Med kjærlighet til publikum – dybwikdans har 25-års jubileum

Danseinformasjonen gratulerer dybwikdans med både 25-års jubileum og at de har kommet inn under den nye ordningen – og har stilt dem noen spørsmål som de har svart på.

Dybwikdans har 25-års jubileum i år, kan du fortelle litt om reisen dere har hatt siden oppstarten?

Det har vært en fantastisk reise. Da dybwikdans startet i 1999 var dansemiljøet i Stavanger og omegn i en tidlig fase med få profesjonelle utøvere i distriktet. Mye av det publikummet vi traff de første årene, hadde ikke sett dans tidligere. Vi hadde ingen fast scene for dans i regionen og mange av våre kunstneriske arbeider ble laget for uterom, der folk var. dybwikdans brukte også de første årene til å utvikle turnesløyfer i Rogaland, også der var vi «en førstegangsopplevelse» for befolkningen og for mange publikummere ble nok samtidsdansen oppfattet som underlig og annerledes.

Interessen for barn og unge kom tidlig og vi var aktive i Den kulturelle skolesekken fra ordningens oppstart. Det har vært den største glede å turnere land og strand rundt i kalde gymsaler, vi heier på denne ordningen som gir ALLE barn i skolealder en mulighet til å oppleve kunstneriske uttrykk. Disse turneene har gitt oss en unik tilgang til mange publikumsmøter, eksempelvis spilte vår versjon av Den stygge andungen over 1000 ganger i perioden 2008 til 2020.

Vi har gjennom hele kunstnerskapet vært opptatt av rekruttering og unge dansere i distriktet og vi har hatt flere ordninger som skal stimulere til vekst i eget dansemiljø, Ungdybwikdans var en av disse.

Interessen for barn og unge har vært der hele tiden, men siden 2014 har vi hovedsakelig jobbet med produksjoner for de aller yngste, barn opp til skolealder (0-5 år). De siste 10 årene har vi turnert internasjonalt i Europa og Asia, vi har flere produksjoner i repertoar som gir oss mulighet til et kunstnerskap med stor variasjon. Vi er interessert i en stadig utforskning og (ny) forståelse av koreografibegrepet og dette er en viktig driver i det vi gjør.

Vi startet vårt eget teater, Elefantteateret i Stavanger i 2021. Det er fantastisk å ha skiftet fokus fra 20 år med residenser til rolige prøveperioder i egne lokaler, i tillegg til at vi kan folde ut kunstnerskapet på en helt annen måte, gjennom deling og dialog i alle fasene av en kunstnerisk prosess. I tillegg til produksjon og formidling av dybwikdans’ arbeider, inviterer vi til en rekke faglige workshops og seminarer som skal utvikle praksis og diskurs i eget fagfelt, samt at vi tilbyr residenser til kunstnere som arbeider med produksjoner for- og med barn.

I dag fordeler vi tiden mellom et stort antall forestillinger i egen by og internasjonal virksomhet. Vi er heldige som får bli kjent med de familiene som er publikum i Elefantteateret, vi arbeider også aktivt med mangfold og inkludering av familier som er ekskludert fra kulturlivet og vi arbeider også tett med barnehagefeltet. Det er ingen lovfestet organisering av kunstopplevelser for barn under skolealder, som for eksempel skolebarn har gjennom Den kulturelle skolesekken. I Elefantteateret har vi laget vårt eget prosjekt, 100 GLADE dager hvor vi inviterer barnehagene til 100 dager med forestillinger og konserter per år. Ved å samarbeide med barnehagefeltet, når vi de barna som av varierte grunner faller utenfor kunst og kulturliv.

Dansemiljøet i Stavanger og omegn har utviklet seg enormt i denne tidsperioden og det er veldig fint å nå være en del av et stort og mangfoldig scenekunstmiljø, det beriker praksisen vår.

Dybwikdans har spesialisert seg på dansekunst for de aller minste. Har det å arbeide med de yngste barna som publikum endret seg de årene dere har jobbet med dette?

Siden vi startet dybwikdans har det vært en enorm utvikling i dette feltet. Jeg vil først og fremst nevne prosjektene «Klangfugl» og «Glitterbird» som ble initiert av Kulturrådet. Klangfugl startet i 1999 og disse kunstneriske prosjektene som henvendte seg til barn i alderen 0-3 år har gitt et fantastisk fundament for oss som fikk øynene opp for de aller yngste litt seinere. Jeg vil også nevne kunstnere som Karstein Solli og Lise Hovik, som har vært sentrale i både praksis og diskursutvikling. Etter hvert er det også kommet flere kunstnere til og mange har fått øynene opp for denne målgruppen som er fantastisk morsom å møte. De er ofte både krabbende, gående og løpende, og det krever kunnskap om både barnet og kunsten for å romme disse kroppsubjektene. Vi elsker den risikoen som alltid er i spill i disse rommene og improvisasjonskunnskap er sentralt for oss i kunstmøtene.

Det er mange grunner til at feltet har en helt annen status nå enn for 20-30 år siden. Kulturrådet har gjort en viktig jobb med å ha fokus på barn og unge. Ellers er det et komplekst samspill av hvordan vi forstår barn og barndom i dag som gjør at vi anerkjenner små barn som kompetente i kunstmøtet. At de er medborgere fra fødselen, med demokratiske rettigheter som å delta i kunst og kulturliv, spiller inn. Forskning og kunstsyn har selvsagt betydning for hvordan vi forstår og praktiserer kunstmøter for- og med de aller yngste.

Jeg opplever eget fagfelt som spennende, kunnskapsrikt og utforskende og det er et stort spenn i de uttrykkene vi kan oppleve i dag. Jeg tror mange som jobber med de aller yngste, er interessert i en interaktiv dramaturgi. Her har doktorgraden til Lise Hovik hatt stor betydning, med tittel De Røde Skoene – et kunstnerisk og teoretisk forskningsprosjekt om teater for de aller minste. Oppsummert begynner samfunnet heldigvis å ta innover seg at barndom ikke er en ventetid på å bli en viktig voksen, men at barndom er en tid i seg selv, hvor kunst og kultur har sin plass.

Jeg etterlyser at utøvende og skapende kunstutdanninger i større grad anerkjenner barn og unge som en del av et publikum som studenten kan møte i et fremtidig yrkesliv.

Det er også en stor interesse i det internasjonale feltet for de aller yngste – det er utrolig fint å se de forskjellige praksisene som er i utvikling akkurat nå.

Dere har turnert mye internasjonalt og skal nå til New York med forestillingen Fuge fantasi for bass, baryton og 15 babyer (2022) som skal spille i Carnegie Hall i oktober. Hvordan oppleves det å møte publikum andre steder?

På en måte så har jeg lyst å si at barn er barn og at mye er likt på tvers av kulturer. Så er det selvsagt mange forskjeller i forståelsen av kultur generelt, men også i forståelsen av hva et barn er og hva barndom er. Det kan jo selvsagt være kulturelle forståelser av hva kunst er, og hva kunst bør være som gjør at det alltid er spennende å jobbe internasjonalt. I lengre opphold i andre kulturer kommer ofte disse grunnleggende forskjellene frem i synet på barn, barndom og kunstens betydning for de aller yngste. Det er første gang dybwikdans’ spiller forestillinger i USA, og vi er selvsagt spente på hva som møter oss.
 

Dybwikdans er en av fire dansekompanier som mottok den første tildelingen i den nye ordningen «Etablerte scenekunstvirksomheter». Vi gratulerer! Hva betyr dette for dere og arbeidet deres fremover?

Jeg tror ikke vi har forstått det enda, det at vi har fått denne støtten. Vi er selvsagt utrolig glade og takknemlige for å få en mulighet til å arbeide med skikkelige rammer over tid. Det viktigste for oss nå, er at vi får en mulighet til å planlegge med lang horisont, og at vi kan arbeide i sakte fart på jakt etter nye øyeblikk med de aller yngste i det kunstneriske. Den tildelte støtten gir oss også muligheten for å turnere mer internasjonalt, noe vi ønsker. Det betyr mye at utøverne får gode rammer for sitt arbeid og vi skal bare nyte hvert sekund av disse årene.

Hva/hvem inspirerer dere for de neste 25 årene?

Det er kjærlighet til publikum som betyr alt, vi elsker å møte publikum. Vi liker godt å fordype oss i dette, og inspireres av jakten på detaljer og ny innsikt.

Den fine samtalen med utøvere og andre medvirkende etter hver eneste forestilling om hva som hendte, hva vi kan forandre, hva vi kan gjøre bedre, er alltid et inspirerende øyeblikk. Så er det dansen, kroppen i bevegelse og de kunstneriske prosessene – det er det beste sted å være. Hvem vi inspireres av? Det er mange, publikum, kunstnere, teoretiskere og filosofer. Jeg kunne nevnt en rekke med kolleger som gjør et fantastisk arbeid med barn og unge, men om jeg skal trekke frem noen som vi inspireres av, så har jeg stor respekt for utøvere som har vært lenge i dette feltet, Karstein Solli og Lise Hovik er allerede nevnt. Landing er en inspirasjon i måten de arbeider med medvirkningsbegrepet i kunstmøtene, Tigerstadsteateret er et stort forbilde for dybwikdans og også Elefantteateret, deres praksis er forbilledlig. Vi kunne nevnt mange flere.

dybwikdans ser frem til mange år i feltet. I tillegg til å skape opplevelser for- og med publikum, håper vi å være med å påvirke praksis og diskurs, ikke minst med tanke på hvem som har tilgang til å oppleve kunst. Å få på plass en nasjonal ordning for barnehagefeltet som gir de aller yngste mulighet til å oppleve kunstneriske uttrykk er høyt på listen over hva vi ønsker å oppleve i de kommende årene.

Tidligere intervjuer av Danseinformasjonen
Intervju (2017): Intervju med leder av Dybwikdans og professor ved Universitetet i Stavanger, Siri Dybwik.
Intervju (2015): Intervju fra Toddlernes mor – 10 spørsmål til Siri Dybwik