Path Created with Sketch.

Kronikk: OL-seremonien – hvor ble det av koreografene?

Fra generalprøven til åpningsseremonien på Lillehammer. Dansere på bildet: Anne-Margrethe Sletbak og Björn Sandberg. Foto: Lise Åserud/NTB
Fra generalprøven til åpningsseremonien på Lillehammer. Dansere på bildet: Anne-Margrethe Sletbak og Björn Sandberg. Foto: Lise Åserud/NTB
I Morgenbladets artikkel «OL-seremonien: – Vi hadde veldig dårlig tid. Og så fikk jeg hjerteinfarkt», publisert 12. februar i år, kan vi lese om den hektiske planleggingen og gjennomføringen av åpningsseremonien på Lillehammer-OL i 1994.

Vi kan lese om spesialtrente militære skiløpere, luftakrobater, reinsdyr, nedbrytbare ballonger formet som fredsduer og det gigantiske egget som åpnet seg til slutt. Vi får vite at Bentein Baardson hadde regi, John-Kristian Alsaker scenografi og Dag Kolsrud og Arne Nordheim var komponister. Blant de involverte var det telemarkkjørere, samiske reinkjørere, hestekjørere, folkedansere, spellemenn, 340 amatørdansere og 50 profesjonelle dansere. Men her er det vel noe vesentlig som mangler, eller?

Kan det virkelig stemme at alle danserne i de ikoniske vettekostymene koordinerte og plasserte seg selv i utallige sinnrike og intrikate formasjoner, systemer og mønstre, i duetter og løft, helt uten et eneste koreografisk ytre øye? Selvfølgelig ikke.

Danseinformasjonen har skrevet en kronikk i Morgenbladet om usynliggjøringen av dansekunsten, og om den kraftige veksten feltet har hatt de siste tretti årene:

Denne utviklingen – tilbake til å være usynlig – er særlig forstemmende fordi økningen i antall danseforestillinger og kunstnere har vært så enorm. Antall aktive koreografer og kompanier har de siste tretti årene økt med hele 562 prosent – fra 37 registrerte, aktive kompanier i 1995 til 245 aktive kompanier og koreografer i 2023. Tallene er hentet fra Danseinformasjonens forestillingsdatabase hvor alle danseforestillinger som spilles i Norge, registreres. I snitt vises det omtrent fem danseforestillinger hver dag, landet rundt.

Dansekunst er dermed ingen liten og marginal kunstform. Vi vet at det skapes mye flott, tankevekkende, utfordrende og viktig dansekunst i hele landet, men vi skulle gjerne sett at flere visste om det. Kunstnerne og kunstformen fortjener større synlighet og plass, både i form av anmeldelser og ved å bli inkludert som en del av norsk kunst- og kulturhistorie. Her har mediene en viktig rolle, for hva er det som får spalteplass og hva blir utelatt?

Du kan lese hele vår kronikk her!

Og her er den opprinnelige saken i Morgenbladet: «OL-seremonien: – Vi hadde veldig dårlig tid. Og så fikk jeg hjerteinfarkt»