeid enklere og øke kvaliteten både opp og ned i systemet. NaDu ønsker å være en arena som kan tilgjengeliggjøre akkurat denne kommunikasjonen, slik at en pedagog hvor som helst i landet vet at det finnes et sted der man kan finne informasjon, inspirasjon og hvor man kan koble seg til andre som står i samme type problemstillinger som en selv. Det vi har møtt på i samtalene som ledet opp til denne konferansen, er at mange føler seg alene i sitt virke. Og det er man jo absolutt ikke! Vi er veldig mange som jobber «samme vei» og vi må vite at vi finnes her for hverandre. Her ønsker NaDu å være mer enn et nettverk. Vi vil være en struktur som faktisk kan avlaste, koble sammen, støtte og gi retning.

Hvor i rekrutteringsløpet mister vi flest potensielle profesjonelle dansere, og hva er de vanligste grunnene til at talentfulle ungdommer enten slutter eller aldri får sjansen?

– Jeg kjenner at det kan være litt vanskelig for meg å svare på, siden jeg er den som sitter og «tar imot» på slutten av utdanningssystemet. Men i min erfaring, fra det segmentet som jeg jobber i, så er det mange som ikke tror at en høyere utdanning i dans nødvendigvis er for dem. Jeg tror det er mange fra videregående som ikke søker på høyere utdanning på grunn av dette. Og vi i høyere utdanning kan bare ta inn studenter som aktivt søker seg til oss. For at vi skal kunne rekruttere bredt og mangfoldig, må bredden komme på opptak. Jeg sier ofte til de unge som har spørsmål om de skal søke, at det er jo ikke dem selv som vet om de kan ha mulighet for å studere hos oss på KHiO, det er det vi som sitter i juryen som har ansvaret for å bestemme. Vi har mange ganger hatt kandidater som selv er veldig overrasket over å ha kommet inn, som trodd at den muligheten ikke var tilgjengelig for dem.

Hvilke «overganger» i utdanningsløpet er mest sårbare i dag?

– Fra min vinkel opplever jeg særlig overgangen mellom videregående nivå og høyere utdanning som sårbar. Ikke nødvendigvis faglig, men informasjonsmessig. Mange mangler kunnskap om hva som forventes, hvilke valg som finnes, og hvem de kan snakke med. Dette er nettopp et felt hvor bedre kommunikasjon på tvers kan gjøre stor forskjell.

Fra ditt ståsted: Hva er minimum av kvalitet/kompetanse som bør være likere i hele landet?

– Tilgang til profesjonell dansekunst bør ikke være et privilegium forbeholdt enkelte regioner, men et felles minimum i hele landet. Her kan NaDu bidra til å synliggjøre eksisterende ressurser og peke på hullene der tilbudet faktisk mangler.

Du har selv vært en del av sterke internasjonale utdanningsmiljøer. Hvilke elementer savner du mest i Norge? Er det noe vi allerede gjør bedre her?

– I Norge har jeg opplevd at mange er opptatt av sjangerdefinisjoner. Jeg ser det som en begrensende faktor, noe som fører til avgrensning i stedet for utvidelse. Som ung var jeg selv også veldig opptatt av å avgrense, definere hva som var «bra og dårlig», men jo lenger jeg er i denne kunstformen, jo mer ser jeg at vi alle er del av et større økosystem, og at vi er helt avhengige av hverandre.

Unge dansere i Norge har veldig god forståelse for hva det vil si å jobbe godt og har god grunnleggende trening, med en kultur for tålmodighet og robusthet. Samtidig er det liksom litt mangel på «galskap», frihet til å finne sitt eget, utforske nye veier, jobbe med noe man selv er interessert i, noen ganger på tross av andres meninger og interesser. Som ung kunstner må man være selvstendig, tenke selv, og tørre å stå i det. Det er det som skaper utvikling, både for en selv og for feltet. Da må vi ha strukturer som tåler risiko og hvor det er rom for å feile.

Hvordan kan vi styrke bredden i dansefeltet uten å vanne ut fordypningen? Og omvendt: Hvordan kan fordypning løfte bredden?

– Jeg tror at bredde og fordypning er helt avhengige av hverandre. En fordypning er en investering i kvalitet, i dyptgående kunnskap. Den dype kunnskapen er det som skaper kvalitet, og det er kvaliteten som tiltrekker seg bredden, det er jeg helt overbevist om. Vi trenger at barn og unge blir eksponert for god kunst, at de blir inspirert og engasjert. Og dette selvfølgelig på tvers av alle sjangre og former som dansen måtte ta. Ja takk til mer av alt!

Jeg syntes også det er utrolig viktig at barn og unge blir eksponert for ting de stiller spørsmål til, «hvorfor gjør de sånn, hva tenkte de nå?». Vi trenger alle bli eksponert for ulike måter å tenke på, for ulike måter å være menneske, for ulikhet generelt. Og så må vi utvikle en kultur for raushet i møtet med denne annerledesheten, hvor det også er plass for å stille spørsmål og være uenig med det man møter. Jeg synes derfor det er problematisk når bredde og fordypning settes opp som motsetninger i politiske eller økonomiske prioriteringer.

Du skal ønske konferansedeltakerne velkommen på dag 2. Hva håper du deltakerne går ut av konferansesalen med?

– Jeg gleder meg veldig til å dele alt det vi i NaDu har jobbet for å få til på dag 2 av konferansen. Vi har brukt langt tid på å sondere med pedagoger, aktører og dansekunstnere på tvers av hele landet og utdanningssystemet, og håper at det vi har kommet frem til treffer godt. Det er jo veldig mye å ta tak i og snakke om! Så jeg håper først og fremst at alle går ut med en følelse av å være del av en helhet, et bredt og levende dansefelt. At de kjenner at dansen er helt grunnleggende for oss mennesker og avgjørende for samfunnet vårt. Så håper jeg at vi setter i gang noen samtaler som kan spire både på kort og lang sikt, at alle ser potensialet i gode samarbeid, at vi øver oss på dialog i stedet for motstand.

Keynoten «The Psychology of Dance» handler om hvordan bevegelse påvirker læring og samhandling. Hva er den mest undervurderte innsikten her for dansepedagoger?

– Oj, litt vanskelig spørsmål. Det er ikke så lett å uttalelse seg på vegne av andre, men som pedagog er man kanskje opptatt av å videreformidle sin egen fagspesifikke kunnskap. Jeg tror vi kan ha nytte av å tenke på merverdien av dans, hva den gjør med oss som mennesker, hvor viktig den er for samfunnsbygging. At vi er med på noe stort og viktig, utenfor det helt fagspesifikke, og kjenne på at om man ikke fikk til akkurat det man hadde tenkt, eller man føler seg undervurdert, så kan vi lene oss på det at vi er med på å bygge rausere, mer empatiske, og frittenkende mennesker.

Danseløftet vil bygge langsiktige regionale nav og bedre koblinger mellom utdanning og dansefeltet. Hvor ser du det største «sammenfallende trykket» for NaDu og Danseløftet, altså der 1+1 kan bli 3?

– Vi må lære oss å snakke sammen om behovene som eksisterer, slik at vi bygger kultur for samarbeid, som da igjen kan støttes med faktiske midler for å overleve. Jeg tenker at NaDu representerer noe veldig viktig i et bærekraftig perspektiv, for de unge og for pedagogene og for det profesjonelle feltet. Her ser jeg et tydelig sammenfallende trykk mellom NaDu og Danseløftet, for begge arbeider for å styrke sammenhengene mellom utdanning, profesjonelt felt og samfunn. Og så tror jeg veldig på at vi må sette vår lit til kunstformen. Vi må eksponeres for god, kompleks kunst, vi må la profesjonelle få jobbe med barn og unge. De unge er fremtidens publikum, og barn har ofte lettere for å forstå fysiske uttrykksformer, de er så selvfølgelige i sine egne kropper. Jeg tror også at kunst skal sees på som en fundamental del av samfunnet og av demokratibygging, og ikke noe ekstra, noe som kommer i tillegg.

Hvis vi ser tre eller fem å frem i tid: Hva er et tydelig tegn på at NaDu faktisk har utgjort en forskjell for elever, for lærere og for høyere utdanning?

– At pedagoger over hele landet vet de har en organisasjon som jobber for dem, til eleven og studentenes beste, hvor de finner samhold, informasjon og muligheter for faglig utvikling. Hvis kommunikasjonen går lettere gjennom systemet, er det mye enklere å være i dialog om endringer og faglig utvikling. NaDu skal bli et sted hvor vi kan stå sammen politisk, og hegne om danseutdanningene i Norge, til vårt felles beste.