«Kroppene møtes først. Så følger tankene. Dans er ofte den korteste broen mellom mennesker»

Han er akademikeren og forskeren som gjerne går under kallenavnet «Doctor Dance». Han har skrevet bøker om dans, kropp og sinn, og i Storbritannia har han samtidig dukket opp på skjermen i «Skal vi danse»-sammenheng. Kort sagt er han en av danseverdens mest ettertraktede formidlere.

Lovatt er psykolog, tidligere profesjonell danser og grunnlegger av Dance Psychology Lab ved University of Hertfordshire. Forskningen hans blir han særlig knyttet til ideen om at ulike former for dans kan påvirke problemløsning: Struktur kan støtte den «målrettede» tenkningen, mens improvisasjon kan åpne for mer kreativ, utforskende problemløsning. 

Han har skrevet flere bøker om dansens effekt på hjerne og livskvalitet, blant annet The Dance Cure. I en omtale i Publishers Weekly beskrives boken som en kombinasjon av personlig historie og vitenskapsformidling, der Lovatt bruker sin egen bakgrunn, fra en vanskelig skolegang til et liv med dans og forskning, som inngang til hvorfor bevegelse kan være et kraftfullt verktøy for både mestring og mental helse. 

På Dansekonferansen 2026 kommer Lovatt til Oslo for å dele erfaringer og forskning, men også for å gjøre det han er kjent for: Å la teorien få en kropp, slik at publikum ikke bare forstår med hodet, men kjenner det i praksis. I mellomtiden har vi intervjuet Lovatt om, apropos konferanseoverskriften «Dans som brobygger», hvorfor og hvordan dans faktisk kan bygge broer mellom mennesker.

Du har studert dans og menneskelig atferd i mer enn 20 år. Når innså du at dans på en grunnleggende måte kan endre måten vi tenker, føler og forholder oss til andre på?

– Som ung ble alt annerledes når jeg danset. Relasjoner ble annerledes, tankene klarere, humøret bedre regulert. Dans føltes rett og slett fantastisk, mesteparten av tiden. Som forsker ønsket jeg å finne ut om disse endringene bare var subjektive, eller om de lot seg forutsi. Jeg fant ut at ulike måter å bevege seg og danse på, og det å fordype seg i ulike dansekulturer, kan ha konkrete psykologiske konsekvenser.

Hva er den viktigste innsikten, fra forskning og praksis, som samfunnet fortsatt undervurderer ved dansens kraft?

– Vi undervurderer fortsatt hvor grunnleggende bevegelse er for det å være menneske. Dans er ikke et tillegg til å tenke eller føle. Det er en del av systemet vårt. Når vi beveger oss annerledes, sanser vi annerledes. Vi relaterer oss annerledes, og tar andre beslutninger. Dans er ikke dekor, men infrastruktur for sinnet. Jeg mener at mennesker er født til å danse.

Du har vist at dans kan forbedre samarbeid og kommunikasjon i grupper. Hva skjer egentlig i hjernen når mennesker beveger seg sammen?

– Når mennesker beveger seg synkront, rapporterer de at de liker og stoler mer på hverandre. De føler seg mer psykologisk like, og de er mer tilbøyelige til å være hjelpsomme overfor hverandre. De kan begynne å forutsi hverandre mer presist. Timingen vår samkjøres, vi synkroniserer oppmerksomheten vår, og nervesystemet vårt går ut av trusselmodus. Det reduserer sosial angst og øker tilliten. Kort sagt: Å bevege seg sammen gjør at andre føles mindre uforutsigbare, og det er selve grunnlaget for samarbeid. Jeg mener at dans fungerer som et sosialt lim som binder mennesker og samfunn sammen.

Hvordan kan dans bidra til å bygge broer på arbeidsplasser eller i lokalsamfunn med stor grad av polarisering, uro og lav tillit?

– Dans lar mennesker dele en erfaring uten å måtte være enige. Du trenger ikke å debattere, overtale eller overbevise. Du bare beveger deg. Den felles fysiske erfaringen skaper en følelse av fellesskap. Når folk føler tilknytning gjennom kroppen, blir samtalen også lettere, mildere og mer konstruktiv.

Du har også forsket på dans og helse. Hvilke psykologiske eller emosjonelle effekter av å danse mener du blir mest oversett?

– En av de mest oversette effektene er emosjonell regulering. Dans kan hjelpe mennesker med å kjenne seg trygge i egen kropp igjen. Den gir dem verktøy til å håndtere angst, nedstemthet og stress, ikke ved å undertrykke følelser, men ved å bevege seg gjennom dem. Den kroppslige følelsen av trygghet er utrolig kraftfull. Da jeg fikk diagnosen tykktarmskreft i stadium 3, hjalp dansen meg med å håndtere følelsene og å finne nærhet med kona og familien i en periode der vi ellers ikke klarte å snakke åpent.

Årets tema for konferansen i Oslo er «Dans som brobygger». Hvordan forstår du denne metaforen i et psykologisk perspektiv?

– Psykologisk bygger vi broer når vi klarer å redusere usikkerheten. Dansen bygger broer fordi den skaper kontakt før språk og vurderinger kommer inn. Kroppene møtes først. Så følger tankene. I en slik forstand er dans ofte den korteste broen mellom mennesker.

På hvilke måter kan dans fungere som en bro mellom ulike generasjoner, miljøer eller profesjonskulturer?

– Bevegelse krever ikke felles ordforråd, status eller ekspertise. Et barn, en besteforelder, en profesjonell danser og en som aldri har danset før kan alle forstå rytme, innsats og uttrykk. Dans skaper et felles rom der forskjeller blir interessante heller enn truende. Jeg jobber for tiden med et prosjekt som heter «Dance with Me», der vi utforsker forbindelsen gjennom å danse og snakke sammen.

Hva betyr det for tilhørighet og inkludering når mennesker opplever mestring gjennom bevegelse?

– Det bygger handlekraft, en følelse av at «jeg kan». Når vi føler oss trygge i egen kropp, er vi mer villige til å delta sosialt, ta risiko og føle tilhørighet. Dans tilbyr en form for mestring som er personlig, fleksibel og inkluderende, ikke konkurransepreget. For eksempel lærte jeg å lese først i voksen alder, og det var dansen som ga meg selvtillit til å våge å ta risiko, feile og ikke gi opp.

Hva kan institusjoner, skoler og lokalsamfunn vinne på at dans blir en mer integrert del av hverdagen?

– Potensialet er enormt. Forskningen er helt tydelig: Dans er fantastisk som forebyggende helsetiltak, for å redusere symptomer og får å støtte en sunnere livsstil i mange sykdomsforløp. Dans er fantastisk for å hjelpe mennesker med å uttrykke følelser og kommunisere bedre. Den er fantastisk for å hjelpe mennesker til å bryte ut av fastlåste tankemønstre og til å bli mer kreative, enten det handler om å finne kreative løsninger i politikk, økonomi, arkitektur eller i kunst. Og den er fantastisk for å hjelpe mennesker til å forstå hverandre. Alle disse ferdighetene er verdifulle langt utover dansestudioet.

Hva bør danselærere, koreografer og produsenter vite om psykologi for å styrke læring, selvtillit og nysgjerrighet?

– Vi mennesker er født til å danse. Den menneskelige hjernen er spesialisert for å bevege seg. Vi er alle, i bunn og grunn, rytmiske. Psykologi handler om hvordan mennesker tenker, føler, handler og samhandler, og det gjør dans også. Når vi jobber med dansere, kommer vi noen ganger i kontakt med selve kjernen i identiteten deres. Derfor må vi trå varsomt. Vi er heldige som får lov til å jobbe så tett på dette.

Du er kjent for å få folk til å le, lære og danse samtidig. Hva håper du deltakerne på Dansekonferansen 2026 tar med seg fra foredraget ditt?

– Jeg håper de tar med seg en kroppslig forståelse av at bevegelse endrer tenkning. Ikke som noe teoretisk, men som noe de har erfart selv, og som de kan bruke umiddelbart i sitt eget arbeid og liv.

READ THE ENGLISH VERSION OF THE INTERVIEW HERE