Denne kronikken er skrevet av Marianne Albers og Sigrid Øvreås Svendal ved Danseinformasjonen og ble først publisert i Morgenbladet den 9. mars 2024.
I Morgenbladets artikkel «OL-seremonien: – Vi hadde veldig dårlig tid. Og så fikk jeg hjerteinfarkt», publisert 12. februar i år, kan vi lese om den hektiske planleggingen og gjennomføringen av åpningsseremonien på Lillehammer-OL i 1994. Vi kan lese om spesialtrente militære skiløpere, luftakrobater, reinsdyr, nedbrytbare ballonger formet som fredsduer og det gigantiske egget som åpnet seg til slutt. Vi får vite at Bentein Baardson hadde regi, John-Kristian Alsaker scenografi og Dag Kolsrud og Arne Nordheim var komponister. Blant de involverte var det telemarkkjørere, samiske reinkjørere, hestekjørere, folkedansere, spellemenn, 340 amatørdansere og 50 profesjonelle dansere. Men her er det vel noe vesentlig som mangler, eller?
Kan det virkelig stemme at alle danserne i de ikoniske vettekostymene koordinerte og plasserte seg selv i utallige sinnrike og intrikate formasjoner, systemer og mønstre, i duetter og løft, helt uten et eneste koreografisk ytre øye? Selvfølgelig ikke.
Usynlige dansekunstnere
Likevel er ikke koreografene nevnt overhodet. Denne unnlatelsen er ikke unik for Morgenbladet, men tvert imot et bilde på dansekunstens manglende posisjon og synlighet i offentligheten. I artikkelen «Sjefsvetter» – 30 år siden OL på Lillehammer», nylig publisert på Danseinformasjonens nettsider, reflekterer dansekunstner og gul sjefsvette, Björn Sandberg, rundt usynliggjøringen av dansekunsten. Han forteller om møter med folk som har fordypet seg i, til og med skrevet bok om, OL på Lillehammer og som fortsatt ikke vet hvem som var koreografene bak seremoniene. Sandberg spekulerer i om usynliggjøringen av dansekunstnerne handler om Norges manglende kulturinteresse, om den moderne dansens formspråk eller kanskje om fraværet av kjendiser.
Vettene, som på mirakuløst vis dukket opp fra bakken og veltet ned unnarennet, var en vesentlig del av OL-seremonien, og har vist seg å være det mange husker fra seremonien i etterkant. Til og med hovedbildet i Morgenbladets artikkel er av røde vetter i aksjon. Hele 51 profesjonelle danserne og flere hundre dansende amatører bidro altså til at OL-seremonien ble så vellykket og minneverdig som den ble – og det hele var selvfølgelig nøye planlagt og koreografert.
OL på Lillehammer – den største frilansjobben i norsk dansehistorie
Bak seremonien lå et helt år med utallige timer med prøver, både inne i studio og utendørs gjennom høsten og vinteren for å forberede seg på det som kunne komme av vær og føreforhold. Dansere var hyret til den største frilansjobben i norsk dansehistorie, både når det gjaldt antall dansere, format og omfang i tid. Et kort øyeblikk var mange av frilansdanserne i Norge sentrum for hele verdens oppmerksomhet.
Det var Dansdesign, ved Anne Grete Eriksen og Leif Hernes, som koreograferte de spektakulære seremoniene under Lillehammer-OL. I 1994 hadde Dansdesign arbeidet i over 16 år, og var blant landets mest profilerte koreografer. I løpet av de 33 årene som kompaniet eksisterte skapte de ca. 34 større verk og tolv mindre verk, i tillegg til diverse koreografier for film og video. Dansdesign som dansekompani var en viktig arbeidsplass for frilanskunstnere og de etterlot seg et betydelig kunstnerisk avtrykk. Like fullt er hverken de eller deres betydelige bidrag til OL-seremoniene særlig godt kjent. At så få synes å ha hørt om dem, er et tegn på dansens manglende posisjon.
(Ukjent fotograf / Dansdesigns arkiv i Dansearkivet).
Fra usynliggjøring til synliggjøring – og tilbake igjen?
Tidlig på 90-tallet opplevde dansekunsten i Norge en boost. Flere koreografer markerte seg, nasjonalt og internasjonalt. Dansens År ‘93 ble arrangert året før OL – nettopp for å synliggjøre og løfte frem dansekunsten. Dette året besto av utallige forestillinger, turneer og arrangement i hele landet. Dansen ble virkelig satt på kartet: Pressen fikk øynene opp for kunstarten, og politikerne var enige om at dansen trengte mer økonomisk støtte.
Veksten fortsatte inn i 1994 med et oppsving i aktiviteter og støtteordninger – en etterlengtet blomstring for denne kunstformen som så lenge hadde eksistert utenfor de store sceneinstitusjonene. I Norge skapes og vises nemlig dansekunst først og fremst utenfor institusjonene, i det som kalles det frie scenekunstfeltet. Få institusjoner og en svak infrastruktur er med på å forklare dansekunstens manglende synlighet og posisjon.
At dansekunsten er dominert av kvinner, har heller ikke bidratt til høy status. Da Edith Roger, en av Norges største dansekunstnere med en imponerende og lang karriere, gikk bort i fjor, var det ingen aviser eller medier som omtalte det. Det er fristende å sammenligne den manglende pressedekningen med når mannlige musikere eller billedkunstnere går ut av tiden. At dans er tett koblet til kropp, har også bidratt til dansens lave status. Dans var ingen ansett levevei i gamle dager, og man kan lure på om ideen fortsatt eksisterer, på tross av at vi har mange hundre aktive dansekunstnere her i landet.
Danseinformasjonen ble opprettet som et nasjonalt kompetansesenter for dansekunst, for nøyaktig 30 år siden – som en del av blomstringen – og har fulgt tett med på dansekunstens utvikling i Norge siden den gang. Den økte synliggjøringen tidlig på 90-tallet varte en stund, før den ebbet gradvis ut, et stykke ut i det nye årtusenet. Dessverre har dansekunsten igjen en svært liten plass i den norske offentligheten.
Kraftig vekst
Denne utviklingen – tilbake til å være usynlig – er særlig forstemmende fordi økningen i antall danseforestillinger og kunstnere har vært så enorm. Antall aktive koreografer og kompanier har de siste tretti årene økt med hele 562 prosent – fra 37 registrerte, aktive kompanier i 1995 til 245 aktive kompanier og koreografer i 2023. Tallene er hentet fra Danseinformasjonens forestillingsdatabase hvor alle danseforestillinger som spilles i Norge, registreres. I snitt vises det omtrent fem danseforestillinger hver dag, landet rundt.
Dansekunst er dermed ingen liten og marginal kunstform. Vi vet at det skapes mye flott, tankevekkende, utfordrende og viktig dansekunst i hele landet, men vi skulle gjerne sett at flere visste om det. Kunstnerne og kunstformen fortjener større synlighet og plass, både i form av anmeldelser og ved å bli inkludert som en del av norsk kunst- og kulturhistorie. Her har mediene en viktig rolle, for hva er det som får spalteplass og hva blir utelatt?
Til slutt: Det sies at det vanskeligste spørsmålet i kunnskapsspillet Trivial Pursuit nettopp er spørsmålet om hvem som koreograferte OL-seremoniene. Nå har du svaret og kan briljere!
