Fredag 27. april 2018 kl. 19 inviterer Mina Weider til et kroppslig tilbakeblikk i norsk dansehistorie på Scenehuset under Dansens Dager. Fernanda Sparre Smith vil demonstrere noen glimt fra hennes repertoar/bevegelsesspråk og Ingunn Rimestad vil improvisere over minnene og sporene etter hennes arbeid med «Fruepartiet”. Etterpå blir det samtale med Sparre Smith, Rimestad og Weider ledet av Danseinformasjonens historiker Sigrid Ø. Svendal. Samtalen vil handle om feltet før, under og etter krigen, Ingunns arbeid med ”Fruepartiet” og Mina sitt samtidige prosjekt. Les mer om arrangementet her.
Tekst av Mina Weider
– Ja hallo, hvem er du??
Hei, det er Mina Weider, jeg fikk nummeret ditt av Marianne Albers på Danseinformasjonen. Jeg var student av Torunn Robstad på KHiO og var på foredraget ditt der i vår.
– Jaha.
Jeg leter etter informasjon om min oldemor som var danser og jeg tror du kan hjelpe meg.
– Neimen. Hva het hun?
Hun het Astri Lied.
(Pause). Åh… Astri ja!
Hun utbryter noen umiddelbare minner. Og i det umiddelbare, spontane og ufiltrerte poengterer hun at Astri var ”absolutt brukbar”. Dette uttrykker fester seg – for hva mener hun egentlig?
Vi avtaler at jeg skal komme på besøk til henne neste dag. Spent forbereder jeg meg til dette unike møtet. Ikke bare en kollega og venn av min oldemor Astri, men også en pioner innen norsk moderne dans.
Vi hadde avtalt at jeg skulle komme til henne kl. 10.30 og kl. 10.32 ringer jeg på dørklokken. Et strålende smil tar i mot meg og jeg overrekker en potteplante som vertinnegave. Slik har jeg lært at en må. Hun viser meg inn i leiligheten. Hun bor alene, har ikke partner eller barn, og de tre søsknene hennes har gått bort. Hun er kledd i casuale klær og på spørsmål om hun har hatt en bra morgen, svarer hun ”helt vanlig”. På kjøkkenbenken står det et fat med påsmurt julekake under plastfolie. Den har nok vært klar en stund. Kaffekoppene står fremme og hun åpner den lille vertinnegaven min.
Leiligheten er møblert med antikke, ruvende møbler – men støvet har ikke lagt seg. Ikke på noen måter. For Fernanda er en kruttønne. Historiene, faktaene og engasjementet bobler ut av henne. Og til tider er det utfordrende å henge med på alt.
Fernanda Sparre Smith ble født 18. august 1921. Hun er oppvokst i Bergen og i Oslo. Etter å ha fullført examen artium, tok hun sin profesjonelle utdannelse hos Gerd Kjølaas i Oslo fra 1941-43. Fernanda danset og koreograferte i flere oppsetninger på teatrene og i det gryende frie feltet. Hun ble en del av Ny Norsk Ballett som var den første lønnede dansegruppen i Norge og som var en forgjenger til Den Norske Opera og Ballett (som var et samarbeid mellom Gunnar Brunvoll, Rita Tori og Gerd Kjølaas). Deretter reiste Fernanda verden rundt med den kristne bevegelsen Moralsk Opprustning i totalt 12 år. På 60-tallet kom hun tilbake til Oslo og startet opp en egen danseskole i Asker som hun drev fra 1964 til 1985.
Utover i samtalen viser det seg at Fernanda kjente Astri ganske godt. Fernanda kunne fortelle meg at hun ble kjent med oldemor da oldemor underviste i norsk folkedans på skolen til Gerd Kjølaas 1941-43. Noen årsenere danset de sammen i flere forestillinger, av blant annet Signe Hofgaard og Gerd Kjølaas. Senere drev oldemor et ”Frueparti” hvor Fernanda underviste en gang i uken i 20 år. I disse årene knyttet de nære bånd og Fernanda viser frem 13 ølglass i krystall og 8 teskjeer hun fikk av Astri og hennes ”Frueparti” i julegaver.
Fernanda spretter opp og demonstrerer grunntrinnet i Per Spellman og et meget flott hinketrinn. Hun presiserer at det i norsk folkedans er veldig viktig med tyngden ned fra bekkenet, noe som Astri poengterte også i sin undervisning. Hun fortsetter å demonstrere for meg. Hun viser glimt fra dansene Astri medvirket i. De var hekser, fisker, munker og ”folk”. De danset glidende, dypt alvorlig og vilt befriende.
Engasjementet strømmer over og jeg tenker at jeg så gjerne skulle ha filmet denne utrolige damen. Dansen er så tydelig i kroppen hennes!
Hun trekker frem hvordan dansen har hjulpet henne gjennom sykdom og operasjoner. Hun mener at det å kjenne sin egen kropp i kombinasjon med disiplin har gjort at hun er så sprek som hun er i dag. For Fernanda er 96 år. Og det kan jeg nesten ikke tro.
Jeg forteller Fernanda om oldemor. Astri Lied ble født i Fana utenfor Bergen 19. januar 1913. Like etter at hun ble født flyttet familien til Mo i Rana der faren hennes fikk apotekerstilling. Det var her hun begynte sin danseundervisning, før hun fikk sin formelle kompetanse hos Gerd Kjølaas i Trondheim 1934. Sammen med Eva Amble overtok hun Gerd Kjølaas sin danseskole i Trondheim samme år. Somrene 1934 og 35 dro hun til Dresden i Tyskland for å ta kurs hos Palucca.
3. mars 1936 debuterte hun med egenkoreograferte danser med sin venninne Eva Amble på Casino i Oslo. I ukjent presse refereres det til en annonse i Arbeiderbladet hvor de forteller hvorfor de kom til Oslo i dette ærend: ”(…) for vi vil ha sakkyndig kritikk, og Trondheim har ikke en eneste kritiker for dans, nesten ikke for musikk engang!” De fikk det de etterspurte og fikk kritikk blant annet av Reidar Mjøen i Aftenposten 4. mars 1936.
Astri giftet seg med ingeniøren Arne Sigernes i 1937 og i 1938 flyttet de til Oslo. Her får hun sin førstefødte rett før krigen brøt ut i 1940 og får totalt 4 døtre sammen med Arne. Hun medvirket som ensembledanser i diverse oppsetninger på Nationaltheatret og i uavhengige forestillinger før, under og etter krigen, blant annet Mot Ballade av Gerd Kjølaas i 1945. I tillegg holdt hun dansepartier for barn. Gjennom dette arbeidet tjente hun 900,- i året noe som tilsvarer rett under 30 000,- sett med dagens prisnivå (omregning SSB). Hennes siste profesjonelle danseopptreden var som flyndrefisk i en oppsetning på Nationaltheatret mens hun hadde sin tredje datter i magen. Dette var i 1947. Etter dette var hun pådriver for å holde et danseparti ”for likesinnende” i gang. De møttes hver onsdag kl. 10.00 Dette partiet fikk navnet ”Fruepartiet”, til oldemors forargelse. Her var Gerd Fimland Bugge, Fernanda Sparre Smith og Ingunn Rimestad pedagoger i til sammen over 50 år. I 1989 medvirket ”Fruepartiet” i en produksjon av Verdensteatret.
Produksjonen het Badehuset og ble holdt i Kubaparken i Oslo. To år senere, 21. mars 1991 døde hun i Oslo. Jeg ble født i 1993 og rakk aldri å møte henne.
Fernanda trekker frem at dansescenen i Norge ikke ble skapt av enkeltindivider, men av et miljø og et felleskap. Kollegaene og vennene hennes nevner hun ofte; Signe Hofgaard, Marit Frogner, Liv Brodtkorb, Gerd Fimland Bugge, Eva Amble, Guri Ludt, Ingrid Bothner, Vesla Kjellberg, Rigmor Lange, Edith Hansen (Roger) og flere som jeg ikke rakk å notere meg. Tankene slår tilbake til Fernandas ytring om oldemors brukbarhet. Gjennom vår fire timer lange samtale blir det tydelig for meg at Fernanda benytter seg av begrepet på en annen måte enn jeg er vant med. Hun viser konsekvent til en oppofrelse. At det å kunne brukes innebærer å bli en del av noe større enn en selv. Hun peker på dansescenen og kollegaene, og det blir tydelig at det var dette miljøet Astri var en del av. Selv om Fernanda nok bærer med seg mening i ordet fra sin tro og sin tid tenker jeg at ordvalget er interessant, kanskje spesielt i dag. Fernandas bruk av ordet viser til et felt og et fag det har vært verdt å bli brukt til, og oldemors brukbarhet forteller meg at hun var en del av kraftbevegelsen som brøt vei og la grunnlaget for samtidsdansen slik vi kjenner den i Norge i dag.
Teksten er en del av research frem mot Koreografilaboraoriet på Dansens Hus 23.-25. mai der jeg skal fremføre ”Oldemors dans”. Du er hjertelig velkommen.
xx Mina
