Det er tidlig morgen, torsdag 10. september. Jeg haster opp trappene på Schous Kulturstasjon og inn i studioet der elevene ligger på matter og ruller kroppsdeler på baller i ulike størrelser. De puster og tøyer. Gjør ørsmå øvelser for ørsmå muskler i stillhet og konsentrasjon. Jeg anstrenger meg for å ikke forstyrre, mens jeg rigger meg til i et hjørne og inntar rollen som flue på veggen.
Bein som dirrer
Klokka null-ni-null-null er klassisk-klassen i gang. Pedagog Gro Gudim maner elevene til å skyve gulvet bort i plié og tendu og kjenne på en lang strekk gjennom hele kroppen. Når musikken slutter står alle på halvtå og kjenner om de kan holde balansen også hvis de ser til høyre, venstre, eller lukker øynene. Jeg anstrenger meg sammen med dem, og justerer min egen kropp i tråd med det Gro korrigerer: «Brystkassa, hvor er den plassert? Husker du å puste?»
Elevene jeg ser på denne morgenen har gått på skolen i snart fire uker. Akkurat nå, som alle går rundt med munnbind i jakkelomma, er de delt i to grupper i to studioer, der den ene halvparten får undervisning over Zoom. Spin Off Forstudium i Dans er stedet man går når man har ambisjoner om å komme inn på en høyskole i dans, og man tillater seg å tenke at man kanskje, kanskje, en gang i framtida kan jobbe som profesjonell danser. Det veit jeg, for jeg har gått her selv, og denne dagen blir jeg minnet på mange ting jeg var opptatt av for seksten år siden: Hvor sterk og myk jeg skulle bli, hvor høyt jeg skulle løfte beina og hvor gjerne jeg ville klare tre piruetter, hvert fall på en god dag. Jeg skulle finne senter og ikke miste det av syne. Seinere det året skulle jeg få en forståelse av at dans var noe mer enn trening og teknikk, at det hadde med kunst å gjøre. Men akkurat nå, i studio denne dagen, er det ambisjonene og viljen jeg gjenkjenner og uforvarende tar meg selv i å savne.
Det blir raskere bein og langsommere armer ved barren, flere balanser med øynene lukka, og snart dirrer beina i adagio. «Dere må løfte beina så høyt dere kan hver dag. Det er nå dere har sjansen til å bli de beste utgavene av dere selv!», sier Gro. Elevene gjentar øvelsen, nå med enda mer vilje og høyere bein, og med Gro som heiagjeng, rettleder og hjelpende hånd.
Når skal man snu seg i lufta?
Tenduer, grand battement og piruetter i senter gjøres uten nærmere instruksjoner, øvelsene sitter i kroppene. Form kan være frigjørende, tenker jeg, når det reduserer valgmulighetene og skaper et språk der man, når man kjenner grunnstrukturene, kan begynne å fokusere mer på hvordan man gjør noe, enn hva man gjør. Som når elevene gjør små hopp, og Gro begynner å snakke om Åge som «er litt treig». Det viser seg etter litt forvirring at det er snakk om rytmikk og ikke en person, og at glissaden skal være på «og» og ikke på «1». Man må altså starte hoppet før slaget i musikken. Det er lettere sagt enn gjort, ser det ut til, og jeg er usikker på om Gro har fått det sånn hun vil når hun går videre til å tørrtrene på det store hoppet entrelacé. Hvilken arm skal være foran? Når skal man snu seg i lufta? Og i hvilken retning lander man egentlig? Det pugges og øves og repeteres og satses, før entrelaceen integreres i en grand allegro over gulvet. Timen avsluttes med piruetter i et forrykende tempo, og så er det pause.
Elevene plukker med seg haugene med ting som har tårna seg opp – klær, foamruller, baller, sokker og matter. Gulvet vaskes, elevene skifter og gjør seg klare for samtidsdans med Emanuel Waal Hem som akkurat denne dagen skal undervise over Zoom. «Dette blir den rareste klassen jeg noen gang har hatt!», proklamerer han fra hjemmekontoret, og med det er timen i gang. Elevene går rundt i rommet, og når og hvor de vil smelter de langsomt ned i gulvet og reiser seg opp igjen. Uten overgang glir gåinga over i en synkron sekvens der elevene slenger med armene, gynger i knærne og etterhvert også vipper seg selv opp i håndstående. Ei blir stående så lenge på henda at det utløser latter fra de andre.
Kroppslig logikk
Så skal det improviseres i par over gulvet. Elevene jobber med sirkulære bevegelser og følger partnerens start og stopp. «Det virker som det er enklere for dere å improvisere nå, enn første gang dere gjorde øvelsen», kommenterer Emanuel, og elevene nikker mot han og skjermen. De får gjort enormt mange bevegelser på relativt kort tid. Det er armer som bølger og hofter som vrir og føtter som tegner sirkler på gulvet. Når jeg myser er det en bølgende, kveilende masse av mennesker som strømmer mot meg, men når jeg fokuserer på en og en slår det meg hvor spesifikt hver enkelt beveger seg, på en måte som nesten er umulig å forklare. En kroppslig idiosynkrasi. Jeg tenker på improvisasjon som uttrykksform og teknikk, og på hvordan man beholder det spesifikke uten å holde det fast.
Klassen fortsetter i en sekvens der elevene starter med å rulle over den ene skulderen, før de slenger ut en hånd og venter på at vekta av kroppen skal følge etter. Det gjør at de får utnytta momentum inn i neste bevegelse, som er det gøyeste med release-teknikk, spør du meg. Slik havner de i et univers der de leder og blir leda av kroppen. Det er tilfredsstillende å se på. Det at det oppstår en «kroppens logikk», selv når noen på mystisk vis ender opp motsatt vei av det de skal, og må ake seg rundt før de kan starte sekvensen på nytt. «Det er gøy å se dere fra et rotteperspektiv», ler Emanuel, og sikter til at macen står på gulvet og filmer i en uvant vinkel. Han berømmer dem for at de leker med musikaliteten, og jeg er enig, det er det de gjør – og ikke bare ikke bare med musikken som spilles i rommet, men med musikken som er inne i dem selv.
Det blir flere øvelser – og flere dyrereferanser. Elevene går rett på en laksedans der de rister til fuglesang, og der Emanuel sier det er lov å bruke hodet, og å aktivere nakken som en sjiraff. Jeg prøver det selv, i smug. Det gir lengde til baksiden av nakken, retning ut av hodet og følelsen av at ikke bare nakken, men hele ryggraden er halsen til en sjiraff. Jeg tenker på Portveien 2, mens elevene er i gang med en intensiv plié-øvelse der de tar i bruk hele rommet. De puster og jobber og satser inn i barrel-turns, og i takt med at energien stiger blir reaksjonene på hverandres dansing til applaus, heiarop og wow-ing. Klassen avsluttes med en detaljrik kombinasjon til musikk av Bach, og det slår meg hvor mye elevene har dansa i dag. Så mange trinn og kombinasjoner, så mye koordinasjon og presisjon, hold og slipp, og klokka er bare 12.15.
Mat i magen, luft i ribbekassa
I lunsjen strømmer elevene ut av studio og ned i resepsjonsområdet der de ikke forholder seg til at det finnes møbler de kan sitte på, men i stedet sitter i en ring eller egentlig et åttetall, halvt på gulvet, halvt i noen lave sofaer. I kveld skal de se ØY av Ole Martin Meland og Carte Blanche på Dansens Hus, og de avtaler å møtes utenfor inngangen kvart på sju. Så går samtalen over til å handle om dating og filmer og referanser jeg ikke kjenner, før klokka plutselig er 13.30 og det er klart for pilates med Hege Nordahl- Angell.
Elevene ligger på ryggen med fotsålene i gulvet, og både de og jeg puster inn gjennom nesa og ut gjennom munnen. Vi sender pusten til magen, til ribbekassa og korsryggen. Den neste timen skal det styrkes, strekkes og roteres i kontrollerte former. Hege gir tydelige instruksjoner om hvor de ulike kroppsdelene skal befinne seg og hvordan bevegelsene skal koordineres med pusten, mens hun går rundt og sjekker om korsrygger er i kontakt med gulvet og om det jobbes med de riktige musklene på den riktige måten. Det føles ikke som elevene trenger hverken medsammensvorne eller tilskuere til dette, og jeg forlater min posisjon i hjørnet midtveis i timen.
Det jeg derimot ikke forlater, men som snarere kommer mot meg med full kraft og i bølger som blir værende i dagene etterpå, er den spesifikke følelsen av å være nitten år og gå på Spin Off Forstudium i Dans, og dedikere både indre og ytre liv til dansingas innganger
Denne saken ble opprinnelig publisert på Spin Off Forstudium i Dans sine nettsider.
Ida Gudbrandsen er utdannet danser fra Spin Off Forstudium i Dans og Den Norske Balletthøyskole (nå Norges Dansehøyskole), og har også studert litteraturvitenskap. Hun har jobbet frilans som skapende og utøvende danser siden 2011. I flere år jobbet hun med Impure Company / Hooman Sharifi. Siden 2016 har hun vært en del av konstellasjonene Supernova, Landing og Bøler Samvirkelag, og gjennomført flere prosjekter både for scene og på andre arenaer. Hun har også medvirket i prosjekter av Steffi Lund, Mia Habib, Ludvig Uhlbors, Pia Maria Roll, FLUKT og Katrine Kirsebom. Ida har jobbet som vikar i Danseinformasjonen, er en del av arrangørgruppa i MIND THE GAP og Praxisfestivalen, og har sittet i styret til PRODA, valgkomiteen til Norske Dansekunstnere og Danseinformasjonen, samt i fagutvalget for scene i Fond for lyd og bilde. Ida hadde Statens Arbeidsstipend for yngre kunstnere fra 2014-2016 og har vært ansatt i Skuespiller- og Danseralliansen siden 2017.
