Når en bauta legges ned 

Opplevelsen var at Verdensteatret jobbet på en helt annen måte enn andre grupper og institusjoner i Norge på denne tiden. De samarbeidet på tvers av kunstarter, visuelle uttrykk og teknologi. De var åpne, de var spennende, de var generøse og de var noe helt annet enn det man så på norske scener. Dette har de klart å opprettholde i de 40 årene de har holdt på. Når det er premiere med Verdensteatret, vet vi at vi vil få se noe nytt. Fortsatt. 

Verdensteatret har gitt arbeid til en rekke dansekunstnere gjennom årene. Men teatrets produksjoner har ikke bare betydd arbeid for dansekunstnerne, det har fra starten vært et sted å få nye impulser. Både det å jobbe med Verdenseteatret og å se en forestilling med dem har inspirert, og inspirerer fortsatt, både utøvere og publikum. Det er kjent at de bruker lang tid på å skape forestillingene sine, og det er kanskje nettopp det som gjør at de føles så helstøpt når de endelig åpnes for publikum. 

På danseinfo.no har vi i mange år intervjuet dansekunstnere i 10-spørsmålformat. Et av spørsmålene er: Er det noen forestillinger eller kunstnere som har betydd særlig mye for dere, og hvilke kunstnere finner dere spesielt interessante i dag? Veldig ofte er Verdensteatret en del av svaret. Vi har kontaktet noen dansekunstnere som faktisk har jobbet med Verdensteatret og spurt dem om hvordan de opplevde å jobbe med dem, og hva de husker best av kompaniet gjennom tidene.  

Anne Panda Gjems Rudi:  

Jeg kom hjem etter tre år på London Contemporary Dance School i 1987, tre år med ganske tradisjonell dansetrening med fokus på Grahamteknikk og annen klassisk teknikktrening, uten noen kunnskap om improvisasjon eller bruk av andre elementer som tekst eller stemme. Jeg husker mitt første møte med Verdensteatret og spesielt Lisbeth som ganske utfordrende og skremmende, jeg ble kastet ut i en gruppeimprovisasjon med tekst og bevegelse som i mine nyutdannete øyne i hvert fall ikke kunne kalles dans! Jeg var i sterk tvil om jeg skulle takke ja til jobben, men ble vel så nysgjerrig at jeg valgte å bli. Det resulterte i fem års samarbeid i dette tverrkunstneriske kollektivet, både som utøver og koreograf, en ganske bratt læringskurve og en gryende forståelse av hva en forestilling faktisk kunne romme. Visual performance var et mye brukt begrep i Europa, men her i Norge var det ikke mange som brukte det eller lagde den type forestillinger.

Gjennom Verdensteatret lærte jeg hvordan alle elementer var likestilt, hvordan de komplementerte hverandre, scenografi, tekst, bevegelse og musikk. Hvordan jeg måtte slippe mine innlærte oppfatninger om hvordan og hva dans skulle være.  

Vi jobbet alle kreativt på gulvet og Asles scenografi vokste fram sammen med forestillingen, men det var som regel Lisbeth som hadde den store oversikten og ideen om hvilken retning det skulle ta. Det var magisk å se hva som vokste fram, hvordan bitene falt på plass og skapte en helhet. Normal arbeidstid fantes ikke, vi var alle med å rigge scenografi og å sette opp det gamle sirkusteltet vi i en periode reiste på turné med. Jeg husker spesielt en stormfull natt vi alle måtte ut og holde fast i teltduken så den ikke skulle blåse av gårde. «Alle mann til pumpene» var et sentralt motto. Samholdet var sterkt! 

Den forestillingen jeg husker best er Onsdag 13. oktober. Estetisk vakker (med et basseng i midten og en vegg med rennende vann bakerst), men samtidig voldsom og konfronterende med den direkte og veldig fysiske måten vi henvendte oss til publikum og hverandre på. For meg var den den perfekte blandingen av det vakre, det inderlige, det såre og det voldsomme og jeg ble alltid veldig berørt som utøver når vi spilte den.  

Etter hvert som forestillingene til Verdensteatret ble mer tekstbasert og konseptuelle valgte jeg å avslutte samarbeidet da jeg ønsket å fordype meg mer i dansen igjen. Men jeg er så takknemlig for årene vi hadde sammen, de har vært utrolig viktige for meg både på det kunstneriske og det mer personlige plan. 
 

Odd Johan Fritzøe:  

Hjemkomst etter studieopphold i Elfenbenskysten og jeg satte nøkkelen i døra idet telefonen ringte: Hei – det er Lisbeth – kan du komme på prøve nå? Det var begynnelsen på mitt samarbeid med Verdensteatret. Nede på Grønland stod sirkusteltet på en tomt og siden den gang har disse modige avantgardekunstnerne fulgt og inspirert meg gjennom 40 år som dansende koreograf. Lisbeth og Asle samt Svein Ove Kirkhorn introduserte meg for Billedstoffteater i København og utallige andre internasjonale profiler innen performancekunst. Det ga meg et bredere kunstnerisk syn på scenerommet.  

Lisbeth elsket jo dans og for henne var vi alle scenearbeidere, skuespillere, koreografer og performanceartister i en likestilt dramaturgi. Forestillingen Zanzibar var sirkulær, publikum satt rundt og under oss – jeg fulgte ideene og sirkusteltet rundt i Norge. Og da vi mønstret på Braemar MS Fred Olsen Line med Zanzibar danset Anne Gjems og jeg jazzdans på nattklubben om bord i tre uker og viste performanceteater på dagtid. Vi fulgte hverandres arbeider gjennom mange år på Black Box teater inntil Lisbeth Bodd gikk bort i 2014! 

Fra dokumentaren På vei mot noe annet av Anne Kjersti Bjørn, om forestillingen Zanzibar. 

Karstein Solli:

Det er ingen hemmelighet at det til tider var heftig å jobbe med Verdensteatret, men det var også svært interessant og kunstnerisk utfordrende. Formuttrykket var, for meg, nytt og spennende, og da jeg kom inn i deres verden var det mye som falt på plass. Det kjentes som å lage kunst relevant for samtida. Og min sammensatte bakgrunn passet inn hos dem, fikk jeg inntrykk av. 

Jeg var blant annet med i Zanzibar og den første av Oktobertrilogien, og det var stor forskjell mellom de to produksjonene. De komposisjonelle grepene som da kom inn i trilogien, var helt annerledes. Det opplevdes som mye mer aktuelt «i tiden» og hadde bunn i at Lisbeth Bodd var veldig oppdatert på europeisk scenekunst i den perioden. Uttrykket traff til gangs og det var overraskende at publikum elsket denne forestillingen. Folk ropte av begeistring da vi viste den i Spania! 

Prosessen var krevende og som ensemble var vi både scenearbeidere og utøvere, men mottakelsen på det vi leverte, sitter veldig godt i meg også 36 år senere. Alt var innenfor en sterk visuell og fysisk dramaturgi, som har satt videre spor også i min egen måte å tenke komponering på i scenekunst.  

Det var en likestilt og sidestilt dramaturgi i arbeidsmetoden til Lisbeth, og hun kunne alltid vise til referanser og andre som jobbet med dette bevisst, spesielt ute i Europa, som f.eks. Jan Fabre og De Keersmaker/Rosas som representerte den «flamske bølgen». Men Verdensteatret som gruppe var nok litt alene på 90-tallet med å gå inn i den formen.  

Jeg savner fortsatt Lisbeth i feltet og ønsker å løfte henne fram som en stor inspirator! Hun var veldig generøs med teori og annet stoff innenfor faget, og ønsket å dele kunnskap. Det er noe jeg har tatt med meg videre; del det du har fått med deg.  

Marius Kjos:

Verdensteatret trengte en danser. Jeg kom rett fra New York, full av Graham-teknikk, til audition for Onsdag 13. oktober, på det som nå er Scenehuset. Jeg fikk se forestillingen, og det minnet om et stykke av Wim Vandekeybus som jeg hadde sett en stund tidligere. Da jeg sa det, skrek Lisbeth: DU HAR JOBBEN! Så jeg fikk nok ikke jobben fordi jeg var en viss type danser, men fordi jeg hadde forstått noe.  

Det var hardt, med lange dager. Men vi jobbet og spiste sammen, og hun kom med nydelige måltider, nesten barokk-esk. Vi reiste verden rundt for å oppleve og utforske det vi tilfeldigvis kom over eller det Lisbeth var opptatt av. Om det var baksiden av et vanndukketeater i Vietnam eller en storslagen kirke. Det var altfor kunsten. 

Verdensteatret dro veksler på folk, og hva vi kunne. Og det var det som gjorde det så dynamisk. Alt var like gyldig. Det fantes ikke høyt og lavt materiale. Og dette har jeg tatt med meg til den dag i dag og lærer studentene mine. Dette med holdningen til å være på scenen, ikke danseteknikken i seg selv.

Det gjør at studentene kan stå på scenen og velge hva de vil bruke av uttrykk og hva dansen skal være for dem. Det har jeg med fra Verdensteatret 

Knut Ove Arntzen (teaterviter) holdt et foredrag for oss som var med i Onsdag 13. oktober, det var obligatorisk for hele kompaniet. Der forklarte han hva som skjedde innenfor internasjonal scenekunst. Menneskene var seg selv på scenen. De representerte ikke noen andre. Knut Ove og Lisbeth var veldig opptatt av denne retningen innen teater. Lisbeth sa alltid: Vi er ikke teater, vi driver med Visual performance. Lisbeth og Asle hadde ikke noe hierarki på materiale eller fag, men den likestilte dramaturgien sto i sentrum, som var det Knut Ove også hadde snakket om.  

Verdensteatret gikk bort fra at teksten kom først. Simultanitet var essensielt, og det har sceniske konsekvenser. Det åpner opp for en større tolkning. Det involverer tilskueren. Hver enkelt tilskuer sitter og er medskapende. Og det synes jeg Verdensteateret innførte par excellence. Alt måtte inn i gryta for å se om det var noe, og så ble det destillert. Det sceniske ble så totalt! Vi så at andre innenfor dansefeltet ble smittet av dette, som man jo ikke hadde vært borti før. Så selv om det ikke er slik at alle dansere fra den tiden jobbet med Verdensteatret, så ser man inspirasjonen.  

Det var veldig avgjørende og betydningsfullt for meg å jobbe med Verdensteatret, for det var så mye som falt på plass. Det var mye jeg ikke forsto i dansen, som jeg fant her. Jeg kan ikke skjønne hvor jeg hadde vært om jeg ikke hadde jobbet med dem. Lisbeth Bodd hadde en energi uten like, og kan ikke forklares om man ikke har opplevd henne. Hun ble kjent med alle mennesker. Det var ja til alle. Jeg savner henne hver dag når jeg går over Løkka.  

Se Anne Panda Gjems Rudi, Marius Kjos og Karstein Solli i The October Trilogy (1990-1993) her. 

Når Verdensteatret nå legges ned, mister vi en stor del av scenekunstverdenen, og en etablert aktør som skaper rom for å jobbe og få opplevelser som går på tvers av sjangre. Forestillingene og hvordan Verdensteatret påvirket kunstnerne og feltet, vil alltid være en del av scenekunsthistorien. 

Danseinformasjonen håper at denne beslutningen, om ikke annet, vil bidra til å skape forståelse hos tilskuddsgivere for behovet for langsiktig og trygg finansiering i scenekunstfeltet. 

Les pressemeldingen fra Verdensteatret på Shakespearetidskriftets side (åpen sak)