Kongens kommandør – 10 spørsmål til Kjersti Alveberg

Gratulerer med utnevnelsen til kommandør av St. Olavs Orden! Hvordan føles det nå?

Tusen takk! Jeg er glad, overveldet og takknemlig. Da jeg fikk brevet fra ordenskanselliet assosierte jeg ”orden” til orden i sakene og trodde noen hadde sett meg over skulderen. Der tok jeg feil, heldigvis.

1. Hva arbeider du med for tiden? Eller det er kanskje nok å fordøye utnevnelsen?

Dette året har jeg hatt en helaften på Operaen og en times lang ballett overført i fjernsynet, så det har vært nok å engasjere seg i! Nå trenger jeg tid til å lande, fordøye alt jeg har vært så heldig å være del av. Ikke minst en slik æresbevisning. Det er stadig viktig å ha kontakt med seg selv og kjenne etter hva som napper i sjelen. Jeg har noen prosjekter jeg har lyst til å utfordre meg selv med og leke frem med utvalgte dansere. Jeg har satt ned farten, det kjennes naturlig etter 40 år i bransjen som både danser og koreograf. Jeg har vært privilegert og sagt nei til mer enn jeg har sagt ja til. Tror ikke det er lurt i lengden å trykke så grassalt på tuben at det går ut over kvaliteten på hvert enkelt prosjekt. Nå snakker jeg selvfølgelig ut fra meg selv og min egen erfaring.

2. Hvordan var det for et framtidsrettet menneske som deg å motta en utmerkelse som fokuserer på alt du har gjort, på alt du har betydd, alt du har bidratt til? Du er jo ingen nybegynner i forhold til å motta priser, men synes du denne utmerkelsen var annerledes på noe vis?

Ja! Det var veldig, veldig rørende fordi den kom hjemmefra og fra en instans jeg ikke i min villeste fantasi forestilte meg at det skulle komme noe fra! Det er stas å få en pris for en tv-ballett som har gått hen og vunnet en internasjonal konkurranse, men ingenting er som å bli akseptert av sine egne. Da blir man påminnet om en overveldende reise med mange ekstremt dyktige fagfolk, kollegaer og ikke minst dansere. Jeg kjenner meg som del av en stor bevegelse!

3. Når, hvordan og hvorfor begynte du å arbeide seriøst med dansekunst?

Jeg var så motorisk urolig at jeg ble spent fast til madrassen i barnevogna! Det neste min mor så var at jeg kom krabbende med madrassen på ryggen. Senere ble jeg sendt til Gerd Kjølås i Oscars gate, for å «kanalisere» energien min. Fra jeg var fire til jeg var åtte år gikk jeg der – sammen med Ellen Kjellberg. Ellen fortsatte med klassisk, mens jeg ble tatt ut av balletten fordi familien syntes en akademisk framtid var å foretrekke. Jeg var usigelig lei meg, det var min første kjærlighetssorg.

Først da jeg som attenåring tok et «senior year» på High School i USA, møtte jeg et miljø hvor dans var en naturlig del av livet, så å si. Deretter tilbragte jeg et år med å løse verdensproblemer på Nansen-skolen, før jeg startet på Jorunn Kirkenærs Ballettinstitutt. Jeg hadde jobbet på Dikemark og så for meg å bli danseterapeut. Jeg syntes rett og slett at kombinasjonen av psykiatri, psykologi og dans var så åpenbar.

Det første året av utdannelsen var et år med frustrasjon over alt jeg måtte ta igjen, og av og til har jeg savnet at jeg ikke fikk den der ”militærtjenesten” hos Gerd Kjølaas fra jeg var åtte til jeg var atten år. Men det jeg fikk var noe annet. Jeg vokste opp i et psykologisk og psykiatrisk miljø, og jeg fikk en skattekiste med idéer, impulser og inspirasjon fra mine foreldre, som jeg er usigelig glad for.

Begynte du å koreografere fra starten av?

Nei, men jeg begynte å gi klasser. Kombinasjonene ble lenger og lenger til jeg debuterte som koreograf 26 år gammel på Operaens ballettverksted, takket være Anne Borg og Wayne McKnight, som sparket meg i gang. Balletten het ”I morgen?” og samme uke hadde jeg premiere på en ballett som het ”Fot” for Studio Oscar, hvor Henny Mürer og Mette Møller, Guro Lysell og andre store navn, også var en del av gruppen. Alle disse personlighetene som har vært del av norsk dans! Det var første gang jeg kjente at jeg ikke valgte dansen, men at den valgte meg. Jeg fikk ikke tid til å tenke, plutselig var jeg danser. Jeg hadde forestillinger både på kveldene og i helgene og gikk på Ballettinstituttet på dagtid. Jeg fikk jobb på Det Norske Teatret og debuterte der som magedanser i Zorba. Jeg visste ingenting om magedans, men jeg tror den eksentriske instruktøren Rikki Septimus så at det var litt bevegelighet der!

4. Hva håper du å utrette gjennom din virksomhet innen dansekunst? Har du en plan, noen bestemte mål, eller ambisjoner for framtiden? Eller sett i retrospektiv; hadde du en masterplan da du først begynte å koreografere?

Jobben på Det Norske Teatret var ”militærtjenesten” min og Lånekassen min – det var sånn jeg skaffet midler til utdannelsen. Og så fikk jeg en enorm teatererfaring; jeg fikk overta en del roller, jeg fikk både snakke og synge, og jeg så på det som en utdannelse.

Jeg begynte å fornemme min egen danseriske signatur og et uttrykk for alt det jeg hadde inne i meg, det var viktig. Jeg var lei av å bli brukt som skiftdekor for skuespillerne, så jeg begynte med å si opp på Det Norske Teatret. Da jeg debuterte som koreograf i 1976 var det åpenbart for meg at jeg hadde funnet et rom og en framtid der jeg kunne skape med både tanker og lengsler. Det utfordret meg, jeg kunne strekke meg videre, og jeg har i grunnen aldri satt spørsmålstegn ved det siden.

Forstod du at du hadde noe helt eget?

Nei, sånn tenker man jo ikke med én gang. Det er snarere en kamp mellom sin egen selvkritikk og selvtillit. Men jeg fikk gode kritikker og tilbud fra NRK om å ta opp begge mine første balletter. Jeg takket kun ja til ”I morgen?”, den andre var jeg ikke tilstrekkelig fornøyd med.

Tv-mediet var med meg helt fra begynnelsen av, og jeg var nok blant de første koreografene som kjøpte meg et videokamera her hjemme. Et digert betamax-kamera, som det var en jobb å håndtere. Jeg syntes det var spennende å tenke i bilder, danse med kameraet, leke med mikro- og makrokosmos og bruke nærmediet. Jeg våknet opp i en nisje hvor det var moro å være, og hvor jeg kjente at jeg hadde forutsetninger. Etter hvert fikk jeg et tett og givende samarbeid med produsent Jannike Falk – hun tok gjerne sjanser og supplerte og støttet meg. Jeg ble vist mye tillit i NRK, som da jeg luftet idéen om en ballett på et helikopterdekk i Nordsjøen. Jeg tenkte at det sikkert ble for drøyt, men Stein Roger Bulls respons var umiddelbar og positiv! Jeg er heldig som har arbeidet i en tid da det fremdeles var mulig å utvikle et uttrykk over tid. I vår kommersielle verden råder forflatede konsepter med utstemming og illustrasjon av musikken – det er trist. Jeg har alltid kjent at man må gi folk noe de ikke visste de vil ha. Jeg misliker det forutsigbare, det kjeder meg. Jeg vil gjerne bli overrasket og berørt på mange plan.

5. Du har jobbet både for TV og i helaften format, men også i kortformatet. Kan du beskrive din arbeidsprosess, følger du en bestemt metode?

Jeg jobber fra tre ståsteder; intuitivt, intellektuelt og rent organisk, fysisk. Det er noe med å få disse tre dimensjonene eller verdenene til å henge sammen. Enkelte ganger er det mer et intellektuelt utgangspunkt enn det er fysisk, og noen ganger inkluderer idéen for eksempel bevegelseskvaliteten til en edderkopp eller et nanopartikkel, og det å finne en danserisk løsning for dette. Andre ganger kan utgangspunktet være spirituelt, eller litterært inspirert av poesi, fri fantasi eller musikken som du skaper en dialog med. Hvordan ser en tanke ut? Hvordan danser et ideal i Ibsens Aske Skodde-scene fra Peer Gynt?

Jeg har laget mange soloer. Det er nakent og utfordrende, fordi du må være detektiv for å finne et uttrykk som også blir sant for danseren du har foran deg. Hvem er denne danseren, hva er denne danseren, hvor kommer hun fra, og hvor skal hun hen?

Metoden er selvfølgelig vekslende for oppgavene, men jeg forsøker alltid først å skrelle løken min alene. Finne tema, musikk og bevegelsesmateriale – jeg bruker masse tid før jeg kjenner at det klaffer. Jeg har oftest forberedt det meste av bevegelsesmaterialet selv. I møtet med danseren skjer en prosess i den grad man har tid. Stort sett handler det igjen om en intuitiv tilnærming, og disse møtene er alltid spennende. Samtidig har denne metoden vært vanvittig krevende for meg, jeg har slitt meg nesten halvt fordervet, men det har gitt meg en koreografisk signatur på godt og vondt.

Om og når jeg skal skape noe nytt, ønsker jeg i større grad å leke mer sammen med danserne. Det gleder jeg meg til. Da er det ikke kun en ensom byrde, som når du jobber dag og natt og ser på metervis med egen improvisasjon, uten å finne en tråd å nøste i. I det siste har jeg stolt mer på prosessen, tross korte tidsfrister. Jeg burde sikkert ha gjort dette oftere, men når jeg ser meg over skulderen, ser jeg at det som har vært mest krevende, har gitt meg min signatur. Det er utfordrende å stole på sitt eget uttrykk. Det blir lett mye copycat-virksomhet. Får vi en berømt koreograf et sted i verden, så får vi helt forutsigbart mange kopier, og det varer og rekker gjerne et tiår fram i tiden.

Og den sykdommen har kanskje ikke helt gått over?

Jeg tror kanskje ikke det er helt over. Nei.

Jeg kunne ikke levd i en verden uten musikk. Derfor har jeg kanskje vært krevende og ikke alltid takket ja takk til musikken sånn umiddelbart. Det har vært noen demoer som har flydd veggimellom før vi landet på et uttrykk. Men i sum tenker jeg at det du sår, det høster du; når jeg har vært krevende, har jeg også gitt hele meg, og når du gir hele deg i en sånn prosess, så får du også ofte det samme tilbake. Jeg har arbeidet med et knippe flotte komponister.

Underbevisstheten er viktig for meg. Den er næringen, som fyrer opp bevegelsene. Inne bak hver enkelt sin pannebrask bor det en verden som kan få deg til nesten å gispe etter pusten. Det har alltid interessert meg – veldig.

Jeg er genuint takknemlig for alt jeg har fått gjøre og prøver å si til meg selv at jeg ikke må bevise noe, ikke få prestasjonsangst. Min indre kritiker har til tider nesten vært lammende. Vi er skjøre og sensitive like mye som vi er sterke og mestrende og vi opererer i nyanser mellom de to ytterpunktene. Min redning er galgenhumor, og den har nok blitt større med årene. Jeg er overbevist om at humor er viktig i vårt yrke hvor alt kan bli så dramatisk, alvorlig og sensitivt. Man kan le av seg selv og samtidig ta dans på alvor.

Det er også en koreografs oppgave å legge til rette for et klima av generøsitet, humor og ambisjoner. Lidenskap! Hvor langt kan vi strekke oss? Det handler om å være tilstede i prosessen. Du vet når du lander, eller det finnes øyeblikk og sekunder der du tenker: ”Å! Der var det!” Det kommer når du ikke pusher, når du ikke vil for mye, når du sitter og spiser frokost eller når du drømmer – plutselig våkner du opp og har svaret. Eller rettere; et fragment av et svar.

6. Har du opplevd deg som del av et spesifikt norsk dansekunstfelt?

Ja og nei.Til tross for at noe av det fine med å jobbe med dans er det kollektive, så har jeg opplevd en ensomhet midt oppe i det hele. Jeg tror vi er redde for å snakke med hverandre, for å gi hverandre den lille oppmuntringen. Et lite ”Wow, så fint det ble!” eller ”Takk for forestillingen!” hadde vært nok!

Det er kanskje derfor det er ekstra godt å få et skulderklapp hjemmefra. Vi er så mange og vi kjemper om de samme rommene og mulighetene alle sammen. Det er skjøre saker, men vi er vel alle sammen med på å gjøre noe for dansekunsten i norsk perspektiv, og det synes jeg er viktig; at vi har vært med på den historikken.

Jeg har bevisst søkt etter norske temaer. Hvorfor bare gresk mytologi, når vi har vår egen? Prix Italia, prisen til tv-balletten ”Aske, skodde, støv for vinden”, ga utvilsomt en norsk følelse. OL-eventyret i Albertville med Carl Nessjars isbjørn og Garbareks musikk var kanskje det norskeste, internasjonalt sett.

Jeg er veldig takknemlig, overveldet og rørt over denne reisen. At man i det hele tatt har overlevd! Det er en blanding av et mirakel og gode gener og lidenskap til dansen. Jeg har alltid vært en ensom satellitt, en nomade, uten agent eller fast produsent, har aldri hatt fast kompanistøtte, eller noe kompani, og det har vært et stort savn. Jeg har måttet klare meg selv, og det er jeg litt stolt av, for å si det sånn. For det har blåst på toppene.

Det jeg kjenner, og som jeg sa i talen min i Operaen, er en stor takknemlighet i forhold til disse utrolige dansekunstnerne som jeg har fått lov til å jobbe med, som blant andre Arne, Ingrid, Halldis, Indra…Patrick, Arlene og Cecilie…* Listen er lang, men dette er dansekunstnere som det selv i dag er vanskelig å erstatte, for de var så til de grader seg selv og hadde et så sterkt uttrykk. Sølvi Edvardsen, som var min høyre hånd under det store arbeidet med ”Volven” og OL i Albertville, er viktig for meg å fremheve.

Jeg fikk være med på å etablere Carte Blanche og var deres seriøse alibi. ”Rav” ble blant annet skapt der samme år som de ble statsstøttet.

Noe sjefsemne tror jeg ikke jeg er, selv om jeg har vært spurt om å vurdere lederjobben både for Carte Blanche og Nationalballetten. Jeg er i overkant følsom og har definitivt ikke pokerfjes!

7. Er det noen forestillinger eller kunstnere som har betydd særlig mye for deg, og hvilke andre kunstnere finner du spesielt interessante i dag?

Det er vanskelig for meg å nevne enkeltkoreografer. Jeg er mer opptatt av enkeltøyeblikk i en forestilling når jeg opplever å bli inspirert, løftet, og fornemmer noe stort mellom bevegelsene. Underteksten – det man ikke sier eller viser – er viktig. Jeg liker dans som bærer på noen hemmeligheter.

Billedkunst har alltid interessert meg, men også levende bilder og film. Bevegelig billedkunst, kan man vel si. Jeg lytter mye til musikk, uavhengig av genre. Jeg velger ikke musikk uten at den fungerer som en bevisst kontrast, eller en bevisst provokasjon, eller bevisst løfter dansen. De gode koreografene illustrerer sjelden musikken, de krangler med den og klarer stort sett å overraske og være uforutsigbare.

8. Har teori vært viktig i din kunstneriske utvikling og er det noen teoretikere du lar deg inspirere av?

Jeg er altetende! Psykologi, kunsthistorie, prosa og poesi, humanisme, religion og filosofi har vært viktig for meg. Det har gitt innsikt i min egen livserfaring og inspirert mitt skapende arbeid.

9. Hvordan kan dansekunsten få et større publikum uten å miste sin kunstneriske integritet og eventuelle samfunnskritiske rolle?

Jeg opplever nok kanskje at jeg har vært med på nettopp det, etter som NRK er den scenen jeg har jobbet mest for, både med hensyn til bestillingsverk og egne balletter. Dans anses som smalt i denne sammenhengen og jeg tror koreografen først og fremst må være trofast mot seg selv og sine egne temaer. Da vinnes også et interessert og stadig yngre publikum. De har vokst opp med hele verden som referanse på egne skjermer og velger kun det de synes er like spennende som på Google, Vimeo og YouTube. Referansen har blitt så mye større. Jeg har fått uventet og rørende respons fra hele landet. Både fra erfarne dansekonsumenter og mennesker jeg aldri ville trodd brød seg om dans. Jeg tror kvalitet og originalitet er avgjørende også hva gjelder samfunnskritiske og konseptuelle verk.

Dessuten er det viktig å få i stand avtaler som inviterer norskskapte danseverk til tv-skjermen og formidler de til hele landet.

Det har vært en diskusjon om hvordan vi snakker om dans, og hvorvidt diskursen kan være lukkende, har du noen tanker om det?

Ja, utvilsomt. Jeg vet at det er i beste hensikt og gjøres med et ønske om selvrespekt og et intellektuelt nivå oss i mellom. Faren er imidlertid å ende som tåkefyrster, der man selv lukker den døren man vil åpne. Dansekunstnere er utvilsomt både tenkende og skapende mennesker, men av og til er det enkle det sterkeste. Vi trenger heller ikke holdninger som konkluderer enkelte danseformer som mindreverdige.

10. Hvis du fikk oppfylt et ønske på vegne av dansekunsten, hva ville det vært?

Det er mye i dansebransjen som er så vanvittig ungt. Lengsel, lidenskap, galskap, provokasjon, alt er så heftig! Samtidig har livet flere nyanser og det skjønner man først når man har fått lov til å være her en stund. Jeg synes livserfaring er interessant, for livet er ingen selvfølge. Og nettopp dette kunne brukes i et seniorkompani. Det er trist å se sterke, erfarne dansere på 42 år bli avskiltet til en pensjon som både er dyr og meningsløs med tanke på ressursene de kunne vært for samfunnet og sin egen kunstart.

Jeg ønsker også flere arenaer for dansekunsten, steder å være og synes som ikke så til de grader er avhengig av penger. For i det øyeblikket noe avhenger av penger, så skjer det ofte noe galt, hele prosessen snubler i en kommersiell vinkling. Eller på den andre siden, et mesterskap i søknadsskriving.

Selv om du er i en konsolideringsfase høres det ut som lysten til å gå i gang absolutt ligger der. Er det noe du kan avsløre?

Det tør jeg ikke snakke om ennå. Det blir liksom borte, hvis jeg snakker om det før jeg selv får tak i det. Diktet til Hans Børli** sier det meste:

Ett er nødvendig – her
i denne vår vanskelige verden av husville og
heimløse:

Å ta bolig i seg selv

Gå inn i mørket
og pusse sotet av lampen.

Slik at menneskene på veiene
kan skimte lys i dine bebodde øyne.

*Arne Fagerholt, Ingrid Lorentzen, Halldis Olafsdottir, Indra Lorentzen, Patrick King, Arlene Wilkes, Cecilie Lindeman Steen

** Børli, Hans: ”Ett er nødvendig” i Samlede dikt. Oslo: Aschehoug 1995.

”Alveberg på drømt hav” er tilgjengelig på NRK nett-tv frem til 16. april 2015. Ballettene ”Bønn” og ”Aske, skodde, støv for vinden” er også tilgjengelige på samme sted.
tv.nrk.no/serie/hovedscenen-tv/MKMF21014114/12-10-2014

Dybdeintervju med Kjersti Alveberg kan sees her:

Intervjuet er hentet fra Dansearkivet – Norges største samling av dansehistorisk materiale fra den sceniske dansen.